Etter at jeg avsluttet behandlingen på Capio, har jeg fått utallige spørsmål fra mennesker som spør om jeg har blitt frisk. Det er så mange som antar og som regner med at etter et år i behandling blir man helt frisk. Pang, et mirakel har skjedd og pooof der er man kurert.

De fleste av dere som har fulgt bloggen min over tid vet like godt som jeg at jeg ikke er frisk. Det er sannheten og sånn er det bare. Det tar lang tid å bli fri fra monsteret og elefantstemmen. Det er kamper som må kjempes, krangler som må vinnes, daglige valg som må taes og alt det der. Det er vanskelig, det er vondt og jeg...kriger. Hver eneste dag. Flere ganger om dagen. Noen dager er litt lettere enn andre; det er stunder der jeg sparker dritten i rumpa, ler elefantstemmen i fjeset og slenger ham ut døren. Men så er det alle de andre dagene: dagene der jeg må bite tennene sammen, der jeg må stå opp og nok en gang velge å stå i den dårlige samvittigheten og føle på det som gjør vondt. Dagene der hodet er fullt av tull og der jeg må minne meg selv på "Annika, du blir ikke frisk om du begynner å rote igjen." Det er dager, timer og uker der jeg virkelig må tenke tilbake på tiden som har vært for å være helt sikker på at det ikke er noe å gå tilbake til.

Jeg har kommet langt i løpet av de, totalt tjue ukene (som har blitt fordelt utover hele 2009) jeg har vært på Capio. Jeg har vært veldig syk og jeg har fått livet mitt tilbake. I dag er jeg ikke en anorektiker - men jeg har fortsatt atypisk anoreksi (jeg oppfyller ikke lengre alle kriteriene for ren anoreksi - takk og lov for det). Jeg har en spiseforstyrrelse og et lite matproblem. Forskjellen fra i dag til før er det at det ikke lengre er spiseforstyrrelsen som dominerer hverdagen min. Jeg lever med den, den er der, men den styrer ikke livet mitt i samme grad som før. Jeg kan gjøre de samme tingene som de andre på min alder kan, jeg kan spise ute hvis jeg har lyst til det, jeg kan gå på kafe og jeg klarer å sette pris på de tingene som er gode. Riktig nok føler jeg meg ikke helt fri og noen ting er og blir vanskeligere enn andre. Jeg lever med håpet om at det kommer til å gå over desto mer jeg jobber med det.
Alt er forandret. Jeg lever for meg selv, jeg har fått meg tilbake og jeg har begynt å bli kjent med den jenta jeg hadde mistet.

Det er klart at livet mitt er mye, mye bedre. Jeg er ikke frisk, men jeg er bedre. Jeg jobber med å finne en balansegang og jeg har tatt et valg: jeg skal bli frisk. Koste hva det koste vil, og det får bare ta all den tiden det kommer til å gjøre.