I mange år hadde jeg mine egne selvkomponerte nyttårstradisjoner. Min egen måte å feire nyttårsaften på; alltid samme viset selv om noen ting kanskje kunne være annerledes. Hvor jeg feiret begynnelsen på det nye året har variert gjennom årenes løp; det har vært hjemme hos mamma og pappa, på besøk hos venner av foreldrene mine, hos besteforeldre i Narvik, hos tante og onkel i Narvik, en gang på sykehus og sist nyttårs; iddag hjemme sammen med mamma og pappa- etterfult av en veldig, veldig trivelig kveld hos Merete. Men, uansett hvor jeg har vært og uansett hva jeg har gjort, har det alltid vært et øyeblikk som gjentar seg år etter år: jeg, meg, ute i snøen med stjernefyrstikk i hånda, vifter, tegner det nye årstallet i lufta, mens jeg alltid, alltid sier de samme ordene. "Måtte neste år bli bedre enn det som var. La ting endre seg, la meg få det bedre." Håpet var alltid der, men det ble ikke bedre. Ikke før jeg forsto at jeg selv måtte ta tak i problemene som hoper seg opp, gjøre noe med det og samle meg sammen igjen. Ikke før DA ble det bedre.

Nyttårsaftenen til 2010 var annerledes enn alle andre. Den begynte riktignok litt traurig med angst for fremtiden, rullegardinen falt ned i hodet mitt, jeg så svart MEN det bedret seg. Det ble bra. Jeg drakk champagne til den store gullmedaljen, danset på gulvet hjemme hos Merete mens vi så på The Voice og fikk med oss all drittmusikken som hadde blitt produsert i løpet av 2009. Tror det var en topp 30 greie. Jeg var glad og jeg gjorde ikke stjerneskuddritualet mitt fordi jeg ikke hadde behov for det. Jeg var helt sikker på at 2010 ville bli bra, jeg hadde alle forutsetningene for det- spesielt hvis jeg så litt på hvordan de andre årene mine hadde vært. Dritt med stor D. Og, jeg tror kanskje jeg gråt litt også. Gråt fordi jeg var nitten år, og fordi jeg aldri hadde trodd at jeg ville oppleve det. På et tidspunkt i livet mitt drev Mørkets Fyrste meg så langt at jeg ikke trodde jeg kom til å fylle tjue år. Det var ikke i planen, min livsplan. Ikke i det hele tatt. Jeg er naturligvis glad for at jeg har endret meg. At jeg har kommet videre fra det punktet der jeg var så fokusert på elendigheten at jeg sto fast. For jeg har vært der. Fastkjørt og fastlåst i en depresjon, et hull, et nada uten like som kun dreide seg det som var vondt, vanskelig og forferdelig. Ikke rart ting var uutholdelig da. Ikke rart jeg sto fast.

Uansett. Ja, fjoråret var annerledes. Nyttårsaften 2009 var en bra nyttårsaften, selv om jeg var redd for hva dette året ville bringe. Selvfølgelig var jeg redd. Ikke så rart når tilværelsen er så usikker, når bedringen er så skjør, når man ikke har noen planer, når man ikke vet noen ting. Livet er usikkert for folk flest, det er klart, og det er noe man må lære seg å leve med. Jeg jobber med saken.

Årets nyttårsaften kommer til å bli en reprise av utallige andre. Den kommer ikke til å bli som i fjor, av mange grunner. Og det er helt greit, jeg aksepterer det. Aksepterer at jeg ikke er på samme sted psykisk som jeg var for et år siden og at jeg ikke er helt bra. Det er ikke greit, men det er sånn det er. I tolvtida, hvis jeg finner på å feire, pappa har tross alt bare kjøpt to raketter og det er også helt greit, kommer jeg med stor sannsynlighet til å stå utenfor huset vårt (hvis planene mine plutselig ikke endrer seg da...) med stjerneskudd i den ene hånda og en uhørlig bønn om at NESTE ÅR, NESTE ÅR må bli annerledes. Det er ikke det at dette året har vært helt forferdelig; det har vært mye vondt og vanskelig, men også utrolig mye fint som jeg setter pris på, men likevel er det ting jeg skulle vært foruten.

2011. Jeg vet ikke hvor jeg står. Jeg vet ikke hvor jeg beveger meg. Jeg har ingen konkrete planer, men jeg har noen tanker om hva jeg kan gjøre. For jeg trenger endring, jeg trenger noe. Som mamma sa her om dagen da jeg klaget over alle de tingene jeg syter om hele tiden og presiserte at jeg var alt for frisk for å få mer behandling, sa hun: "jeg synes ikke du er så veldig frisk, jeg." Jeg tror hun har rett.
Små mål. Små steg. Mål nr.1: gå på skolen på mandag. Jeg håper jeg klarer det.