I mai var jeg hos psykologen jeg hadde i Begen for siste gang. Noen ganger når jeg avslutter behandlingen hos enkelte mennesker, blir jeg trist. Det var jeg ikke da. For når sant skal sies, fungerte vi ikke så godt sammen. Sånn er det av og til, og det er greit. Det som ikke er så greit, er at det er vanskelig å si fra. Jeg er nemlig redd for å såre terapeutens følelser og sånn skal det jo ikke være. Har noe med den flink-pike-greia, og ikke-kreve-noe-greia.

Mai var også kaotisk, mange følelser, gode, vonde, Elefantstemme, men lite Mørkets Fyrste over lang tid. Jeg pakket siste rest av tingene mine på internatrommet, hadde de siste dagene sammen med venner på folkehøgskolen, reiste hjem, hadde lange dager uten noe å gjøre, var på tidenes morsomste og hittil eneste Melodi Grand Prix- fest (jeg liker jo ikke MGP engang!), traff trivelige mennesker der og kom hjem til mamma og pappa halv sju om morgenen for første gang i løpet av min karriere som anti-avholds. Jeg lærte noe nytt av et blad, var hos tannlegen og hadde null hull, og til slutt bestemte jeg meg endelig for å bli i Tromsø i enda et år fremover.