Jeg står opp litt over sju – uten å ha spesielt lyst til det. Mest av alt frister det å sove videre, forlate verden og dra tilbake til drømmeland. Det er ikke hverdagskost for meg, for som regel spretter jeg opp med en gang vekkerklokka ringer. Å ligge litt ekstra i senga, strekke på kroppen og halvsove med øynene igjen er ikke min greie. Egentlig burde jeg gjøre det. ”Man burde gi seg selv litt tid på å våkne,” sier de, og det er nok noe i det.


Jeg kler på meg, jeg gjør et forsøk på å ”kle på meg” ansiktet, slik at jeg kan møte omverdenen en smule presentabel. Jeg slenger alle tingene jeg skal ha med meg i løpet av dagen i den brune skinnveska mi og halv åtte trasker jeg opp til frokosten. Den begynner egentlig ikke før kvart på, men jeg har et lite håp om å få i meg noe mat før jeg tar bussen til Åsane ti over åtte. Det er den o’store – svar på blodprøver før jul (ikke noe problem, jeg vet at de er gode) – veie – utspørring om mat og depresjon – blodtrykk – og gudene må vite – dagen. Ja, jeg har gruet meg i flerfoldige dager. Jeg har ligget våken om nettene for å tenke på hvordan jeg skal balansere frokosten for jeg rekker aldri i verden å spise en ordentlig frokost før jeg går til bussen. Det er bare oppoverbakker til busstoppet og man må nesten beregne litt tid, selv om det bare er en kilometer.

Ja, jøss. Jeg spiser det jeg har tid til og er fullstendig klar over at det er alt for lite. Men det er ikke noe problem for jeg har en plan, en plan som skal, må og kommer til å fungere: ”hvis jeg får komme inn 0840, når timen skal være, er inne i omentrent en halvtime eller sånn, er jeg ferdig litt over ni og da spiser jeg resten av frokosten.” Jeg går til bussen. Jeg tar bussen og stresser av sted til legekontoret som er et lite stykke unna Åsane storsenter og IKEA. Jeg har dårlig tid og jeg løper opp trappene til legekontoret og ramler inn dørene på streken. ”Flott,” tenker jeg, ”jeg slipper å vente for lenge.”

Og så sitter jeg. Ti på ni. Ni. Ti over ni. Ti på halv ti. Jeg sitter og sitter og sitter, tar opp ei bok, leser to kapitler før jeg legger den ned igjen, ser folk komme og gå, tar frem et kryssordblad – løser to kryssord, går på toalettet, venter, tar opp boka igjen og tripper med føttene. Det kommer nye pasienter som har samme lege som meg og hun slipper dem inn. Jeg forstår absolutt ingenting.

Etter en og en halv time, klokken har blitt fem over ti og jeg har fortsatt ikke spist resten av frokosten, orker jeg ikke mer, reiser meg fra stolen og vandrer til resepsjonen.

”Unnskyld meg… Men… jeg skulle hatt time for en og en halv time siden…”

”EN OG EN HALV TIME SIDEN?!?” sier dama i luken og ser forbauset på meg. ”Det var jo litt lenge.”

”Ja. Jeg skjønner ingenting. Jeg skulle ha time i dag, det var i alle fall det som står på den lappen jeg fikk før jul. Fredag 15.januar står det og det er i dag.”

Dama i luken trykker på datamaskinen sin og etter mye om og mén, finner hun meg i systemet. ”Annika, vet du… Legen har satt deg opp på en dobbelttime 25.januar klokken 0940.”

”25. JANUAR?”

Herregud. Akkurat, ja. Det ender opp med at jeg likevel får en bekreftelse på at jeg har vært der, en ny lapp om en time og raser ned trappene, bortover veien, inn på ICA for å handle noe mat, selv om det bare er litt over tre kvarter til lunsj og rekker så vidt bussen til Hylkje. Den går bare en gang i timen. Jeg vet jeg må spise resten av frokosten selv om det er evigheter siden den var. Det er vanskelig å skulle spise resten når det er så nært lunsj og når jeg absolutt ikke er sulten, men det er ikke så mye annet å gjøre. Energi – kabalen vil ikke gå opp om jeg ikke gjør det, og jo desto mindre jeg spiser, jo sterkere blir elefantstemmen og plutselig er jeg inne i det samme gamle sporet igjen. Jeg kjenner meg selv. Jeg vet at hvis jeg først lar det gli litt ut er det fryktelig vanskelig for meg å hente meg inn igjen. Jeg er ikke sterk nok til det ennå. Sånn er det bare.

Jeg spiser på bussen, jeg drar tilbake til skolen, jeg tar en stor bit av den bitre frukten og spiser igjen etter jeg er tilbake på internatet mitt. Nå er det snart middag og jeg er veldig langt fra sulten. Men jeg MÅ gå i spisesalen likevel, jeg har ikke noe valg – skal man bli frisk må man spise alle de måltidene man skal. Jeg må. Det finnes ingen andre alternativer.

Jeg har vondt i hodet etter alt kaoset, jeg må grue meg i noen dager til – til å få de hersens tallene mine (selv om jeg vet at det er relativt idiotisk og ingenting å grue seg til. Man dør ikke…) og jada, neida, jeg er fryktelig sliten men satser på at det blir ei okei helg likevel. I dag skal jeg på kino for å se Sherlock Holmes, noe som helt sikkert blir bra.

Igjen skjer det ting med stortinget. Bent Høye skal legge frem et nytt lovforslag 11.februar som vil gjøre det lettere for pasienter å velge behandlingssteder som for eksempel Capio. Det blir spennende å se hva som skjer fremover.