I løpet av uka som har gått har jeg tenkt mange tanker som går i denne duren: "Jaaa... jeg burde vel kanskje finne ut hvor kofferten befinner seg," eller "jeg burde vel kanskje skrive ned referansenummeret til flybillettene mine," eller "kanskje jeg skulle pakke litt. I det minste se over hva jeg skal ha med meg." Men, dessverre, har alle tankene og planene om å begynne den skrekkelige pakkeseansen blitt slått bort med et "Jeg kan gjøre det i morgen. Det er fortsatt flere dager igjen til jeg skal reise....". Nå har det plutselig blitt søndag 25.juli, august nærmer seg med stormskritt og jeg kan ikke utsette pakking, skriving av referansenummer eller noe som helst lengre. I morgen tidlig reiser jeg sørover, mer eller mindre klar for sommerleiren som IKS arrangerer hver sommer. Kanskje mest mindre. Mindre klar. Både mentalt - sett og sånn pakke - sett.

De siste timene har jeg løpt hvileløst frem og tilbake i huset med det typiske "Nå vet ikke Annika hvor hun skal gjøre av seg" - blikket, puls på hundreogørten  og med hjertet bankende langt oppe i halsen har jeg revet opp den ene skapdøra etter den andre, kikket inn og hastet videre til det neste. Klærne som jeg etter hvert har kastet utover gulvene, ligger i hauger og jeg aner ikke, aner ikke, hva jeg skal ta med meg. På meg. I den rosa kofferten. Klærne er i og for seg ikke det verste. MEN Elefantstemmen, derimot. Alle med spiseforstyrrelser vet hvor problematisk det kan være og er med klær - i perioder mye, mye verre enn andre, og akkurat nå, når jeg er midt i et slik dra - på - sommerleir - pakke - prosjekt, blir ting plutselig ekstra vanskelig. Det er så lett å la seg lure av alle ordene som triller ut av demonen, setningene som hvisker om ditten og datten og dadidadida og så fryktelig enkelt å høre på dem, i stedet for å stenge dem ute. Men heldigvis er jeg, akkurat i dette øyeblikket, ganske så klar over at det meste som raser igjennom hodet og ørene mine, ikke er sant eller virkelig.

Jeg er nervøs. Jeg er skrekkelig, skrekkelig nervøs. Ja, jeg gruer meg. Rett og slett. Da jeg meldte meg på leiren, tenkte jeg ikke på så mye annet enn at det helt sikkert kom til å bli okei, lærerikt og også muligens veldig bra. Påfyll. Men nå, nå når jeg skal reise om omentrent 12 timer, kommer hundrevis av andre tanker. Hva om ditt, hva om datt, kanskje ditt, kanskje datt, enn hvis ditt enn hvis datt. Jeg vet ikke HVA jeg gruer meg til, og det er helt sikkert ingenting å være redd for heller. Det kommer nok helt sikkert til å gå bra, det er ikke det. Nei, jeg vet ikke, jeg. Er i alle fall glad for at alt er bestilt og betalt, slik at jeg ikke kan få iskalde bein og bli igjen hjemme.
Heldigvis er jeg ganske så sikker på at det ikke bare er JEG som har det slik. Og så er det en trygghet i at jeg skal reise sammen med noen som jeg kjenner.


Jeg håper det blir bra.
Tar pause mens jeg er på leir. Er tilbake lørdag 31!