"Jeg kan ikke se noe annet enn at det skal gå bra med deg, Annika! Du kjemper som en helt. Du kommer videre, du faller og reiser deg igjen, og du kjemper som om det skulle vært det eneste du hadde gjort hele ditt liv."
"Det er det eneste jeg har gjort." 


Jeg kunne skrevet sider opp og ned hvordan det er å være i krise - igjen - men jeg kjenner egentlig ikke at jeg orker. For det første vet jeg ikke helt hva dette er for noe, jeg aner ikke hvordan det kommer til å fortone seg og jeg vet heller ikke om det blir varende. Dette er nytt og gammelt på samme tid. Dette, dette som jeg befinner meg i nå, har mange likhetstrekk fra tidligere. Den samme utageringen, den samme hylingen, den samme skrikingen, de samme tårene, og de samme destruktive mestringsstrategiene. Jeg er tjue år, snart tjueen, og likevel, likevel oppfører jeg meg som om jeg skulle vært tolv. Det skuffer meg. Skuffer meg og skremmer livsskitten ut av meg. Herregud, Annika, skjerp deg! Det er lettere sagt enn gjort. Jeg klarer ikke å skjerpe meg, jeg klarer ikke å kontrollere meg, jeg klarer ikke, mestrer ikke, får det ikke til.

Tidligere har jeg skrevet så vidt om Monster. Monster, den eneste av demonene mine som har kvinneskikkelse. Hun har det fordi hun er den jeg identifiserer meg mest med og hun er nok også den demonen som har størst tak på meg. For når hun kommer, når hun fyller meg opp med et raseri som er umulig å kontrollere, da, da mister jeg både virkelighetsoppfatning, kontroll, evne til å tenke konstruktivt, evne til å roe meg selv ned, evne til å reflektere og alt annet som måtte være inni meg. Det sier klikk og Monster tar over.
Monster er den mest skremmende demonen. Monster gjør meg til noe jeg egentlig ikke er, forvandler meg til noe skremmende, noe fryktelig, noe grusomt, noe som får omgivelsene til å skjelve.

Ingen liker meg når Monster kommer. Ingen liker meg når Monster fyller meg opp, får meg til å slå, sparke, klore, kaste sofaputer rundt i huset, kaste klærne som mamma har brettet sammen på gulvet, får meg til å frese, si de mest ufyselige ordene, får meg til å rive av meg mine egne klær og løpe naken rundt i huset mens øynene er sorte og jeg viser gamle arr og sår og sier ting som ville fått forfedrene mine til å snu seg i graven.
Sykt? Ja, det er sykt. Det er ingenting annet enn sinnsykt. Monster får det til å svartne for meg. Jeg får blackout, og jeg husker nada nothing og ingenting av det som er sagt eller gjort. Da jeg var yngre kom Monster på besøk hver eneste dag og jeg våknet dagen etter med mange risp på kroppen som jeg ikke kunne huske at jeg hadde påført meg selv.
Ingen liker Annika når Monster kommer. Monster er ufyselig og skremmende. Monster er grusom. Heldigvis, om det er et ord som kan brukes, heldigvis, får nesten ingen oppleve Monster. Bare foreldrene mine. Og søsken. Og det er ille nok i massevis.

I hate you.


Så. Det er tunge dager. Gårsdagen var ille. Gårsdagen var fæl. Gårsdagen var alt jeg egentlig ikke vil være og den rippet opp i alt for mye som jeg helst ikke vil tenke på. Ambulant team på Åsgård ble ringt - ringt for å finne ut om det er noen jeg kan snakke med mens behandler er borte, og i dag har det vært kontakt med poliklinikken. Det er ingen behandlere som kan steppe inn. Alternativet er ambulant team.
Jeg kjenner dem ikke.

Men jeg er sliten og jeg skal tenke på det.