Jeg er hjemme igjen etter å ha tilbrakt ei uke på sommerleiren til IKS, som ble arrangert på Bjerkely folkehøgskole - en skole som ligger et eller annet sted i nærheten av Elverum. Hva jeg tenker, føler og sitter igjen med etter de fem/seks dagene jeg tilbrakte der, vet jeg egentlig ikke. Uansett hvordan det har vært, tror jeg at jeg likevel har fått noe ut av det. Nøyaktig hva, er jeg usikker på.

Som jeg skrev før jeg dro, var jeg fryktelig nervøs. Jeg følte mye av det samme som jeg har gjort i forkant av innleggelser, noe som egentlig er helt hull i hodet siden denne sommerleiren skulle være og var langt fra noe som kunne minne om et kortere opphold på en institusjon. Selv om jeg var fullstendig klar over det, forhindret det likevel ikke et følelsesmessig kaos som fulgte meg under hele reisen og frem til jeg møtte ei jeg kjenner som meldte seg på leiren i siste liten - og ikke minst: ble installert på et av internatene på skolen. Jeg er ganske sikker på at en av grunnene til at jeg grudde meg så fælt, var matsituasjonene. Jeg har riktig nok ikke lengre problemer med å spise noe, verken alene eller sammen med andre - men jeg hadde mange bilder i hodet av hvordan andre kom til å takle det. Forestillinger om jenter som satt rett opp og ned ved matbordet uten å spise noe som helst eller bare pirket i maten, og nektet å åpne munnen. Folk er naturligvis på forskjellige stadier i sykdommen, noen er friskere enn andre, og selv om jeg liker å tro at jeg ikke lar meg trigge av de aller sykeste (noe jeg fikk erfare at jeg faktisk gjør), er jeg ikke noe særlig glad i å spise sammen med mennesker som ikke spiser. JA, jeg er kommet et godt stykke på veien til å bli frisk, men likevel er det veldig, veldig vanskelig å forholde seg til noen som ikke åpner munnen i matsalen. Det er en av grunnene til at jeg bevisst styrer unna lunsjdater eller kafeturer som innebærer mat med spisesyke som jeg vet ikke kommer til å røre maten. Jeg klarer, det er ikke det, men det gjør alt så mye vanskeligere. Selv om alt er mye lettere for meg nå enn det det har vært og selv om jeg virkelig vil bli frisk, føles det fortsatt ikke helt riktig å tygge og svelge når andre jeg er sammen med ikke gjør det. Man skal holde egenfokus og jeg jobber hardt med å gjøre nettopp det, men det er ikke alltid enkelt.


Heldigvis ble det ikke helt som jeg hadde fryktet, i alle fall ikke under hele leiren. Vi kom omentrent rett til middag, og det første måltidet var ganske vanskelig. Akkurat der var det litt som jeg hadde fryktet ang. mat og alt det der, og det skulle ikke så mye til før jeg forsto at jeg, som liker å tro at (ja, jeg har skrevet det litt lengre opp) jeg ikke lar meg trigge eller påvirke av slike ting, fortsatt gjør akkurat det. Det burde ikke være sånn, men dessverre er det slik. Etterhvert som dagene gikk, jeg fant ut hvem det var okei å sitte sammen med i matsalen og det med mat ble tatt opp i kursgruppa mi, ble alt mye bedre. Sånn sett kom jeg meg velberget gjennom leiren og alt gikk greit nok, men det kunne gått annerledes. Alt kunne blitt fullstendig feil.

Jeg deltok på kurset som heter Når følelser blir mat. Var usikker på om det var riktig for meg med tanken på at jeg har vært i ganske mye behandling, har deltatt på et kurs i Kropp og selvfølelse, og sånn, men når alt kom til alt passet det bra. Tror det er sånn at det alltid er okei med litt påfyll når det kommer til den biten der, til tross for at, i alle fall jeg, kan bli fryktelig lei av å høre det samme om og om igjen. For alt man vet, kan det hende at man plutselig forstår eller innser noe man ikke har visst, sett, tenkt på eller forstått før.

I løpet av den tiden jeg var på leir, kom jeg frem til noen ting:
1. Jeg skal gjøre et forsøk på å være litt mindre streng med meg selv, jobbe med å akseptere at det ikke er verdens undergang og feile litt, og huske på å klappe meg selv på skulderen i blant.
2. Jeg trenger å komme i gang med behandling igjen, for jeg har haugevis med ting jeg har behov for å arbeide med. Det er mye å ordne opp i.
3. Jeg skal prøve å skrive litt mer dagbok enn det jeg gjør.
4. Jeg skal ta kontakt med legekontoret i morgen, få meg en time hos fastlegen min (håper og tror at hun er tilbake fra ferien sin) og ordne slik at jeg kan få henvisning til en Psykomotorisk fysioterapeut. Har lyst til å prøve den typen behandling og kanskje... kombinere det med snakke - terapi.
5. Jeg tror jeg trenger å sette meg noen små mål som er mulig å oppnå. Noen mål som ikke er så omfattende og vanskelig at de er umulige å oppnå, og som ikke er så store at de etter kort tid vil forsterke følelsen av å ikke få ting til eller følelsen av å være mislykket.

Når det kommer til sistnevnte har jeg alt begynt. Jeg skrev ned noen små mål i går kveld for dagen i dag, kortsiktige mål som jeg tror jeg kan mestre og så langt går det bra. Jeg har alt greid tre av dem (HURRA!!!!) - og klarer jeg ikke resten, nei nei, så er det ikke verdens undergang. De er ikke så store. Små mål. Små skritt. Ikke noe mer enn det.

Ellers... vel, det var ei lang uke og slitsom uke med mye sykdomssnakk og fokus på spiseforstyrrelsen, noe som i og for seg var meningen. Jeg møtte noen flotte, inspirerende og motiverende jenter, men jeg merker at det er veldig godt å være hjemme igjen. Tilbake til det som er litt mer normalt; familien min, samtaler som ikke handler om det å være spiseforstyrret men om helt andre, hverdagslige ting og tang. Nå har jeg behov for å tilbringe litt tid med meg selv og sammen med resten av familien min.

Jeg trenger en pause. Jeg trenger å slappe av. Og det er akkurat det jeg skal gjøre.