onsdag
Kroppen min.
10/27/2010 09:03:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Dette er et innlegg jeg egentlig ikke trodde jeg kom til å skrive. Et innlegg jeg kvier meg litt for å publisere, men som jeg velger å offentliggjøre likevel. Jeg tror ikke dette er ikke et triggende innlegg. Det er ikke et innlegg om tallene mine, om alle numrene, en detaljert oversikt over hva jeg spiser eller ikke spiser. Ikke i det hele tatt. Den eneste grunnen til at det er vanskelig for meg og både skrive og å publisere det, er skammen. Den velkjente skammen for alt og ingenting, den gjennomtrengende altoppslukende følelsen som svir i hele kroppen og som er i stand til å skape et selvbilde og en selvforakt som ikke kan forklares med ord. Selve skammen over å ha en spiseforstyrrelse og det å gå i behandling har dabbet av gjennom årenes løp, mye på grunn av bloggingen som har hjulpet meg med å være åpen om problematikken. Jeg skammer meg ikke lengre fordi jeg har et problem. Jeg skammer meg derimot for ting jeg gjør i forhold til problemet. Handlinger jeg gjør som åpenbart er spiseforstyrret, og tanker jeg tenker som jeg ikke er gode. Det er de jeg skammer meg over.
Og jeg skammer meg også over dette, det nye. Men det kommer på grunn av spiseforstyrrelsen og makten Elefantstemmen har til å vrenge på alle ord og alt som skjer, og vende det mot en, vri det om til noe negativt. Elefantstemmen er ekspert på å plante tanker og følelser i kroppen min. Velutdannet, velinformert om alle svakhetene mine og har tydelige prosedyrer og framgangsmåter for hvordan han kan få meg til å føle meg verst mulig. Når Elefantstemmen, demonen, djevelen setter alle nådestøtene til, er det vanskelig å se seg i speilet og tenke ”JEG ER VAKKER”. Det er veldig vanskelig når alt man ser er ting som egentlig ikke er, men som likevel blir reelle, bare fordi jeg er, i blant, svært tykk mellom ørene. Det er det eneste stedet jeg er tykk. Det er slik det er i virkeligheten. Det er fakta.
Hold dere fast, for nå kommer det:
Det har seg nemlig slik at jeg, den siste tiden, eller de siste, la oss si… ukene, måneden, kanskje – gjennom slutten av september og nå i oktober… har gått opp i vekt. Spør dere meg, vil jeg si at jeg har gått ganske mye opp i vekt. Andre vil sikkert si noe slikt som ”nei, det har du ikke. X – antall kilo er ikke så mye.” Ikke SÅ mye, nei. Ikke mye, men mye nok. Mye nok i massevis. Litt for mye, såpass at det er vanskelig for meg å takle det. Spesielt når det skjer slik som det har gjort.
”Så bra jobbet, Annika!” vil sikkert flere av dere si. ”Bra jobbet!” Eller, som noen av de få jeg har fortalt det til sa: ”det er bra!!” Vektoppgang er bra. Det er en bra ting, når man er for tynn. Og sannheten er den at jeg var nettopp det. For bare noen uker siden. Jeg klarte aldri vektoppgangen fullt og helt da jeg var på Capio, men jeg holdt meg ganske lenge. I mars derimot gikk vekta litt nedover igjen – det vistes veldig fort – men jeg prøvde ikke å... slanke meg. Det var ikke slik at jeg kastet meg hodestups ut i nok ett ekstremslanke – prosjekt, det bare ble slik. Rett og slett. For mye aktivitet, for lavt energiinntak. Mensen forsvant, kroppen var igjen, ja, det vi kaller anorektisk. Likevel var jeg ikke en anorektiker, for spiseforstyrrelsen styrte meg ikke fullt og helt. Det har den ikke gjort siden jeg begynte og fullførte behandlingen på Capio.
Jeg har ikke hatt et ordentlig tilbakefall. Jeg har hatt dårlige perioder der jeg har slitt veldig med de verste tankene man kan tenke seg – sånne typisk spiseforstyrra tanker – men jeg har aldri, aldri gitt opp eller lagt årene på hylla. Jeg har spist hvert eneste måltid. HVERT eneste. I snart et og et halvt år har jeg spist ALLE måltidene jeg skal. Nå har det seg jo slik at de fleste med anoreksi spiser et og annet, men likevel. Likevel.
Så er det denne vektoppgangen, da. Ja, jeg har gått opp i vekt og nei, det er ikke bra jobbet. Det er absolutt ikke bra jobbet i det hele tatt og det har ingenting med at jeg har vært flink eller bestemt meg for å gjøre det eller noe i den gata. Det har ingenting med masse motivasjon å gjøre, ingenting med noen ting å gjøre.
For hva har skjedd? Jo. Det vet jeg. Det vet jeg egentlig. Det er uplanlagt. Det er ikke bestemt. Det er ikke noe jeg har prøvd på eller jobbet for en gang, og det er nettopp derfor skammen er så ekstra stor. Skammen er enorm fordi jeg ser det godt og jeg vet at andre ser det. Skammen er så stor fordi jeg tenker tanker om hva andre tenker om meg, og det er idiotisk. For, det verste av alt er at, nei – tull – det er ikke det verste, men det beste – jeg ser bra ut. Jeg ser mye bedre ut enn på lenge i ansiktet og jeg ser det selv. Men akkurat den biten blir blendet av alt det andre jeg ser og som jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med.
.jpg)
Nå svelger jeg stoltheten og biter i meg skammen: jeg har rett og slett spist. På impuls. Ukontrollert. Uten å tenke gjennom det. Av den typen: være i transe, gjøre, handle og for så å oppdage hva jeg har gjort, når det hele er over og jeg kanskje har litt vondt i magen. Eller har for eksempel syltetøy på fingrene. Trenger ikke å gå i for mange detaljer; dere som har vært der, gjort det, gjør det, vet hvordan det føles etterpå. Dere vet hvordan det er.
Ting har vært stressete, kaotisk og kroppen min har vært sånn passe avmagret. Ikke rart det blir sånn da. Jeg forstår, jeg gjør det, men det gjør ikke ting så enkelt likevel. Det gjør det meste ganske mye vanskeligere, og når depresjonen alt er der, blir den ikke så mye bedre av en vektoppgang jeg egentlig ikke vet hvordan jeg skal takle.
Resultatet er at jeg gråter. Jeg snakker litt til mamma og gråter samtidig. Prøver å forstå hva hun mener når hun sier at "du kunne godt lagt på deg noen kilo til!", prøver å få ting til å henge sammen, prøver å ikke grave meg ned i elendigheten (det har jeg jo strengt tatt ikke tid til heller...), prøver å eksistere.
Slik jeg ser det nå, har jeg to valg: 1. jeg kan velge å lytte til Elefantstemmen som er ekstremt sterk for tiden og dominerende. Det innebærer å kaste seg ut i et ekstremslankeprosjekt, lytte til stemmen og tallene og tullet han skriker til meg flere ganger i timen og falle tilbake – eller 2. jeg kan velge å bli værende her jeg er nå, men ta tak i problemet som faktisk er et gigaproblem og ikke bare en bagatell, og jobbe med å få ting under ”kontroll”; som vil si å komme tilbake til et normalt kosthold og kaste spiseforstyrrelsen på havet.
Jeg er veldig ambivalent i forholdt til det meste, men jeg vet at alternativ 2 er det beste og det er sannsynligvis det jeg kommer til å gå for også. Nei, jeg vet i grunnen at det er det jeg til syvende og sist kommer til å velge. Spiseforstyrrelsens stemme er fryktelig sterk, og jeg kjenner ting jeg ikke har følt på, på veldig, veldig lenge. Nok en gang blir jeg minnet på om hvilken skrekkelig tilværelse det er og jeg har ikke lyst til å leve slik. Jeg har lyst til å være frisk. Det var jo det som var den opprinnelige planen, da. Ikke å bli sykere. Ikke bli dødstynn. Men å bli frisk. I alle fall så godt som.
Konklusjon:
JA, JEG HAR GÅTT OPP I VEKT. ELEFANTSTEMMEN LAR MEG IKKE VÆRE I FRED, MEN JEG SKAL PRØVE Å TAKLE DET. JEG SKAL PRØVE. JEG SKAL PRØVE OG JEG SKAL SE HVA SOM SKJER.
Etiketter:
Livet
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
6 kommentarer:
Syltetøy på fingrene, ja.. Det var nesten et godt uttrykk, en mild måte å si det på. Du er nok ikke den eneste som har vært der, som plutselig mister kontrollen totalt. Jeg vet ikke om det er ok å vite, men jeg har i alle fall hatt mine perioder jeg også - så vet du det. Du er ikke alene. Og.. som du sier er det jo veldig fysisk. En desperat kropp, "vilha måha NÅ".
Det er fint at du formulerer disse ordene, tenker jeg. Og jeg håper du klarer å lese din egen tekst, og se at du har mye fornuft i deg. Du vet hva som er best for deg.
Kanskje blir du lei av disse ordene, men det er det beste jeg kommer på å si: stå på!
:)
Skjønner at det er vanskelig å akseptere vektoppgangen,det er jo,og har alltid vært,den store skrekken. Men du er på god vei så lenge du selv klarer å se at du ser bra ut. Du har et kanon vakkert utseende,og jeg ikke akkurat si at du ser mye chubby ut,eller noe som tilsier at du har en stor kropp. Jeg skjønner likevel at du selv ser at endringen er stor,i forhold til hva de rundt deg ser. Og det er veldig bra at du larer å ta tak i nettopp denne skammen,og at du prøver å jobbe med dette. Du gjør en god jobb Annika,og da tenker jeg på jobben du gjør for å komme enda nærmere målet om å bli frisk.
Vil også si at jeg signerer på det Solveig skrev over her.
You are amazing :)
Grunnar til at nummer 2 er det einaste alternativet:
- når kroppen din får det litt betre, får psyken det på sikt òg (på SIKT, for guds skuld. Akkurat no suger alt balle)
- når kroppen får det betre, får psyken lov til å jobbe (noko som - igjen - akkurat no suger balle, men vil hjelpe deg på sikt, LOVAR).
- Å utsette uunngåeleg vektoppgong (for det var det, og er det, annika), er å utsette uunngåeleg konfrontasjon med alt det som ligg bak spiseforstyrrelsen
- den konfrontasjonen er det einaste som kan sikre deg eit leveleg liv.
- eit anorektisk liv = eit liv på evig vent. Ingenmannsland. Eit fryst tomrom før noko som er uunngåeleg. Og eit helvete.
- jo meir du held igjen vektoppgong og jo lengre tid du let gå mens du held igjen, jo meir blir du hengande fast i eit symptom.
- jo lenger tid går det før du får det sløret trekt frå augene som alle med denne problematikken får før eller seinare NÅR DEI GJEV SLEPP PÅ VEKTKONTROLLEN OG LET KROPPEN HA DEN SUNNE VEKTA DEN VIL OG SKAL HA. Det er når ein kjem over den kneika (og klart det tek tid og er vondt, men det er så evig verdt det) at ein ser seg sjølv igjen, verkeleg SER, og ser anoreksien sine løgner. Dei løgnene den fortel deg no, til dømes. Eg ser ikkje, i det heile teke, at du har gått opp i vekt (ikkje at eg tvilar på dine ord! Men den godaste elefantmannen bles nok beskjedane sine opp ein smule, tenker eg)
- gevinst: eit sannare bilete av seg sjølv for kvar dag som går, i lengre tid fram enn ein kanskje trur. Magiske oppdagingar du ikkje kunne forestilt deg at nokon gong ville komme (tilbake). Å kunne smile oppriktig og frå hjartet når nokon seier at du ser så godt ut.
Det høyres kanskje fjernt ut no, men tru meg annika, det er muleg.
Du er helt nydelig! :)
Jeg vet jeg ikke kjenner deg, men jeg skriver likevel det jeg tenkte da jeg leste innlegget ditt:
Lille pus, du skal ikke skamme deg. Du er et menneske, vi trenger mat for å leve. Syltetøy på fingrene har vi alle av og til, og din kropp trenger det. Det føles fælt å miste kontroll, men du tar den tilbake. Det klarer du.
Linda
Ærlig og godt skrevet! Forstår frykten din angående vektoppgang.
Jeg har fulgt bloggen din lenge, og fy fader som du motiverer! Du har så mye selvinnsikt, du vet hvor farene ligger. Du klarer å stikke kjepper i hjulene for spiseforstyrrelsen. Ja, du har rett og slett imponert meg!
Og selv om dette sikkert ikke hjelper deg på vei, må jeg likevel bare få si at du er utrolig vakker nå!
Ikke gi deg, Annika. Livet venter på deg :)