Det har, på mange måter, vært en bedre dag enn det dét var i går. Jeg er igjen oppegående, snakkende og tilsnakkende.


”Å, som du snakker Annika.”
Ja, hjelpemegvel, som jeg snakker. Jeg snakker og snakker og snakker, snakker for å holde de skrikende stemmene unna, snakker for å holde ting på avstand, snakker for å slippe unna den pinlige stillheten jeg frykter vil komme om jeg holder kjeft, jeg snakker for å ta avstand fra lydene av sko som lager slurpelyder i den slapsete snøen som har begynt å smelte. Temperaturen utenfor har steget noen hakk.

Jeg snakker selv om jeg ikke har noe å si, jeg smiler selv om det ikke er så mye å smile av. Jeg er rastløs, hvileløs og nesten i siget. Jeg har så mange lyster; så mye jeg vil gjøre, må gjøre, SKAL gjøre.

”Mamma, det er ikke nok timer i døgnet! Jeg får ikke gjort alt det jeg vil. Det er ikke tid nok!” pleier jeg å si til mamma i blant. Akkurat nå husker jeg ikke helt hva hun pleier å si; men jeg tror det pleier å dreie seg om det og holde seg til én ting om gangen. Neida, jeg kan ikke det, det må være minst fem, kanskje ti, tjue eller tusen. Ja, i alle fall det!

Da jeg la meg i går kveld tenkte jeg noe slikt som: ”Jeg står opp i morgen, ja, selvfølgelig gjør jeg det. Og… så kler jeg på meg selv om ting er drittforferdelighåpløstelendig – jeg skriver ned i kveld hva jeg skal ha på meg, så slipper jeg det der i morgen. Og deretter går jeg til skolebygninga og spiser frokost sammen med gjengen, spiser, drikker alt for mye kaffe og delvis… løser dagens Sodoku i Bergens Tidene. Som vanlig. Hvis ting fortsatt er DRITTELENDIG får jeg lov til å legge meg igjen. Da har jeg i alle fall gjort et forsøk.”

Selv om ting kanskje ikke akkurat er hurramegrundt så fint alt er og sånn, så har dagen gått sin gang, som den pleier å gjøre. Jeg har fått gjort noen av de tingene som jeg skulle ha gjort for lenge siden, postet et brev og hatt fotografi i valgfag.

Og ellers….

Vel. Jeg har lyst til å reise bort. Jeg har lyst til å pakke sakene mine, sette meg inn i en bil, gå om bord på en båt, et tog, et fly – whatever. Seile min egen sjø av sted til et annet sted, et annet land, en annen verden.
Å, ja, tro meg, jeg kjenner dette. Dette er en velkjent Annika - ting: Innerst inne vil jeg egentlig ikke dra noen steder. Men, selv etter alle disse årene, liker jeg fortsatt å tro at det går an og dra på ferie fra seg selv.