"Nå?"

"Nei takk. Jeg har ikke lyst."
"Du var ikke hos legen?"
"Nei." Hele historien blir fortalt nok en gang etterfulgt av en lang pause.
"Herregud... nå er jeg teit og jeg oppfører meg fullstendig latterlig. Det er helt idiotisk å utsette dette, for jeg vet at jeg før eller siden må gjøre det likevel. Jeg kan like godt bare hoppe i det."
"Ja, du kan like godt bare gjøre det. Av med jakka og skoene."


Som skrevet så mange ganger før: det er liten vits i å stå på bryggekanten, dyppe stortåen ned i det kalde vannet, se på den blanke overflaten og bli stående for å avvente situasjonen. Se det litt an. Det er ikke noe poeng når man vet man må hoppe ut i det før eller senere. Vannet blir ikke akkurat varmere med tiden.

Timen på DPS var mye bedre enn det jeg trodde den ville bli. Nok en gang fikk jeg bekreftet det jeg har lært: man dør ikke nummer, tall, skalaer og andre idiotiske ting. Man faller ikke sammen. Verden står fortsatt, den beveger seg akkurat slik som før. Annika ligger ikke i ei grøftekant. Hun puster, lever og alt det der, akkurat slik hun gjorde i morges da hun sto opp. Ja, jeg har virkelig en ganske dum greie med å blåse opp ting før jeg vet hvordan utfallet kommer til å bli. Er det noe jeg må øve meg på, så er det å ikke ta sorgene på forskudd. For nei, akkurat det er det liten vits i.


Etter ei uke med pause fra DPS og snakking, hadde jeg plutselig mange ting å si. Fryktelig mye på en gang om alle verdens ting og tang. Trygghet, frykt og så videre og så videre. Nok en gang snakket vi om høsten og hva som skjer fremover, og ja, jeg er fryktelig redd. Jeg vet ingenting. Jeg er redd for å feile igjen, redd for å avslutte og redd for… jeg vet ikke hva. Egentlig hadde jeg planer om å dra tilbake til Tromsø, men nå vet jeg ikke hva jeg vil. Drar jeg tilbake må jeg begynne om igjen med et nytt behandlingstilbud, nye behandlere - hele runddansen vil repetere seg selv. Jeg orker ikke mer. Og jeg er så lei av å flytte på meg, jeg er så lei av å reise fra det ene stedet til det andre, lei av å bo i en koffert og lei av og hele tiden være i bevegelse. Jeg vil slå meg til ro et sted. Bli værende.

Det er godt mulig jeg blir her i Bergen. Uansett hva som skjer, har jeg i alle fall søkt på diverse skoler.


Til tross for en haug med småting har jeg, etter forholdene, hatt en relativt bra dag. Jeg har spist middag på IKEA sammen med Inger, vandret rundt mellom sofaer, bord og diverse utstillinger mens vi drømte om et liv i ei leilighet. Jeg har tatt noen "spøkelses" bilder sammen med Malin på internatet mitt og er ganske klar for å ta kveld.

Her på skolen har vi noe som så fint kalles seminar. Det vil si… hver linje skal en eller annen gang i løpet av skoleåret ha et seminar for resten av elevene – lage et opplegg som har noe med det den enkelte linjen holder på med. Disse seminarene foregår alltid på en eller annen lørdag og i dag var turen kommet til… dadada! Forfatterverksted!

Seks klasserom, seks forskjellige poster; gruble, quiz, teatersport for å vise hvordan man skriver et filmmanus, gamle skolekaraterer og selvfølgelig, premie til vinnerlaget.

Jeg står opp litt over sju – uten å ha spesielt lyst til det. Mest av alt frister det å sove videre, forlate verden og dra tilbake til drømmeland. Det er ikke hverdagskost for meg, for som regel spretter jeg opp med en gang vekkerklokka ringer. Å ligge litt ekstra i senga, strekke på kroppen og halvsove med øynene igjen er ikke min greie. Egentlig burde jeg gjøre det. ”Man burde gi seg selv litt tid på å våkne,” sier de, og det er nok noe i det.


Jeg kler på meg, jeg gjør et forsøk på å ”kle på meg” ansiktet, slik at jeg kan møte omverdenen en smule presentabel. Jeg slenger alle tingene jeg skal ha med meg i løpet av dagen i den brune skinnveska mi og halv åtte trasker jeg opp til frokosten. Den begynner egentlig ikke før kvart på, men jeg har et lite håp om å få i meg noe mat før jeg tar bussen til Åsane ti over åtte. Det er den o’store – svar på blodprøver før jul (ikke noe problem, jeg vet at de er gode) – veie – utspørring om mat og depresjon – blodtrykk – og gudene må vite – dagen. Ja, jeg har gruet meg i flerfoldige dager. Jeg har ligget våken om nettene for å tenke på hvordan jeg skal balansere frokosten for jeg rekker aldri i verden å spise en ordentlig frokost før jeg går til bussen. Det er bare oppoverbakker til busstoppet og man må nesten beregne litt tid, selv om det bare er en kilometer.

Ja, jøss. Jeg spiser det jeg har tid til og er fullstendig klar over at det er alt for lite. Men det er ikke noe problem for jeg har en plan, en plan som skal, må og kommer til å fungere: ”hvis jeg får komme inn 0840, når timen skal være, er inne i omentrent en halvtime eller sånn, er jeg ferdig litt over ni og da spiser jeg resten av frokosten.” Jeg går til bussen. Jeg tar bussen og stresser av sted til legekontoret som er et lite stykke unna Åsane storsenter og IKEA. Jeg har dårlig tid og jeg løper opp trappene til legekontoret og ramler inn dørene på streken. ”Flott,” tenker jeg, ”jeg slipper å vente for lenge.”

Og så sitter jeg. Ti på ni. Ni. Ti over ni. Ti på halv ti. Jeg sitter og sitter og sitter, tar opp ei bok, leser to kapitler før jeg legger den ned igjen, ser folk komme og gå, tar frem et kryssordblad – løser to kryssord, går på toalettet, venter, tar opp boka igjen og tripper med føttene. Det kommer nye pasienter som har samme lege som meg og hun slipper dem inn. Jeg forstår absolutt ingenting.

Etter en og en halv time, klokken har blitt fem over ti og jeg har fortsatt ikke spist resten av frokosten, orker jeg ikke mer, reiser meg fra stolen og vandrer til resepsjonen.

”Unnskyld meg… Men… jeg skulle hatt time for en og en halv time siden…”

”EN OG EN HALV TIME SIDEN?!?” sier dama i luken og ser forbauset på meg. ”Det var jo litt lenge.”

”Ja. Jeg skjønner ingenting. Jeg skulle ha time i dag, det var i alle fall det som står på den lappen jeg fikk før jul. Fredag 15.januar står det og det er i dag.”

Dama i luken trykker på datamaskinen sin og etter mye om og mén, finner hun meg i systemet. ”Annika, vet du… Legen har satt deg opp på en dobbelttime 25.januar klokken 0940.”

”25. JANUAR?”

Herregud. Akkurat, ja. Det ender opp med at jeg likevel får en bekreftelse på at jeg har vært der, en ny lapp om en time og raser ned trappene, bortover veien, inn på ICA for å handle noe mat, selv om det bare er litt over tre kvarter til lunsj og rekker så vidt bussen til Hylkje. Den går bare en gang i timen. Jeg vet jeg må spise resten av frokosten selv om det er evigheter siden den var. Det er vanskelig å skulle spise resten når det er så nært lunsj og når jeg absolutt ikke er sulten, men det er ikke så mye annet å gjøre. Energi – kabalen vil ikke gå opp om jeg ikke gjør det, og jo desto mindre jeg spiser, jo sterkere blir elefantstemmen og plutselig er jeg inne i det samme gamle sporet igjen. Jeg kjenner meg selv. Jeg vet at hvis jeg først lar det gli litt ut er det fryktelig vanskelig for meg å hente meg inn igjen. Jeg er ikke sterk nok til det ennå. Sånn er det bare.

Jeg spiser på bussen, jeg drar tilbake til skolen, jeg tar en stor bit av den bitre frukten og spiser igjen etter jeg er tilbake på internatet mitt. Nå er det snart middag og jeg er veldig langt fra sulten. Men jeg MÅ gå i spisesalen likevel, jeg har ikke noe valg – skal man bli frisk må man spise alle de måltidene man skal. Jeg må. Det finnes ingen andre alternativer.

Jeg har vondt i hodet etter alt kaoset, jeg må grue meg i noen dager til – til å få de hersens tallene mine (selv om jeg vet at det er relativt idiotisk og ingenting å grue seg til. Man dør ikke…) og jada, neida, jeg er fryktelig sliten men satser på at det blir ei okei helg likevel. I dag skal jeg på kino for å se Sherlock Holmes, noe som helt sikkert blir bra.

Igjen skjer det ting med stortinget. Bent Høye skal legge frem et nytt lovforslag 11.februar som vil gjøre det lettere for pasienter å velge behandlingssteder som for eksempel Capio. Det blir spennende å se hva som skjer fremover.

Det finnes enkelte ting som nesten gjør vondere enn å ha det mindre bra selv. Det er det å se hvordan mine egne venner sliter, hvordan mennesker jeg menger meg med hver eneste dag har problemer med å få hverdagen til å gå rundt – hvordan maten påvirker hverdagen i mer eller mindre grad, hvordan angsten river i brystet og hvordan noen dager er uutholdelige. Etter årevis med ditten og datten, legger jeg ofte merke til slike ting. Man ser ubevisst etter signaler hos omverdenen og plukker opp både det ene og det andre. Blikkene, holdningene, merkelige spisemønster, måten man snakker på, oppmøte på diverse ting, treningsmønstre og så videre. Det er ikke det at jeg leter, men jeg tror man har fått noen antenner i løpet av tiden slik at man plukker opp noen ting ganske raskt. Nei, det betyr selvfølgelig ikke at man får med seg alt hos alle, for det er mange som er utrolig flinke til å skjule det som beveger seg på innsiden. Men noen ting er lettere å oppdage enn andre. Noen signaler er tydeligere enn andre.


Jeg får så vondt inne i meg når jeg ser jenter rundt meg gjør noe med maten. Hvordan de pirker i den, reduserer matmengden, løper på tredemøllen morgen etter morgen, velger de letteste alternativene, stirrer tomt ut i luften og alle de tingene som hører med. Signaler. Ikke nødvendigvis spiseforstyrrelser, men et slitsomt og anstrengt forhold til mat, følelser og kropp. Det trenger ikke alltid å være et problem; det kan være en periode – for de fleste har en eller annen kortere eller lengre periode der de ikke har så god matlyst. Det er helt normalt.

Men… når det kommer til det grusomme matproblemet, ja, det gjør virkelig, virkelig vondt. Det verste er det at jeg vet at det ikke er stort jeg kan gjøre med det. Når det kommer til mine nærmeste som jeg vet sliter, hjelper det ikke å fortelle hvor fantastisk vedkommet er når personen ikke ser det selv og har inntrykk av at hun eller han er det helt motsatte. Jeg vet hvordan det er. Jeg vet hvordan alle komplimenter preller av, hvordan de plutselig ikke har noen betydning (noen ganger kan det dét), hvordan det ødelegger selvbildet og selvfølelsen. Jeg vet hvordan det er å føle at man mestrer det og tenker ”neida, jeg skal bare gå ned noen kilo slik at jeg blir mer fornøyd med meg selv. Jeg kommer aldri til å bli syk.” Jeg vet hvordan det er å føle en viss ”lykke” i en kort periode fordi man kjenner på en merkelig følelse som man ikke har følt før. Men jeg vet også hvordan det er når alt går fullstendig ut av kontroll, jeg vet hvordan det er å drive seg selv så langt at man mister den man er, hvordan livet sakte men sikkert faller i grus, hvordan kroppen reagerer og hvordan den til slutt svikter.

Uansett hvor mye jeg ønsker å dele mine erfaringer med andre for og kanskje få noen til å forstå hvor meningsløs og grusom en tilværelse som spiseforstyrret er, er det så mange jeg aldri vil kunne hjelpe. Jeg kan dele mine opplevelser, men… jeg kan aldri gi et annet menneske de følelsene, de grusomme dagene, de alt for dominerende stemmene til Elefantmannen – slik at de kan få føle hvor forferdelig det er og kanskje klarer å stoppe det før det går for langt. Jeg kan ikke overføre følelsen av å være døende via en minnebrikke, bare for å få noen til å forstå.

Men… jeg ønsker virkelig det var mulig. I blant føler jeg meg så liten og jeg har lyst til å gråte. Jeg skulle ønske denne sykdommen ikke fantes, at det fantes en antibiotikakur eller ble utryddet på samme måte som pesten nesten forsvant for godt. Jeg skulle ønske jeg var sterk nok, flink nok, god nok til å hjelpe noen på ordentlig. Alt jeg har er ord, og det er ikke alltid nok.



Og så er det så mye mer:

”Egentlig burde jeg ikke klage. Jeg er sikker på at du har hatt det mye verre enn det jeg har, og da virker det nesten litt feil å gnåle om hvordan ting har vært og er for meg…”

Jeg har snakket og snakker med mange mennesker som i perioder ikke har det veldig bra. Flere av disse kjenner til situasjonen min og vet noe om fortiden min. Veldig ofte får jeg høre noe lignende som det jeg har skrevet ovenfor og hver gang prøver jeg å forklare noe så godt jeg kan.

”Vel… Hør her. Det er sant at jeg ikke har hatt det spesielt okei og fortsatt sliter med mange ting. MEN det betyr ikke at du ikke har rett til å ha det vondt. Hvert menneske har sine ting og noen har det vondere enn andre i perioder. Ja, man kan snakke sammen, dele erfaringer og vise forståelse for hvordan den andre har hatt det og har det, men… det man selv har opplevd og opplever er fortsatt vondt. Man kan ikke sammenligne smerter, tror jeg. Jeg kan ikke si at min spiseforstyrrelse har vært mye verre enn angsten din. Man oppfatter ting forskjellig. Noen takler enkelte ting bedre enn andre. Den smerten du føler er virkelig for deg. Den er grusom nok. La meg ta et eksempel: de fleste opplever kjærlighetssorg en eller annen gang i livet sitt og det gjør virkelig vondt. For noen varer det i en periode og så går den over. For andre kan det utløse en forferdelig depresjon som i verste fall kan føre til at man blir suicidal, prøver eller begår selvmord og kanskje aldri tør å bli sammen med noen igjen.

Jeg har vært sykere enn noen men langt fra så syk som andre. Noen har vært syk i mange, mange flere år enn det jeg har vært – men for meg har det vart lenge nok. Skjønner du hva jeg mener?

Ikke vær redd for å si fra hvordan du har det. Ikke vær redd for at du ikke har rett til å be om hjelp fordi det alltid er noen som har taklet det bedre eller fordi du tror at du ikke har hatt det så ille som andre. Du skal ikke frykte det. Det er din smerte, det er du som føler på det og det er fryktelig for DEG.”

Det er ikke sikkert det kommer ut av munnen min på en forståelig måte, men jeg prøver å fortelle hva jeg tenker. Når jeg snakker med mennesker som ikke vet noe om meg, ordlegger jeg meg annerledes. Jeg tenker at det er sant: alle har hver sin smerte og det er forferdelig for den som opplever det.

Programmet mitt er fullt. Jeg er sliten for tiden og får ikke gjort halvparten av de tingene jeg burde, skal og egentlig må gjøre. Jeg sovner for sent, jeg har det litt vondt, Mørkets Fyrste er på besøk og elefantstemmen har det særdeles morsomt. Heldigvis er det alltid noe som skjer - de dagene det ikke er noen aktiviteter på skolen, underholder jeg meg selv med diverse ting og tang. For øyeblikket består det i rydding av rommet, et håpløs forsøk på å få plass til alle tingene mine, kryssord og sånn.
Siden jeg har time hos fastlegen min i morgen har jeg DPS - fri denne uka.

I går hadde arrangerte stipendiatene på skolen kafé kveld, noe de gjør i blant. Gårsdagens program besto i å knuse pepperkakehus som ble lagd i begynnelsen av desember og PØLSESPISEKONKURRANSE. Hvert internat skulle velge en kandidat - og dette mennesket skulle spise NI pølser og drikke en liter vann. Det endte selvfølgelig med at kafé kvelden ble forvandlet til en runde med oppkast. Jeg forlot spisestua før kvelden var ferdig og hvordan det hele fortsatte aner jeg ikke. Konkurranse i pølsespising er ikke akkruat det triveligste i verden.

Og så er det den forbaskede økonomien da. Da jeg hentet brevetet fra lånekassen like etter juleferien var over, var jeg tydeligvis litt for rask til å legge den lille greia som man skal skrive under, tilbake i svarkonvolutten. Noen dager senere fikk jeg både mail og en sms: "Vi har mottatt brevet ditt uten signatur. Vi sender et nytt brev til lærestedet ditt." Flotte greier! Så... hver eneste dag denne uka har jeg vært innom administrasjonen for å spørre om det hersens brevet har kommet. "Nei, ikke i dag heller," er svaret jeg har fått. Jeg har heller ikke fått svar fra vår alles kjære NAV ang. rehabiliteringspenger - det ble sendt ny søknad lenge før jul. Folkehøgskoleåret blir sett som et ledd i behandlingen, noe det også er. Jeg vet ikke hvordan tilstanden min hadde vært hvis jeg ikke hadde begynt her. Resultatet av hele greia er at jeg må overføre penger fra sparekontoen min for å få betalt skolepenger, den siste resten av studieturen, mat - jeg må alltid ha noe ekstra liggende for å få matkabalen til å gå opp. Jeg må betale legeregninger, timer på DPS og hva det enn måtte være.
Situasjonen er en smule frustrerende... men ja, ja. Foreløpig klarer jeg meg. Heldigvis.

Det er dansing i valgfag i dag, noe jeg er helt elendig i. Etter noen timer forstår jeg at jeg kanskje burde valgt noe annet, men gjort er gjort. Det er fem ganger igjen og det er ikke så  mye annet å gjøre enn å holde ut.

Sist men ikke minst: Tiden flyr av sted og Annika henger med. Så det så.

Det har, på mange måter, vært en bedre dag enn det dét var i går. Jeg er igjen oppegående, snakkende og tilsnakkende.


”Å, som du snakker Annika.”
Ja, hjelpemegvel, som jeg snakker. Jeg snakker og snakker og snakker, snakker for å holde de skrikende stemmene unna, snakker for å holde ting på avstand, snakker for å slippe unna den pinlige stillheten jeg frykter vil komme om jeg holder kjeft, jeg snakker for å ta avstand fra lydene av sko som lager slurpelyder i den slapsete snøen som har begynt å smelte. Temperaturen utenfor har steget noen hakk.

Jeg snakker selv om jeg ikke har noe å si, jeg smiler selv om det ikke er så mye å smile av. Jeg er rastløs, hvileløs og nesten i siget. Jeg har så mange lyster; så mye jeg vil gjøre, må gjøre, SKAL gjøre.

”Mamma, det er ikke nok timer i døgnet! Jeg får ikke gjort alt det jeg vil. Det er ikke tid nok!” pleier jeg å si til mamma i blant. Akkurat nå husker jeg ikke helt hva hun pleier å si; men jeg tror det pleier å dreie seg om det og holde seg til én ting om gangen. Neida, jeg kan ikke det, det må være minst fem, kanskje ti, tjue eller tusen. Ja, i alle fall det!

Da jeg la meg i går kveld tenkte jeg noe slikt som: ”Jeg står opp i morgen, ja, selvfølgelig gjør jeg det. Og… så kler jeg på meg selv om ting er drittforferdelighåpløstelendig – jeg skriver ned i kveld hva jeg skal ha på meg, så slipper jeg det der i morgen. Og deretter går jeg til skolebygninga og spiser frokost sammen med gjengen, spiser, drikker alt for mye kaffe og delvis… løser dagens Sodoku i Bergens Tidene. Som vanlig. Hvis ting fortsatt er DRITTELENDIG får jeg lov til å legge meg igjen. Da har jeg i alle fall gjort et forsøk.”

Selv om ting kanskje ikke akkurat er hurramegrundt så fint alt er og sånn, så har dagen gått sin gang, som den pleier å gjøre. Jeg har fått gjort noen av de tingene som jeg skulle ha gjort for lenge siden, postet et brev og hatt fotografi i valgfag.

Og ellers….

Vel. Jeg har lyst til å reise bort. Jeg har lyst til å pakke sakene mine, sette meg inn i en bil, gå om bord på en båt, et tog, et fly – whatever. Seile min egen sjø av sted til et annet sted, et annet land, en annen verden.
Å, ja, tro meg, jeg kjenner dette. Dette er en velkjent Annika - ting: Innerst inne vil jeg egentlig ikke dra noen steder. Men, selv etter alle disse årene, liker jeg fortsatt å tro at det går an og dra på ferie fra seg selv.

Da jeg så igjennom noen av tekstene jeg har skrevet i løpet av året som har gått, jeg var på jakt etter noen greier, kom jeg over noe jeg skrev i mars mens jeg var på Capio. Siden hodet mitt ikke hang helt med, husker jeg knapt at jeg skrev det. Jeg har publisert det før, men... jeg har lyst til å gjøre det igjen.


Hun er på vei opp trappen, og stopper halvveis, nesten nøyaktig midt på. Det er et vindu der, et vindu som vender ut mot gårdsplassen; en av disse gårdsplassene som ikke er blitt asfaltert selv om det er lenge siden mennesker begynte å lage harde, grå eller sorte veier overalt. Denne, derimot, er av hardtrampet jord blandet med noe singelstein her og der. På dagtid er gårdplassen delvis fylt med biler, flesteparten av dem er blå eller sorte – men et par av dem er røde og grå, og disse danner toppen av kransekaka. Hun synes i grunnen at det er fint sånn; at noen har blå biler og andre har røde, slik at tilværelsen ikke blir helt lik. ”Variasjon,” tenker hun for seg selv.

Variasjon er ordet som har blitt stemplet inn i hodet hennes i løpet av de siste tre månedene, og selv må hun innrømme at det ordet egentlig aldri har vært en del av hennes vokabular. Det var ikke behov for det før – for en tid tilbake, en tid svunnet og forlatt, et tidsrom, noen måneder og år som hun ikke husker så mye av. Alt som er igjen er bruddstykker av et glass som en gang for lenge siden falt i bakken og som aldri fant veien tilbake til sin opprinnelige form. Den gang hadde hun ikke behov for noe. Nei, hun var rett og slett ikke et menneske: hun var en svevende ting som ikke la igjen spor i sanden hun hadde passert og hun sank ikke igjennom løssnø. Mennesker gjør det. Hun var ikke sånn; hun var et sandkorn, et snøfnugg, en ballong med luft som vinden kunne ta med seg hvis den hadde lyst til det. Sandkorn har ikke behov for noe; verken næring, lys, kjærlighet eller varme og aller minst det magiske ordet: variasjon.

Hun var et sandkorn og hun hadde ikke behov. Så enkelt var det.

Nå er det kveld. Gårdsplassen er tømt for biler, bortsett fra den sorte som hører til huset hun befinner seg i, og den blå til det siste mennesket som kom inn døren før den ble låst for kvelden. Skitne kopper og kar er plassert i oppvaskmaskinen og hun har vært såpass flink at hun ikke glemte å blåse ut et eneste stearinlys etter at hun lukket igjen kjøkkendøren og forlot spisestuen for dagen. Kjøkkenet har vært hennes hele dagen, og hun har kokt kaffe og tømt oppvaskmaskinen til den store gullmedaljen.

Etter tre dype åndedrag gjør hun unna den siste trappeetappen og vandrer bortover gangen. Veggene pyntet med flere dører som står på rad og rekke; alle sammen med et helt eget nummerskilt på. Når hun har gått noen skritt, det er lenge siden hun forsto at det ikke er nødvendig å telle alle gangene føttene danner nye, svinger hun inn til høyre og en ny smal korridor åpenbarer seg for henne. Dører langs veggen, der også, dører som skjuler flisbelagte rom der det er mulig å se alt som er av mennesket og gjøre vanlige ting som vanlige folk gjør opptil flere ganger om dagen. Man må lære seg det, har hun forstått.

Hver kveld har hun en avtale der inne, på rommet lengst mot venstre, akkurat der den ene veggen møter den andre. Hun vet at hun er ventet, og hun åpner døren, går inn, lukker den etter seg og låser. Klikk. Så står hun der, sammen med avtalen sin, et menneske det også – et menneske stengt bak en reflekterende blank overflate, fullstendig avkledd og sårbar. Det er ei jente. Hun oppdaget denne jenta en dag for ikke så lenge siden; plutselig sto denne jenta der sammen med henne, og først kunne hun ikke kjenne henne igjen. Etter hvert som dagene gikk, og dette mennesket så ut til å bli værende, forsto hun etter hvert sammenhengen. Det var vanskelig, for hun hadde i årevis trodd at denne jenta var død og begravet, men hver gang hun løftet blikket opp fra føttene sine og møtte øynene hennes i den blanke overflaten ble hun alltid overrasket over at denne jenta fortsatt var der. Hun forsvant ikke, og fortsatte å komme, dag etter dag, kveld etter kveld.



Denne kvelden er som alle andre. Jenta står vendt mot henne, og hun kan se konturene av kroppen hennes, hun studerer den fra alle verdens vinkler og sukker høyt. Deretter flytter hun blikket opp til jentas ansikt og legger merke til øynene. Så fulle av liv og livslyst, og over leppene hennes leker et smil hun ikke har sett før. Hvordan kunne hun ha unngått å se det? Og hvordan i alle dager kunne hun tro at denne jenta var død? For det er hun jo absolutt ikke; hun står der, framfor henne, mer levende og virkelig enn noen gang før – og det eneste hun vil er å ta dette menneskets hender i sine egne og holde henne fast. Jenta kan ikke forsvinne igjen, for hun er så god og snill og det eneste hun har lyst til er å være sammen med henne for alltid. Hun har kommet så langt at hun har begynt å venne seg til tanken, tanken som handler om at de to er ett og at de hører sammen. Hun og jenta framfor henne.

Hun strekker fram hendene sine og lar de hvile mot den blanke overflaten som jenta står bak. ”Jeg gjør dette for deg,” hvisker hun. Jenta nikker bekreftende.

”For egentlig tror jeg,” fortsetter hun og svelger ordene, ” at jeg kanskje elsker deg.” Jenta nikker igjen og smiler bak strømmen av tårer som kommer fra øynene hennes. Hun biter seg lett i leppa før hun åpner munnen igjen: ”innerst inne tror jeg at jeg kanskje alltid har gjort det. Jeg har bare aldri lært meg hvordan jeg skal vise deg det, og jeg har aldri forstått hvor viktig du er for meg. Jeg trenger deg for at jeg skal være hel”.

Og akkurat i det hun har sagt de ordene, forstår hun at hun har innsett noe viktig.

Scene: Det er mandag. Jeg står på toalettet og vasker hendene i varmt vann; så varmt at hendene mine blir røde og huden svir. Dette er en sånn dag der synet i speilet ikke akkurat er et glansbilde. I dag følger elefantstemmen etter meg. I full desperasjon og frustrasjon river jeg speilet ned fra veggen.


”Stopp! Drittkjerring!” hveser stemmen, den uendelige grusomheten som tygger hjernecellene i biter, stemmen som fremkaller mørkets fyrste og alt det andre tullet som følger med på lasset. Elefantstemmen er en ond diktator som klarer å dra med seg all verdens stakkarslige vesener som egentlig ikke har lyst til å være med på marsjen. ”Jeg er lei for det.” Ja takk, min kjære indre fiende nummer enmillionåttehundreogfemtiseks tusen – jeg vet det. Men det gjør ikke ting bedre. Du er her likevel.

Jeg senker ikke speilet og armene mine skjelver. De er fortsatt ikke spesielt muskuløse. Det er min egen feil selvfølgelig; jeg hater å trene styrke. Sånn er det bare.

”Hva i herrens navn er det du driver med?”

”Du våger ikke å trekke gud inn i dette.”

Elefantstemmen rister på hodet og himler med de bustete øyenbrynene som har grodd sammen for lenge siden. De burde vært ordnet litt på, i alle fall om han vil at invasjonene hans skal gå rette veien. Det pleier å være en fordel å se bra ut i slike situasjoner, men hey, det er dømt til å mislykkes uansett hvor mye man snur og vender på det. Elefantstemmen er og blir grusomt stygg.

”Forbannede drittunge. Det er det du er.”

Takk skal du ha. Takk for at du forteller meg det, takk for at du minner meg på det og takk for at du gjentar deg selv så ofte at jeg nesten begynner å tro på det. Nesten. Heldigvis andre gode mennesker, vesener og hva det nå enn måtte være som forteller meg at jeg er god nok, bra nok og flink nok. Det er de ordene jeg må huske på. Av og til må jeg bare slå meg selv hardt i hodet for å huske på det.

”Vet du ikke at det å knuse speil gir deg syv års ulykke?” sier han. ”Syv år!”

Jeg trekker bare på skuldrene og slipper dritten i gulvet. Det sprekker og faller fra hverandre i tusenvis av skarpe biter. Akkurat slik som et speil vi hadde på en vegg i ei leilighet familien min og jeg bodde i, gjorde for fjorten år siden. Det falt fra veggen en dag jeg og et av søskenbarnene mine lukket ei soveromsdør litt for hardt igjen.

”Tror du ikke jeg holder ut med syv års ulykke?” Jeg ler rått. Syv års ulykke ville ikke vært noen ting om man setter ting i litt perspektiv. Og hva er definisjonen av syv års ulykke? Selv om livet kanskje kommer til å være vondt i syv år til – hvem vet vel hva fremtiden bringer, blir det ikke verre enn det dét har vært. I alle fall ikke om jeg kjemper for det. Det er menneskelig å ha dårlige dager. Det har jeg forstått.

Og sånn går dagene. Det gjelder å stå opp på morningen. Det gjelder å ordne seg sånn at man føler seg litt bedre. Det gjelder å gå opp til frokost og gjøre som man har lært på Capio – trosse demonen på innsiden. Det gjelder å smøre matpakke. Det gjelder å tillate seg selv og smile når noen sier noe morsomt – ting blir ikke bedre av å la være. Det gjelder å åpne den røde matboksen når det blir lunsj. Det gjelder å stoppe, observere, akseptere og la gå. Det gjelder å gjøre diverse aktiviteter, delta på det som skjer selv om man ikke har lyst – ofte opplever man at det kanskje ikke var så ille som man hadde trodd, og plutselig er ting bedre. Det gjelder å slappe av. Det gjelder å sette av tid til seg selv. Det gjelder å lytte til kroppen sin. Det gjelder å sove om nettene og det gjelder å spise. Det gjelder å fortsette kampen. Hver dag. Hver eneste dag.

Fremover, bakover og rundt i tull; men Annika holder middelveien og fortsetter selv om det er hull i alle skoene og de nye gummistøvlene fra Sparkjøp er iskalde. Våte og kalde føtter med gnagsår eller ikke: det nytter ikke å gi opp.

Jeg har ikke en veldig bra dag i dag. Det er kaldt i Bergen, mange tusen minusgrader og jeg fryser. Dessuten er jeg veldig sliten, har mest lyst til å sove resten av dagen - men kan ikke. Jeg er ganske tom på innsiden også, og det er få ting jeg liker så lite som det. Nåja, det finnes mange ting jeg ikke liker. Ta for eksempel: min manglende evne til å holde orden og system på ting. Jeg har nok en gang rotet vekk iPoden min. Jeg har rett og slett ikke peiling på hvor den har blitt av, noe som er fryktelig irriterende. Før jul mistet jeg en jeg har hatt i noen år - ja, den hadde virkelig forsvunnet, noe som resulterte i at jeg kjøpte meg en ny. Det er prikken over i'en. Gjør ikke akkurat denne dagen så mye bedre.

Men, men. Jeg har gjort noen ganske trivelige ting likevel. Det har vært en Jazz - konsert på skolen, jeg har fått et veldig fint brev i posten, jeg har lest noen sider i "Tilbake til Riverton", vært en tur på det grusomme kjøpesenteret og spist middag sammen med ei av jentene på internatet. Det var trivelig. I kveld er det pysjamas - fest, eller hva man skal kalle det, i gymsalen. Jeg har ikke så veldig lyst til å drive med flere sosiale aktiviteter, men jeg har tenkt å møte opp likevel. For alt jeg vet kan det jo være at det er akkurat det jeg trenger for å heve humøret noen hakk. Man vet aldri. Skader ikke å gi det et forsøk.

Timen på DPS i går gikk bra. Jeg gikk ut av døren med et hefte i hendene; et hefte med 566 utsagn og et ark der jeg skulle kysse av på true/false, avhengig av hva som passer for meg. Det må være noe av det kjedeligste jeg har gjort, og siden denne greia mest sannsynligvis må ha vært skrevet på... 60 - tallet eller noe, er det haugevis med formuleriner jeg ikke helt forstår. Jeg er drittlei av tallene og rundingene med T og F i, men heldigvis er jeg snart ferdig med hele greia. Takk og lov.

Egentlig var det meningen at jeg skulle ha dommedag, gå til en ny eksamen og alt det der; men legen min har planer om å gjøre det samme neste fredag - og jeg måtte fortelle behandleren min at det ikke er hensiktsmessig på noen som helst måte å gjøre det to uker på rad. Det er sannheten. Og ja, hun var enig med meg i det. "Du er ikke der lengre at det er livsnødvendig å gjøre det så ofte" - jeg kunne ikke vært mer glad for det. "Den eneste grunnen til at vi må gjøre det i blant, er for å sjekke at alt går som det skal."
Jeg skulle gjerne sluppet unna, men jeg skjønner poenget. Jeg er ikke helt der ennå at jeg slipper unna det, men jeg håper at jeg vil komme dit i løpet av året. Det kommer til å bli utrolig deilig. Jeg ser frem til den dagen der behandleren min kan si: "Vet du, Annika, nå er du så stabil at vi ikke lengre trenger å sjekke hvor du ligger!"

Det finnes en ting til jeg virkelig gleder meg til. Det er den dagen der sitter på et kontor hos et menneske, gudene må vite hvem det måtte være, åpne munnen og høre meg selv si: "Nå tror jeg at jeg er så frisk som jeg kan bli."

Herregud. Jeg GLEDER meg. Den dagen kommer til å komme. Ikke i dag, ikke i morgen og ikke neste uke. Det vil nok ta tid, lengre enn jeg har trodd det ville ta, men den kommer. Det gjelder bare å være tålmodig.

Like før jul skrev jeg etter noen journaler fra tiden som har gått, og i dag fant jeg den første i posthylla mi. Det var fra PPT i Narvik - der jeg tilbrakte omentrent 12 timer hos ei ganske trivelig psykogdame, som spesialiserte seg innenfor dissosiering.
"Å dissosiere vil si å avspalte bevissthetsopplevelser, minner og inntrykk. Dette gjør at en opplever seg selv, eller hendelsen på avstand. Dissosiering er en mestringsstrategi."

Psykologer som spesialiserer seg innenfor et enkelt felt har en merkelig tendens til å lete etter tegn eller signaler etter det de skal bli flinke i, hos pasientene de behandler. Slik var denne psykologen også. "Du dissosierer helt sikkert, Annika," sa hun ofte. Spesielt i samtaler der jeg stirret i veggen uten å si noe. Mennesker flest tar avstand fra ting i blant, rett og slett fordi de ikke orker å forholde seg til enkelte følelser eller hendelser - men det betyr ikke at de lider av en dissosiativ lidelse som det så fint heter når dissosieringen blir sykelig. Dette forekommer ofte hos mennesker som har blitt utsatt for alvorlige traumer en eller annen gang i livet.

Uansett. Denne psykologen var nesten sikker på at jeg hadde en dissosiativ lidelse (????) og at jeg en eller annen gang i livet var blitt utsatt for traumer. Jo da, jeg spaltet vekk følelsene mine og splittet dem opp i all verdens biter og deler - men det var på grunn av spiseforstyrrelsen som dominerte livet mitt og som styrte alle handlingene mine. MEN det betyr ikke at man har en dissosiativ lidelse. Dessuten har jeg aldri blitt utsatt for traumer.

Under en time vi hadde sammen i løpet av høsten 2008 (jeg var veldig anorektisk på den tiden) var hun spesielt opptatt av denne evinnelige dissosieringen sin, traumer og gudene må vite hva. "Ja, nå skal du høre her: De har ei veldig bra avdeling for traumebehandling på Modum Bad."
Alt jeg gjorde var å løfte på øyenbrynene mine, stotret frem noen ord om at det helt sikkert var veldig bra der og sånt for de menneskene som har behov for det - og nok en gang understreket at jeg IKKE hadde et slikt problem. Til tross for at jeg var veldig syk hadde jeg innsikt i sykdommen min, jeg visste forskjellen på ting og tang og på det tidspunktet var jeg fullstendig klar over hva som feilet meg. Selv om jeg ikke kjente den jenta jeg egentlig er, visste relativt mye om meg selv. Jeg hadde ikke noen forbasket dissosiativ lidelse. Jeg var deprimert, usosial og anorektisk. Jeg hadde ikke noe liv. Og det var det.

Alt jeg klarte å tenke på da jeg forlot den timen der, var hvor idiotisk dette med Modum Bad var. For hvem nevner ei avdeling for traumebehandling for en pasient som lider av alvorlig anoreksi - som ikke engang kommer til å få plass der, fordi helsetilstanden er så dårlig?
Nei, si det. Bortsett fra litt dissosieringstull og annet surr, var hun ei okei dame. Hun var ikke så verst å snakke med.

Da jeg leste igjennom den relativt korte journalen min, var det mye av dette dissosieringsopplegget som gikk igjen. Men akkurat det var ikke noe problem. Selv om jeg er på et helt annet sted i dag enn det jeg var høsten 2008, og selv om jeg er klar for å lese gamle journaler - var det ikke så enkelt som jeg hadde trodd det kom til å være. Jeg ble sittende i senga på rommet mitt mens jeg syntes fryktelig synd på denne skapningen som ikke hadde det bra. I blant klarer jeg ikke helt å fortså at dette handler om meg, men det gjør det og sånn er det bare. Heldigvis er det fortid, noe jeg er utrolig glad for.

Ja, dagene går fort og humøret mitt er diverse, varierende og forandrer seg irriterende fort. Så lenge jeg klarer å sette pris på de gode øyeblikkene, de timene som er fine, være sammen med vennene mine, leve, huske på at livet er vakkert og alt det der - går det bra.
I morgen skal jeg til DPS igjen. Det er en uffogæsj dommedag, må man så må man, og så skal jeg ta med meg den gamle journalen min.

I dag har jeg en bra dag. For første gang på ganske lenge har jeg fått litt fred og ro i hodet mitt; det er ikke like kaotisk som det ofte er og jeg tygger, svelger og spiser uten å tenke så mye over det. Slike dager er de beste. Det er på slike dager jeg virkelig lever, dager der jeg kan gjøre sosiale ting etter skoletid og dra ut sammen med mennesker.


Det er rart hvordan ting plutselig faller på plass. I løpet av gårsdagen bestemte jeg meg for hva jeg skal gjøre til høsten. Jeg hadde egentlig tenkt å ta opp videregående som privatist, pløye meg igjennom hele allmennfag pensumet som foregår i tre år – på et og et halvt, eller to. Når det kommer til skole og slike greier er det ikke hodet det er noe feil med. Men skal jeg fordele det utover to år, kan jeg likegodt bruke ungdomsretten min. Jeg har fått utvidet den, siden alt har blitt ødelagt på grunn av drittsykdommer og har muligheten til å fullføre skolegangen.

Nå er det bare en ting å gjøre: kontakte NAV, en sosionom og sette meg opp på den evinnelige ventelista til den voksenpsykiatriske poliklinikken i Tromsø.

Jeg har bestilt flybilletter hjem til vinterferien og retur fra påskeferien. Jeg reiser nemlig rett til Tromsø etter tretten dager i Irland, en tur jeg er veldig spent på. Mye reising, ingen struktur og alle de tingene som fortsatt er vanskelig. Heldigvis vet jeg ikke hvordan ting er i mars og det og klare å gjennomføre en slik tur er et mål å strekke seg etter. Plutselig har jeg mange planer som er nye motivasjonsfaktorer: pilgrimsreisen med pappa som skal finne sted i mai. Dette er riktignok ikke akkurat noe nytt, men det at vi faktisk har planer om å gå et lite stykke av den reisen er nok et mål. Pappa kommer ikke til å reise sammen med meg hvis jeg har blitt dårlig – noe jeg forstår veldig godt. Kanskje er det en sånn tur til Irland som kan hjelpe meg med å finne en balanse, en forberedelse til vi skal følge samme ruten som mange, mange andre mennesker har gått i flerfoldige århundrer.

Dessuten tenker Inger, Merete, Sunniva og jeg på å dra på interrail i sommer. Nok en motivasjon. Det vil være umulig for meg å gjennomføre noe som helst hvis tilstanden min ikke er spesielt bra. Og så er det skolen som jeg virkelig har lyst å fullføre. Folk som har både muligheten og greier å gå på den typen skole eller er ferdig med videregående vet nok ikke alltid hvor heldige de er. Jeg kunne ikke bli ferdig fordi jeg ikke fungerte.

I dag har det vært -17 grader her og jeg holder på å fryse i hjel. I tillegg skal det vissnok bli kaldere i løpet av uka og hvordan jeg skal overleve det, vet jeg ikke.

Jeg hadde en riktig så trivelig reise i går: pappa kom hjem med et punktert dekk (jeg rakk flyet likevel), flyet mellomlandet i Bodø og jeg måtte hoppe av i Trondheim. Flyet derfra var forsinket, det tok en evighet før jeg fikk kofferten min og det var ikke plass til meg, Kine og de tre andre som skulle ta flybussen inn til busstasjonen i byen. Vi tok en tilfeldig buss til Åsane terminal som tydeligvis tok omentrent en time.
Da vi til slutt kom frem, hadde jeg vært på reisefot i nærmere ni timer. Jeg var fryktelig sliten.
Ikke nok med det: både internatet og rommet mitt var iskaldt, og i natt sov jeg med superundertøy, nattbukse og ullsokker. Jeg sov i alle fall bra.

Det er godt å være tilbake. Mye bedre enn jeg hadde trodd det kom til å bli, og energien min er på plass igjen. Jeg er klar til full rulle med diverse ting og tang før det igjen blir ferie og en ny reise nordover.
Tilbake til hverdagen, folkehøgskole - bobla, rutiner og alt som hører med føles bra. Er det noe jeg er glad for, så er det det at jeg har en struktur og et opplegg for dagene som kommer og går. Hadde det ikke vært for det, vet jeg ikke hvordan ting hadde vært. Jeg er ganske sikker på at dette skoleåret har vært med på å hjelpe meg videre.

Resten av skoleåret kommer til å gå fort. Fire vanlige skoleuker, to uker med noe som kalles "fellesprosjekt", vinterferie, to uker på skolen, to uker i Irland - påskeferie og plutselig er det mai.

Nå er det på tide å begynne med planene for høsten. Søknadsfristen for VGS er 1.mars, og alt må være klart inntil den datoen der. Jeg har bestemt meg for å ta opp videregående og fullføre de to årene jeg har igjen, om formen er bra nok. Det må jeg være helt sikker på at jeg er før jeg gjør nok et forsøk på videregående. Jeg orker ikke å måtte avbryte hele greia igjen.
Hvor jeg skal være, hva jeg skal gjøre og hvordan det hele kommer til å bli, vet jeg ikke ennå.

Gårsdagens lykke til:

Det er kveld; mamma og jeg står på kjøkkenet og sier takk for nå, og sees muligens i vinterferien. "Ja, må du passe på deg selv, da. Jobb med maten, gi litt slipp på bremseklossene og kjør på!" sier hun før hun gir meg en klem.
"Det gjør jeg hver dag." svarer jeg, noe som er sant. Jeg er på jobb hver eneste dag. Jeg jobber fulltid og overtid hver dag. 24 timer i døgnet. 7 dager i uka. Det er og blir slitsomt, men sånn er det.

"Du trenger medvind," sier pappa. I blant trenger man medvind.
"Det går fint," sier jeg. "Det går fint. Det går ganske bra med meg, vet du."
"I blant trenger man likevel medvind. For at det skal fortsette."

"Lykke til videre," sier mor (mammas mamma) når vi sier farvel før mamma, pappa, lillesøster og jeg setter oss i bilen for å kjøre hjem fra Narvik.
"Takk, takk" sier jeg.
"Pass på deg selv," sier hun og klemmer meg.
"Jeg jobber med det."
"Ja, lykke til nok en gang. Med... kroppen og alt det."

"Ha det fint, Annika," sier søskenbarn, familie, slekt og venner - når vi også sier farvel før jeg reiser tilbake til Tromsø."
"Takk det samme," smiler jeg, "det var fint å se deg igjen! Håper det ikke blir så lenge til neste gang vi sees."
"Nei, det håper jeg også." de smiler tilbake og så klemmer vi hverandre, vi også.
"Lykke til videre da. Med maten og deg selv. Ta vare på deg!"
"Jeg jobber med saken. Ta vare på deg selv også. Lykke til med studier/jobb/familieliv og så videre."

Det er sånn det er.

Dagens:

Jeg vet ikke hvor kameraet mitt har tatt veien, jeg aner ikke hvor noen bukser har blitt av, jeg har ikke peiling på hvor all verdens andre småting er og likevel er kofferten min fullstappet og veier flere kilo. Garantert mer enn de 15 kiloene man kan ta med seg på et Widerøe fly. Bortsett fra det tror jeg nesten at jeg er ferdigpakket, og uansett må jeg nesten være det. Pappa kommer om noen minutter for å hente meg, for så å kjøre meg til flyplassen.

Jeg har sjekket bankkontoen min flerfoldige ganger, jeg har sett over det ene og det andre, jeg er usikker på om iPoden min har fullt batteri og jeg har sovet mindre enn fem timer i natt. Jeg vet ikke om jeg er klar for å reise, men akkurat det spiller ingen rolle. Om en og en halv time er jeg på vei til Bergen, og jeg har en lang reisevei fremfor meg. Tromsø - Trondheim - Bergen - Hylkje. Det er kveld før jeg kommer frem.

Jeg er litt sliten, som vanlig, men jeg satser på at jeg er full av energi når jeg ankommer skolen i ettermiddag/ kveld. Dessuten gleder jeg meg veldig til å se alle de gode menneskene igjen.
Fredag er det time på DPS og jeg har tenkt massevis på hva jeg skal si, men jeg kommer ikke på noe. Jeg kjenner fortsatt ikke behandleren min så veldig godt og da er det vanskelig. Jeg vet ikke hvordan hun reagerer på det jeg sier, jeg vet ikke helt hva hun pleier å si eller spørre om - det eneste jeg er klar over, er det at hun har lest mye i psykologi- pensumet og liker å skrive ned omentrent alle ord jeg bruker. Det er uvant, men hun er okei. Jeg må bare bli vant til det.

Ja, ja. Så sånn er det. Om litt skal jeg møte ei venninne fra Oslo som jeg har kjent i mange, mange år og... enda et søskenbarn. Jeg gleder meg.

Etter at jeg avsluttet behandlingen på Capio, har jeg fått utallige spørsmål fra mennesker som spør om jeg har blitt frisk. Det er så mange som antar og som regner med at etter et år i behandling blir man helt frisk. Pang, et mirakel har skjedd og pooof der er man kurert.

De fleste av dere som har fulgt bloggen min over tid vet like godt som jeg at jeg ikke er frisk. Det er sannheten og sånn er det bare. Det tar lang tid å bli fri fra monsteret og elefantstemmen. Det er kamper som må kjempes, krangler som må vinnes, daglige valg som må taes og alt det der. Det er vanskelig, det er vondt og jeg...kriger. Hver eneste dag. Flere ganger om dagen. Noen dager er litt lettere enn andre; det er stunder der jeg sparker dritten i rumpa, ler elefantstemmen i fjeset og slenger ham ut døren. Men så er det alle de andre dagene: dagene der jeg må bite tennene sammen, der jeg må stå opp og nok en gang velge å stå i den dårlige samvittigheten og føle på det som gjør vondt. Dagene der hodet er fullt av tull og der jeg må minne meg selv på "Annika, du blir ikke frisk om du begynner å rote igjen." Det er dager, timer og uker der jeg virkelig må tenke tilbake på tiden som har vært for å være helt sikker på at det ikke er noe å gå tilbake til.

Jeg har kommet langt i løpet av de, totalt tjue ukene (som har blitt fordelt utover hele 2009) jeg har vært på Capio. Jeg har vært veldig syk og jeg har fått livet mitt tilbake. I dag er jeg ikke en anorektiker - men jeg har fortsatt atypisk anoreksi (jeg oppfyller ikke lengre alle kriteriene for ren anoreksi - takk og lov for det). Jeg har en spiseforstyrrelse og et lite matproblem. Forskjellen fra i dag til før er det at det ikke lengre er spiseforstyrrelsen som dominerer hverdagen min. Jeg lever med den, den er der, men den styrer ikke livet mitt i samme grad som før. Jeg kan gjøre de samme tingene som de andre på min alder kan, jeg kan spise ute hvis jeg har lyst til det, jeg kan gå på kafe og jeg klarer å sette pris på de tingene som er gode. Riktig nok føler jeg meg ikke helt fri og noen ting er og blir vanskeligere enn andre. Jeg lever med håpet om at det kommer til å gå over desto mer jeg jobber med det.
Alt er forandret. Jeg lever for meg selv, jeg har fått meg tilbake og jeg har begynt å bli kjent med den jenta jeg hadde mistet.

Det er klart at livet mitt er mye, mye bedre. Jeg er ikke frisk, men jeg er bedre. Jeg jobber med å finne en balansegang og jeg har tatt et valg: jeg skal bli frisk. Koste hva det koste vil, og det får bare ta all den tiden det kommer til å gjøre.