November; praksisperioden fortsatte, jeg hadde det fint og var på ei undervisning i ernæring og eldre og sånn, jeg skrev et innlegg om kroppen min (nei, vent, det var i oktober!), jeg hadde det vondt og vanskelig og prøvde hardt og akseptere alt som skjedde, jeg jobbet så hardt og prøvde så mye og så ble jeg bare veldig sliten. Jeg begynte styrketreningen for fullt og etter hvert kom det også resultater som var skumle. Jeg var en tur i Fredrikstad og på Capio, noe som var kjempefint. Jeg traff Juni og Heidi og behandleren jeg hadde der og snakket med henne. Hun hadde mye bra å si. Det hjalp. Og så spiste jeg og Juni middag sammen, og hadde en fortreffelig dag fylt med galgenhumor. Vi lo masse. Måneden besto for det meste av kaos, trening, matkaos, mer kaos, tårer, jeg erklærte krig og krise, og så var praksisperioden over og jeg begynte på skolen igjen.


jeg orker ikke å finne frem bilder fra november. Det har nesten ikke blitt tatt noen, bare fra da jeg og lillesøster lagde pepperkakehus og sang jula inn i november.
Desember. Lang, mørk og kald. Jeg, meg og meg selv alene i senga med dyna over hodet. Jeg var på skolen i nesten to uker før jeg fant ut at det ikke gikk lengre, og ble sykemeldt. Jeg hadde så mange planer og så mange tanker om all verdens ting og tang, men det meste ble bare rot til syvende og sist. Jeg hadde noen gode stunder og vi arrangerte et slags julebord i vinkelveien- det var fint. Merete fylte tjue år.
Jeg hadde treningsfri halve måneden og jeg sto opp hver eneste dag til riktig tid, selv om jeg gikk å la meg igjen. Det meste var vondt, men jeg prøvde. Jeg gjorde så godt jeg kunne.
Ja, og så fikk jeg jo halsbetennelse da og begynte på antibiotika. Og ble plutselig hektet på tv serien Vampire Diaries.

I mange år hadde jeg mine egne selvkomponerte nyttårstradisjoner. Min egen måte å feire nyttårsaften på; alltid samme viset selv om noen ting kanskje kunne være annerledes. Hvor jeg feiret begynnelsen på det nye året har variert gjennom årenes løp; det har vært hjemme hos mamma og pappa, på besøk hos venner av foreldrene mine, hos besteforeldre i Narvik, hos tante og onkel i Narvik, en gang på sykehus og sist nyttårs; iddag hjemme sammen med mamma og pappa- etterfult av en veldig, veldig trivelig kveld hos Merete. Men, uansett hvor jeg har vært og uansett hva jeg har gjort, har det alltid vært et øyeblikk som gjentar seg år etter år: jeg, meg, ute i snøen med stjernefyrstikk i hånda, vifter, tegner det nye årstallet i lufta, mens jeg alltid, alltid sier de samme ordene. "Måtte neste år bli bedre enn det som var. La ting endre seg, la meg få det bedre." Håpet var alltid der, men det ble ikke bedre. Ikke før jeg forsto at jeg selv måtte ta tak i problemene som hoper seg opp, gjøre noe med det og samle meg sammen igjen. Ikke før DA ble det bedre.

Nyttårsaftenen til 2010 var annerledes enn alle andre. Den begynte riktignok litt traurig med angst for fremtiden, rullegardinen falt ned i hodet mitt, jeg så svart MEN det bedret seg. Det ble bra. Jeg drakk champagne til den store gullmedaljen, danset på gulvet hjemme hos Merete mens vi så på The Voice og fikk med oss all drittmusikken som hadde blitt produsert i løpet av 2009. Tror det var en topp 30 greie. Jeg var glad og jeg gjorde ikke stjerneskuddritualet mitt fordi jeg ikke hadde behov for det. Jeg var helt sikker på at 2010 ville bli bra, jeg hadde alle forutsetningene for det- spesielt hvis jeg så litt på hvordan de andre årene mine hadde vært. Dritt med stor D. Og, jeg tror kanskje jeg gråt litt også. Gråt fordi jeg var nitten år, og fordi jeg aldri hadde trodd at jeg ville oppleve det. På et tidspunkt i livet mitt drev Mørkets Fyrste meg så langt at jeg ikke trodde jeg kom til å fylle tjue år. Det var ikke i planen, min livsplan. Ikke i det hele tatt. Jeg er naturligvis glad for at jeg har endret meg. At jeg har kommet videre fra det punktet der jeg var så fokusert på elendigheten at jeg sto fast. For jeg har vært der. Fastkjørt og fastlåst i en depresjon, et hull, et nada uten like som kun dreide seg det som var vondt, vanskelig og forferdelig. Ikke rart ting var uutholdelig da. Ikke rart jeg sto fast.

Uansett. Ja, fjoråret var annerledes. Nyttårsaften 2009 var en bra nyttårsaften, selv om jeg var redd for hva dette året ville bringe. Selvfølgelig var jeg redd. Ikke så rart når tilværelsen er så usikker, når bedringen er så skjør, når man ikke har noen planer, når man ikke vet noen ting. Livet er usikkert for folk flest, det er klart, og det er noe man må lære seg å leve med. Jeg jobber med saken.

Årets nyttårsaften kommer til å bli en reprise av utallige andre. Den kommer ikke til å bli som i fjor, av mange grunner. Og det er helt greit, jeg aksepterer det. Aksepterer at jeg ikke er på samme sted psykisk som jeg var for et år siden og at jeg ikke er helt bra. Det er ikke greit, men det er sånn det er. I tolvtida, hvis jeg finner på å feire, pappa har tross alt bare kjøpt to raketter og det er også helt greit, kommer jeg med stor sannsynlighet til å stå utenfor huset vårt (hvis planene mine plutselig ikke endrer seg da...) med stjerneskudd i den ene hånda og en uhørlig bønn om at NESTE ÅR, NESTE ÅR må bli annerledes. Det er ikke det at dette året har vært helt forferdelig; det har vært mye vondt og vanskelig, men også utrolig mye fint som jeg setter pris på, men likevel er det ting jeg skulle vært foruten.

2011. Jeg vet ikke hvor jeg står. Jeg vet ikke hvor jeg beveger meg. Jeg har ingen konkrete planer, men jeg har noen tanker om hva jeg kan gjøre. For jeg trenger endring, jeg trenger noe. Som mamma sa her om dagen da jeg klaget over alle de tingene jeg syter om hele tiden og presiserte at jeg var alt for frisk for å få mer behandling, sa hun: "jeg synes ikke du er så veldig frisk, jeg." Jeg tror hun har rett.
Små mål. Små steg. Mål nr.1: gå på skolen på mandag. Jeg håper jeg klarer det.

September. Jeg husker ikke så mye fra september. Jeg tror det var da maten kanskje begynte å forverre seg på ordentlig, fra restriktiv spiseadferd til fingrene ned i syltetøyglasset. Det var omtrent da kroppen min begynte å endre seg litt, men ikke veldig. Det skjedde ikke før i oktober. Eller, november.
I september fikk jeg også ny behandler her i Tromsø og begynte i behandling, og det var okei. Etter flere måneder på egenhånd (mai - september, så lenge har jeg aldri vært uten behandler før siden jeg begynte i terapi i 2006). Jeg tenkte masse, og hverdagen dreide seg for det meste om skole, skoleoppgaver, å komme seg opp om morningen og å gjøre det beste ut av alt. Så langt det lot seg gjøre. Ja, og så kom jo Mørkets Fyrste også da...




                                           jeg og Inger gjorde det vi er best til: å gjøre teit-morsomme ting
                                                                        for å få tiden til å gå.

Ny layout, og jeg tror rotet herved er fikset. Hvis det er noen som har problemer med å laste siden eller noe annet for den saks skyld, si fra!

I august skjedde det fryktelig mye. Jeg var en liten tur i Narvik sammen med mamma, pappa og lillesøster og hadde det veldig vondt. Likevel var det fint å se slekt og venner igjen. Like etterpå reiste mamma, pappa og lillesøster til Mallorca, og jeg og lillebror var hjemme. Samtidig skrev Inger og jeg under leilighetskontrakten og begynte flytteprosessen som tok en halv evighet. Tror forresten ikke rommet mitt har vært ryddig siden. Og så begynte jeg på plutselig på skolen igjen, og ble elev på videregående.

Juli var ingen supergod måned. Den var veldig lang, veldig kald, dårlig vær og veldig fylt med ingenting. Men, det var noen fine ting også. Jeg var blant annet på sommerleir med IKS, noe som var en opplevelse på godt og vondt. I tillegg fikk Inger, Sunniva og jeg tilbud om leiligheten i vinkelveien.

I mai var jeg hos psykologen jeg hadde i Begen for siste gang. Noen ganger når jeg avslutter behandlingen hos enkelte mennesker, blir jeg trist. Det var jeg ikke da. For når sant skal sies, fungerte vi ikke så godt sammen. Sånn er det av og til, og det er greit. Det som ikke er så greit, er at det er vanskelig å si fra. Jeg er nemlig redd for å såre terapeutens følelser og sånn skal det jo ikke være. Har noe med den flink-pike-greia, og ikke-kreve-noe-greia.

Mai var også kaotisk, mange følelser, gode, vonde, Elefantstemme, men lite Mørkets Fyrste over lang tid. Jeg pakket siste rest av tingene mine på internatrommet, hadde de siste dagene sammen med venner på folkehøgskolen, reiste hjem, hadde lange dager uten noe å gjøre, var på tidenes morsomste og hittil eneste Melodi Grand Prix- fest (jeg liker jo ikke MGP engang!), traff trivelige mennesker der og kom hjem til mamma og pappa halv sju om morgenen for første gang i løpet av min karriere som anti-avholds. Jeg lærte noe nytt av et blad, var hos tannlegen og hadde null hull, og til slutt bestemte jeg meg endelig for å bli i Tromsø i enda et år fremover.