Tusen ord, tusenvis av ord skrevet om og om igjen - likevel gir de ikke mening, likevel er de ulesbare og formuleringene er elendige. Hvordan beskriver man det som ikke kan beskrives? Hvordan forteller man ordene som ikke kan snakkes om? Og hvordan, hvordan snakker man når man ikke engang vet hva det er å snakke om?
Ingenting?

"Hvorfor sover du så mye, Annika?"
"Må du komme deg opp!"
"Du kan ikke sove hele dagen"
"Nå må du gå i dusjen, skifte klær"
"Du må komme deg ut. Få frisk luft!"


Stillheten senker seg i det jeg drar puta over hodet og krøller meg sammen under dyna. Stillheten kommer når jeg sover, pause, avtid, endelig kan jeg slappe av. I drømmeland, nesten, nesten - ikke alltid - er det fred. Fred. Det er det jeg hungrer etter. Fred. Ro.

"Hva skjer egentlig, Annika?"
Ikke spør. Jeg har ikke peiling.