"Annika, dette begynner nesten å bli litt... ukomfortabelt."

Det er ikke akkurat min dag i dag. Den er så pass dårlig at jeg ikke greier å "fake it until you make it". Vanligvis er jeg flink til det: smile, delta, og le selv om jeg har det litt vondt og det hjelper som regel. Det å delta i samtaler, le, snakke, holde på med ting og alt det der, er vanligvis med på å gjøre humøret bedre. Men i dag, i dag klarer jeg ikke.

Dette har vært en av disse dagene der jeg våkner, blir liggende i senga i fosterstilling mens jeg ser på gulvet og føler at noe ikke er helt som det burde være. En slik dag der følelsene blir en sort klump som knyter seg i magen, en klump som forfølger meg ut av rommet og resten av dagen. Dette har vært en slik dag der jeg ikke er noe morsom å være sammen med og en slik dag der det er like greit at jeg er alene. Når det står skrevet "JEG HAR EN FORFERDELIG GRUSOM DAG" i panna mi og det er umulig å skjule, foretrekker jeg egentlig å lukke døren litt. Jeg liker ikke å gi omverdenen dårlige vibrasjoner. For det er jo sånn: dårlig humør gir dårlig stemning.

Det er januar. Det er måneden til Mørkets Fyrste. Likevel: januar 2010 er bedre enn de seks siste januarene. Denne er mye bedre enn januar 08 og 09, som ble tilbrakt i ei sykehusseng. Jeg trenger ikke å være innlagt; det er ikke nødvendig og jeg har ikke behov for det. Det er veldig, veldig fint.

Tirsdagen er over - takk og lov, det er kveld og om litt har jeg planer om å skru av lyset, dra dyna over hodet og si farvel til verden for en stund. Jeg håper Mørkets Fyrste drar sin vei i natt og er borte når jeg står opp i morgen. Jeg har lyst på en god dag.

Dessuten gleder jeg meg fryktelig til legetimen på fredag er overstått. Kanskje er det tanken på den som gjør meg dårlig, selv om det ikke er noe å grue seg til.