Da jeg så igjennom noen av tekstene jeg har skrevet i løpet av året som har gått, jeg var på jakt etter noen greier, kom jeg over noe jeg skrev i mars mens jeg var på Capio. Siden hodet mitt ikke hang helt med, husker jeg knapt at jeg skrev det. Jeg har publisert det før, men... jeg har lyst til å gjøre det igjen.


Hun er på vei opp trappen, og stopper halvveis, nesten nøyaktig midt på. Det er et vindu der, et vindu som vender ut mot gårdsplassen; en av disse gårdsplassene som ikke er blitt asfaltert selv om det er lenge siden mennesker begynte å lage harde, grå eller sorte veier overalt. Denne, derimot, er av hardtrampet jord blandet med noe singelstein her og der. På dagtid er gårdplassen delvis fylt med biler, flesteparten av dem er blå eller sorte – men et par av dem er røde og grå, og disse danner toppen av kransekaka. Hun synes i grunnen at det er fint sånn; at noen har blå biler og andre har røde, slik at tilværelsen ikke blir helt lik. ”Variasjon,” tenker hun for seg selv.

Variasjon er ordet som har blitt stemplet inn i hodet hennes i løpet av de siste tre månedene, og selv må hun innrømme at det ordet egentlig aldri har vært en del av hennes vokabular. Det var ikke behov for det før – for en tid tilbake, en tid svunnet og forlatt, et tidsrom, noen måneder og år som hun ikke husker så mye av. Alt som er igjen er bruddstykker av et glass som en gang for lenge siden falt i bakken og som aldri fant veien tilbake til sin opprinnelige form. Den gang hadde hun ikke behov for noe. Nei, hun var rett og slett ikke et menneske: hun var en svevende ting som ikke la igjen spor i sanden hun hadde passert og hun sank ikke igjennom løssnø. Mennesker gjør det. Hun var ikke sånn; hun var et sandkorn, et snøfnugg, en ballong med luft som vinden kunne ta med seg hvis den hadde lyst til det. Sandkorn har ikke behov for noe; verken næring, lys, kjærlighet eller varme og aller minst det magiske ordet: variasjon.

Hun var et sandkorn og hun hadde ikke behov. Så enkelt var det.

Nå er det kveld. Gårdsplassen er tømt for biler, bortsett fra den sorte som hører til huset hun befinner seg i, og den blå til det siste mennesket som kom inn døren før den ble låst for kvelden. Skitne kopper og kar er plassert i oppvaskmaskinen og hun har vært såpass flink at hun ikke glemte å blåse ut et eneste stearinlys etter at hun lukket igjen kjøkkendøren og forlot spisestuen for dagen. Kjøkkenet har vært hennes hele dagen, og hun har kokt kaffe og tømt oppvaskmaskinen til den store gullmedaljen.

Etter tre dype åndedrag gjør hun unna den siste trappeetappen og vandrer bortover gangen. Veggene pyntet med flere dører som står på rad og rekke; alle sammen med et helt eget nummerskilt på. Når hun har gått noen skritt, det er lenge siden hun forsto at det ikke er nødvendig å telle alle gangene føttene danner nye, svinger hun inn til høyre og en ny smal korridor åpenbarer seg for henne. Dører langs veggen, der også, dører som skjuler flisbelagte rom der det er mulig å se alt som er av mennesket og gjøre vanlige ting som vanlige folk gjør opptil flere ganger om dagen. Man må lære seg det, har hun forstått.

Hver kveld har hun en avtale der inne, på rommet lengst mot venstre, akkurat der den ene veggen møter den andre. Hun vet at hun er ventet, og hun åpner døren, går inn, lukker den etter seg og låser. Klikk. Så står hun der, sammen med avtalen sin, et menneske det også – et menneske stengt bak en reflekterende blank overflate, fullstendig avkledd og sårbar. Det er ei jente. Hun oppdaget denne jenta en dag for ikke så lenge siden; plutselig sto denne jenta der sammen med henne, og først kunne hun ikke kjenne henne igjen. Etter hvert som dagene gikk, og dette mennesket så ut til å bli værende, forsto hun etter hvert sammenhengen. Det var vanskelig, for hun hadde i årevis trodd at denne jenta var død og begravet, men hver gang hun løftet blikket opp fra føttene sine og møtte øynene hennes i den blanke overflaten ble hun alltid overrasket over at denne jenta fortsatt var der. Hun forsvant ikke, og fortsatte å komme, dag etter dag, kveld etter kveld.



Denne kvelden er som alle andre. Jenta står vendt mot henne, og hun kan se konturene av kroppen hennes, hun studerer den fra alle verdens vinkler og sukker høyt. Deretter flytter hun blikket opp til jentas ansikt og legger merke til øynene. Så fulle av liv og livslyst, og over leppene hennes leker et smil hun ikke har sett før. Hvordan kunne hun ha unngått å se det? Og hvordan i alle dager kunne hun tro at denne jenta var død? For det er hun jo absolutt ikke; hun står der, framfor henne, mer levende og virkelig enn noen gang før – og det eneste hun vil er å ta dette menneskets hender i sine egne og holde henne fast. Jenta kan ikke forsvinne igjen, for hun er så god og snill og det eneste hun har lyst til er å være sammen med henne for alltid. Hun har kommet så langt at hun har begynt å venne seg til tanken, tanken som handler om at de to er ett og at de hører sammen. Hun og jenta framfor henne.

Hun strekker fram hendene sine og lar de hvile mot den blanke overflaten som jenta står bak. ”Jeg gjør dette for deg,” hvisker hun. Jenta nikker bekreftende.

”For egentlig tror jeg,” fortsetter hun og svelger ordene, ” at jeg kanskje elsker deg.” Jenta nikker igjen og smiler bak strømmen av tårer som kommer fra øynene hennes. Hun biter seg lett i leppa før hun åpner munnen igjen: ”innerst inne tror jeg at jeg kanskje alltid har gjort det. Jeg har bare aldri lært meg hvordan jeg skal vise deg det, og jeg har aldri forstått hvor viktig du er for meg. Jeg trenger deg for at jeg skal være hel”.

Og akkurat i det hun har sagt de ordene, forstår hun at hun har innsett noe viktig.