etter noen dager der jeg har lagt fra meg tanken om å trykke på knappen for "publiser innlegg", dager der jeg ikke har ofret bloggingen en tanke og brukt mesteparten av tiden som jeg ikke har vært på jobb til å skrive på dokumentet til herr behandler i pappapermisjon, er jeg nesten klar til å utlevere meg selv igjen. nesten.
å ikke skrive noe har aldri vært et alternativ. i perioder har jeg vært så mettet av mine egne ord at jeg har vurdert å legge skrivingen og alle ordene mine på hylla for godt, men jeg kan ikke. av og til er ordene det eneste jeg har. sånn som nå. slik som i disse dager; på denne tiden når jeg er alene, når det bare er meg og ingen helsevesen, når jeg ikke har noen å snakke med, ingen jeg kan fortelle ting til. jeg er alene til september. synes jeg hørte noen hviske at det ikke var en god ide? korrekt. problemet her er bare det at jeg framstår som veldig stabil og jeg synes det er veldig vanskelig å formidle hva jeg trenger. spesielt når jeg ikke vet hva jeg har behov for selv.

behov er et vanskelig ord.
"hva trenger du, Annika?" er ei vanskelig setning.

ja, så jeg er alene. alene med tanker og følelser som jeg ikke helt klarer å formidle, som jeg ikke helt klarer å få tak i eller kjenne på. selv om jeg veldig gjerne skulle hatt noen å prate med, klarer jeg meg allikevel. jeg skriver. skriver til jeg får vondt i fingrene, skriver og skriver. førti sider. sekstentusenord. jeg skriver meg gjennom hverdagene, skriver meg gjennom følelsene og innimellom går det et lys eller to opp for meg. jeg tror jeg har forstått noe vesentlig.

i dag har jeg fri fra jobb. det er fint. jeg pusler på rommet mitt hjemme hos mamma og pappa, ordner og styrer og skriver. jeg kjenner et snev av frihet. etter dager der den tunge klumpen har trykket mot brystet, er det fint å kjenne noe annet.