Det finnes enkelte ting som nesten gjør vondere enn å ha det mindre bra selv. Det er det å se hvordan mine egne venner sliter, hvordan mennesker jeg menger meg med hver eneste dag har problemer med å få hverdagen til å gå rundt – hvordan maten påvirker hverdagen i mer eller mindre grad, hvordan angsten river i brystet og hvordan noen dager er uutholdelige. Etter årevis med ditten og datten, legger jeg ofte merke til slike ting. Man ser ubevisst etter signaler hos omverdenen og plukker opp både det ene og det andre. Blikkene, holdningene, merkelige spisemønster, måten man snakker på, oppmøte på diverse ting, treningsmønstre og så videre. Det er ikke det at jeg leter, men jeg tror man har fått noen antenner i løpet av tiden slik at man plukker opp noen ting ganske raskt. Nei, det betyr selvfølgelig ikke at man får med seg alt hos alle, for det er mange som er utrolig flinke til å skjule det som beveger seg på innsiden. Men noen ting er lettere å oppdage enn andre. Noen signaler er tydeligere enn andre.


Jeg får så vondt inne i meg når jeg ser jenter rundt meg gjør noe med maten. Hvordan de pirker i den, reduserer matmengden, løper på tredemøllen morgen etter morgen, velger de letteste alternativene, stirrer tomt ut i luften og alle de tingene som hører med. Signaler. Ikke nødvendigvis spiseforstyrrelser, men et slitsomt og anstrengt forhold til mat, følelser og kropp. Det trenger ikke alltid å være et problem; det kan være en periode – for de fleste har en eller annen kortere eller lengre periode der de ikke har så god matlyst. Det er helt normalt.

Men… når det kommer til det grusomme matproblemet, ja, det gjør virkelig, virkelig vondt. Det verste er det at jeg vet at det ikke er stort jeg kan gjøre med det. Når det kommer til mine nærmeste som jeg vet sliter, hjelper det ikke å fortelle hvor fantastisk vedkommet er når personen ikke ser det selv og har inntrykk av at hun eller han er det helt motsatte. Jeg vet hvordan det er. Jeg vet hvordan alle komplimenter preller av, hvordan de plutselig ikke har noen betydning (noen ganger kan det dét), hvordan det ødelegger selvbildet og selvfølelsen. Jeg vet hvordan det er å føle at man mestrer det og tenker ”neida, jeg skal bare gå ned noen kilo slik at jeg blir mer fornøyd med meg selv. Jeg kommer aldri til å bli syk.” Jeg vet hvordan det er å føle en viss ”lykke” i en kort periode fordi man kjenner på en merkelig følelse som man ikke har følt før. Men jeg vet også hvordan det er når alt går fullstendig ut av kontroll, jeg vet hvordan det er å drive seg selv så langt at man mister den man er, hvordan livet sakte men sikkert faller i grus, hvordan kroppen reagerer og hvordan den til slutt svikter.

Uansett hvor mye jeg ønsker å dele mine erfaringer med andre for og kanskje få noen til å forstå hvor meningsløs og grusom en tilværelse som spiseforstyrret er, er det så mange jeg aldri vil kunne hjelpe. Jeg kan dele mine opplevelser, men… jeg kan aldri gi et annet menneske de følelsene, de grusomme dagene, de alt for dominerende stemmene til Elefantmannen – slik at de kan få føle hvor forferdelig det er og kanskje klarer å stoppe det før det går for langt. Jeg kan ikke overføre følelsen av å være døende via en minnebrikke, bare for å få noen til å forstå.

Men… jeg ønsker virkelig det var mulig. I blant føler jeg meg så liten og jeg har lyst til å gråte. Jeg skulle ønske denne sykdommen ikke fantes, at det fantes en antibiotikakur eller ble utryddet på samme måte som pesten nesten forsvant for godt. Jeg skulle ønske jeg var sterk nok, flink nok, god nok til å hjelpe noen på ordentlig. Alt jeg har er ord, og det er ikke alltid nok.



Og så er det så mye mer:

”Egentlig burde jeg ikke klage. Jeg er sikker på at du har hatt det mye verre enn det jeg har, og da virker det nesten litt feil å gnåle om hvordan ting har vært og er for meg…”

Jeg har snakket og snakker med mange mennesker som i perioder ikke har det veldig bra. Flere av disse kjenner til situasjonen min og vet noe om fortiden min. Veldig ofte får jeg høre noe lignende som det jeg har skrevet ovenfor og hver gang prøver jeg å forklare noe så godt jeg kan.

”Vel… Hør her. Det er sant at jeg ikke har hatt det spesielt okei og fortsatt sliter med mange ting. MEN det betyr ikke at du ikke har rett til å ha det vondt. Hvert menneske har sine ting og noen har det vondere enn andre i perioder. Ja, man kan snakke sammen, dele erfaringer og vise forståelse for hvordan den andre har hatt det og har det, men… det man selv har opplevd og opplever er fortsatt vondt. Man kan ikke sammenligne smerter, tror jeg. Jeg kan ikke si at min spiseforstyrrelse har vært mye verre enn angsten din. Man oppfatter ting forskjellig. Noen takler enkelte ting bedre enn andre. Den smerten du føler er virkelig for deg. Den er grusom nok. La meg ta et eksempel: de fleste opplever kjærlighetssorg en eller annen gang i livet sitt og det gjør virkelig vondt. For noen varer det i en periode og så går den over. For andre kan det utløse en forferdelig depresjon som i verste fall kan føre til at man blir suicidal, prøver eller begår selvmord og kanskje aldri tør å bli sammen med noen igjen.

Jeg har vært sykere enn noen men langt fra så syk som andre. Noen har vært syk i mange, mange flere år enn det jeg har vært – men for meg har det vart lenge nok. Skjønner du hva jeg mener?

Ikke vær redd for å si fra hvordan du har det. Ikke vær redd for at du ikke har rett til å be om hjelp fordi det alltid er noen som har taklet det bedre eller fordi du tror at du ikke har hatt det så ille som andre. Du skal ikke frykte det. Det er din smerte, det er du som føler på det og det er fryktelig for DEG.”

Det er ikke sikkert det kommer ut av munnen min på en forståelig måte, men jeg prøver å fortelle hva jeg tenker. Når jeg snakker med mennesker som ikke vet noe om meg, ordlegger jeg meg annerledes. Jeg tenker at det er sant: alle har hver sin smerte og det er forferdelig for den som opplever det.