I går dro jeg til Narvik sammen med mamma, pappa og lillesøster. Følelsene og tankene for denne turen her, som jeg regnet som obligatorisk siden vi alltid reiser hit rundt nyttår, var veldig forskjellige. Den o'kjære ambivalensen har virkelig surret og gått de siste dagene: skal reise, skal ikke, skal, skal ikke. Det endte selvfølgelig med at jeg dro.

Det er ikke det at jeg har noe i mot å reise hit; nei for all del. Jeg har, til tross for at det er en relativt kjedelig og ufattelig grå by, bodd her i noen måneder. I fjor høst da jeg begynte på ambulansefag.

Jeg har ikke vært her på lenge. Pappa, lillesøster, Frida - et søskenbarn og jeg kjørte hit på en dagstur i sommer. Vi satt fire timer i bilen bare for å dra til en kompetent lege; den eneste som faktisk hadde tid til å ta i mot meg for å se hvordan ting lå an. Åsgård, det psykiatriske sykehuset i Tromsø som også har poliklinisk behandling, nektet å gi meg et menneske jeg kunne snakke med i løpet av sommerferien, og da var Narvik det eneste resultatet. Jeg skjønner jo hvorfor det er slik; 18.måneders ventetid for å få en psykolog og da kan man ikke prioritere et menneske som bare skal være i Tromsø i et par uker. Jeg reiste en del i sommer og var ikke hjemme hos mamma og pappa mer en et par par uker sammenhengende. Så ja, jeg forsto og forstår det.

Uansett. Dette var en dagstur uten overnatting, og den siste turen jeg var her over noen dager, var i mars. Den eneste grunnen for dette lille besøket var rydding og pakking av leiligheten jeg bodde i. Jeg syntes ikke det var spesielt gøy: anorektikeren bor i den leiligheten og jeg fikk voldsomme tilbakeblikk, surrende filmer i hodet og alt det der fra de siste dagene jeg tilbrakte der. I mars var det bare to og en halv måned siden jeg dro til Capio og begynte behandlingen, så det er ikke så rart at hodet surret, gikk og marerittene innhentet meg. Jeg har alltid pleid å endre på ting, avhengig av hvor jeg befinner meg. Når jeg er hjemme hos mamma og pappa må jeg jobbe hardt for å holde meg unna alt det jeg tullet jeg drev med der, hver jeg kom tilbake Capio var jeg i Capiomodus (noe som gjorde noen ting litt lettere) og når jeg er på skolen skifter jeg til skolemodus. Det er litt rart, men sånn er det. Det har hjulpet meg veldig med å finne en slags balanse i hverdagen.

Selv om ting er helt annerledes, er dette en av grunnene til at jeg ikke har spesielt lyst til å flytte hjem til mamma og pappa igjen.

Ja, ja. Så nå er jeg i Narvik og vi overnatter hos onkelen min. Foreløpig er det ikke så ille som jeg hadde trodd det ville bli; egentlig ganske fint - men siden vi drar på besøk her og der, suser hit og dit og over alt, blir det vanskelig med den maten. Jeg må spise alle måltidene, men herrefred som jeg skammer meg. Jeg føler virkelig ikke at jeg kan stille meg opp midt på gulvet og be om å få smøre meg noen brødskiver. Det er helt greit så lenge jeg er hos besteforeldre og så videre, men når jeg er et annet sted, nei, da blir alt litt verre. "Du må jo ikke la det sosiale livet ditt bli begrenset av maten," sier mamma. Det blir sånn i blant, i alle fall i slike sammenhenger. Når jeg er hjemme, på skolen og drar ut sammen med venner, foreldre og diverse går dette helt fint. Det blir noe helt annet. Heldigvis. Jeg er for lenge siden ferdig med det surrete opplegget på UPA der det var mellommåltider i hytt og gevær og jeg MÅTTE spise akkurat da eller da. Det gjorde slik at jeg så vidt kunne dra ut og treffe andre mennesker fordi det alltid  var mat meg her og spising meg der. Slik er det ikke lengre, men jeg klarer ikke å spise frokost og lunsj på samme tid. Det blir litt for meget, noe som helt sikkert er forståelig.

Men. Det er bare snakk om noen få dager her; jeg suser rundt med næringsdrikker i veska for å få denne hersens kabalen til å gå opp. Mennesker uten spiseforstyrrelser vet nok ikke hvor heldige de er som slipper unna alt dette kaoset med maten og som spiser akkurat når det passer dem. Er de ikke sultne, så nei vel, det er helt greit. Mens jeg... jeg må åpne munen, tygge og svelge uansett hva magen min sier. Sånn er det bare. Og det er veldig, veldig viktig når man holder på med å komme tilbake. Om en stund er jeg nok klar for det jeg også, det å skulle gjøre akkurat slik som alle andre, men for øyeblikket må jeg forholde meg til det jeg har lært i løpet av året. Jeg frykter tilbakefallet. Jeg er redd for sulten og jeg er drittlei av den - jeg har vært sulten i mange år. Hva annet kan man gjøre enn å bite i den sure eplet, gråte noen tårer fordi man må fylle magen til tross for at man ikke kjenner noe? Ingenting. Man må fortsette.

I går dro jeg på besøk til Helle, nok et søskenbarn (jeg har fryktelig mange av dem) og jeg har ikke vært der på over et år. Før den tiden der hodet ble en dott, jeg ikke klarte å snakke eller fungere ordentlig og før den tiden jeg løp mellom psykologer, leger og innleggelser, var hjemmet hennes mitt 2.andre hjem. Jeg tilbrakte alle ferier, flerfoldige helger og fridager der. Da jeg kom inn døren til det gamle, lille huset på Strømsnes kjente jeg hvor mye jeg har savnet å være der. Savnet etter kveldene og nettene på soverommet til Helle, savnet etter timer med puslespill, vandring langs de få gatene uten biler, savnet etter all latteren og de fantastiske historiene vi diktet opp hele tiden. Jeg kjente savnet etter de gode samtalene, galgenhumoren, ironien og alle de fjollete ideene vi hadde og fortsatt har. Jeg har ikke kjent på det savnet før nå, og det var nesten litt vondt.

Vi hadde en fin kveld. Jeg fikk vondt i munnvikene og kjevene etter all latteren og smilingen, i hodet etter et puslespill som aldri så ut til å gå opp og alt var rett og slett bra. I noen timer glemte jeg alt som heter mat, elefantstemmen og all den andre dritten. Det var nøyaktig det jeg hadde behov for.

Jeg hadde egentlig tenkt å legge inn noen bilder fra nyttårsaften, som utrolig nok ble en flott kveld, men dessverre har den idiotiske datamaskinen min klart å slette alle bildene på minnekortet til kameraet.

Alt jeg har er dette: