onsdag
Herr Angst.
12/29/2010 08:18:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Jeg tror jeg må starte her, med Herr Angst. Herr Angst- siden begynnelsen er her, til tross for at den er omtrent like diffus som ham.
Herr Angst er, som nevnt over, et diffust og flytende vesen som ikke har fått fast form. Når vi møtes, noe som heldigvis ikke er så ofte lengre, ser jeg ingenting. I motsetning til de ”andre”, klarer jeg ikke å lage meg et bilde av hvordan Herr Angst egentlig ser ut. Det kan ha noe med at Herr Angst ikke tar spesielt stor del i hverdagen min lengre, for det er sånn med sykdommer og problemer som mange andre ting: desto lengre det går mellom hver gang man treffes, eller ser en konkret ting, eller smaker noe, eller lukter et eller annet - glemmer man litt hvordan det er. Det er ikke det at jeg noen sinne kommer til å glemme hva Herr Angst gjør med meg, men minnene er ikke så sterke som tidligere. Noen minner svekkes.
Jeg var et engstelig barn. Det var det jeg trodde, fremtil jeg begynte å interessere meg for psykologi selv og etter hvert begynte i terapi i slutten av tiende klasse, at jeg forsto at jeg egentlig hadde vært langt fra ”bare” engstelig.
Hvordan og når og hvorfor det begynte, vet jeg ikke. Kanskje da familien min og jeg flyttet fra Hammerfest til Tromsø det året jeg fylte seks og omveltningene var så store, eller kanskje denne evinnelige engstelsen inntraff da vi igjen flyttet etter noen måneder på det nye stedet. Fra ei blokk på fastlandet til et vanlig hus på Kvaløya. Kanskje det var da.
Det spiller for så vidt ingen rolle. For, sakte og sikkert, men likevel plutselig, endret noe seg. Jeg endret meg. Verden, som hadde vært liten og sikkert og okei innenfor fire vegger og kanskje strukket seg fra veien hjemmefra til barnehagen, til Bunnpris - butikken i Hammerfest, til Jansvannet om vinteren på akebrett og til sentrum en lørdags formiddag for å gå på kafé sammen med mamma og pappa, ble annerledes. Det livet jeg visste om som i hovedsak dreide seg om å leke med dukkene mine, dra på en ferietur i ny og ne med den store, røde og alt for store gigantiske bilen ble byttet ut med hjertebank.
Jeg var ikke lengre trygg. Jeg var aldri trygg. Jeg var ikke trygg hjemme i mitt eget hus; det var dører og boder og mørkeloft som jeg løp forbi med hjertet i halsen. Jeg var sikker på at det bodde noen der, en gal mann med øks som kom til å hugge hodet av meg når jeg gikk forbi eller noe annet skrekkelig. Det var en underetasje, en skrekkelig underetasje, som ga meg kvelningsfornemmelser og kraftig hjertebank når jeg måtte ned. Jeg kunne aldri gå opp trappen, jeg måtte løpe for jeg var alltid sikker på at det var noen bak meg som kom til å ta tak i meg, og gjøre meg noe helt forferdelig. Jeg var ikke trygg i min egen seng og hver kveld før jeg sovnet, på et tidspunkt der jeg definitivt burde være i drømmeland for lengst, gikk jeg på do i alle fall ti ganger bare for å se om mamma og pappa fortsatt var våken. Bare for å se om de fortsatt levde.
Hver kveld ble jeg hjemsøkt av tanker som besto i at hele familien min ble drept, mens jeg ble igjen alene. Jeg så for meg hvordan hele huset brente ned til ruiner, alt bortsett fra rommet mitt, og alle var døde- alle bortsett fra meg. Jeg så for meg hvordan en gal morder eller en gal mann med pistol kom til å bryte seg inn, drepe alle sammen bortsett fra meg. Så, jeg grudde meg alltid til natten. Jeg var syv. Syv år og fryktelig redd for å bli alene. Det hendte jeg gråt meg i søvn med hjertebanken min, våt av svette og kvalm med tanken på alle de gale morderne som kom til å komme i løpet av nattens løp.
Jeg hadde på alle lys i rommet om natten; skrivebordslampa, nattbordslampa, lyset i vinduet og taklyset. Bare sånn i tilfelle et skulle gå, og det tilfeldigvis var det eneste jeg hadde på. I mørket lurte skyggene, og de var også farlige. Jeg var redd dem også, så fryktelig redd at jeg måtte telle til ti fort hver gang jeg skulle legge meg og håpet at jeg sovnet med en gang, hvis ikke kunne det hende at det kom noen og gjorde meg noe forferdelig. Da jeg flyttet ned, og fikk rom nede i den fryktelige underetasjen, ble det verre. Jeg måtte henge opp ulltepper over gardinene og rullegardinene, slik at jeg skulle slippe å se skyggene utenfor. Lyder utenfor vinduet fikk hjertet til å hoppe i halsen, og jeg kunne aldri sove alene. Det endte med at foreldrene mine ofte måtte sove i kjellerstua, ellers var det et salig spetakkel natten lang. Etter hvert fikk selvfølgelig alle nok av denne greia, og da la mamma og pappa en madrass på lillesøsters soverom. Det ligger i første etasje, nært mamma og pappa. Jeg sov der flere netter i uka, til jeg begynte på ungdomsskolen.
Herr Angst kom ikke bare på nettene. Han kom på dagtid også. Jeg kunne aldri være alene hjemme, da meldte panikken sin ankomst. Da mamma gikk i barnehagen for å hente lillebror, var jeg nesten alltid så redd at jeg forlot huset til hun kom hjem. Jeg satt i snøkanten en vinter utenfor huset i joggebuksa og ventet på at jeg kunne se henne komme bortover veien med lillesøster i barnevogna og lillebror traskende ved siden av.
Å gå gjennom dørene på butikken var et mareritt. Jeg var alltid overbevist om at de kom til å gli igjen akkurat i det jeg gikk gjennom dem, og så ville jeg bli delt i to. Det var alltid sånn at noen måtte gå før meg, sånn at jeg kunne se at det ikke var farlig, men det hjalp aldri. Jeg måtte alltid løpe. Selv om det ikke hendte dem noe, kunne det jo bestandig skje meg. Jeg kunne være den utvalgte.
I alle år har jeg vært veldig mye sammen med Inger. Foreldrene våre bor veldig nært hverandre, noen hundre meter bare. Men, jeg likte egentlig ikke å være der sent, for da måtte jeg gå hjem alene og da var det nesten alltid mørkt. Jeg var alltid overbevist om at noen var etter meg, så hver gang jeg kom hjem, var jeg svett og klarte nesten ikke puste og hadde hjertet dunkende langt oppi halsen. Selv om jeg visste at det aldri var noen der, var følelsene så sterke og redselen så fryktelig at det overmannet all fornuft. I perioder ordnet det seg sånn at pappa kom med lommelykt for å hente meg.
Sånn fortsatte det. Med biler som passerte da jeg gikk alene ute uansett tid på døgnet, jeg trodde alltid de ville kidnappe meg og kjøre meg langt av sted, med trange rom, når jeg var den eneste på bussen til ridningen, og i en alder av elleve, begynte jeg å bli redd for å bli voldtatt også. I nesten to år gikk jeg rundt og var konstant redd for å bli mishandlet på det groveste. Jeg var redd for menn, alltid menn. Alle menn. Jeg skammet meg for det og fortalte det aldri til noen. Hvorfor skulle jeg? Det var tåpelig, jeg hadde aldri blitt utsatt for noe fælt eller vondt eller forferdelig, så redselen kom ingensteds fra.
Jeg snakket aldri om redselen min for alt, selv om den nærmest kvalte meg innvendig og ga meg mange hundrevis av dager med søvnløse netter, tusenvis med timer med hjertebank.
En lang historie, ”kort fortalt”. Det pågikk i omtrent fem år. Det lettet litt da vi fikk Caro, hunden vår, i 2002, det året jeg begynte i syvende klasse og det ble enda bedre da jeg begynte på ungdomsskolen. Men da Herr Angst endelig begynte å slippe taket, da kom Mørkets Fyrste.
Herr Angst’s besøk i senere tid, har ikke vært så langvarig og så voldsomme som da jeg var yngre, men det hender de kommer. Når strømmen plutselig går, når noen plutselig går utenfor vinduet på natten, når uventede lyder plutselig kommer, eller den sosiale biten når forandringene hos meg blir fryktelig store.
Etiketter:
Livet
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
3 kommentarer:
Kan ikke engang sette meg helt inn i hvordan dette må ha vært for deg...det nærmeste jeg klarer å forestille meg det må være det å være skikkelig redd...men det er vel ikke i nærheten det heller...glad det mer eller mindre er borte nå..
Oi.. Det høres veldig likt ut sånn jeg hadde det når jeg var liten. Jeg har alltid bare tenkt at jeg var pysete. Har aldri tenkt at det har vært angst, alt det der jeg var redd for.
Nå fikk du meg virkelig til å tenke. Det er så godt du deler historien din, for den kan virkelig hjelpe andre.
Nå fikk jeg en sterk AHA-opplevelse. Har tydeligvis vært fucked up lengre enn jeg trodde. Jeg var også livredd for menn med øks og bensin som tente på huset, da jeg var altfor ung. Sov med gardiner + pledd foran vinduet til jeg flytta hjemmefra som nittenåring (nå har jeg bare takvinduer).
Takk for innlegget!