"Nå?"

"Nei takk. Jeg har ikke lyst."
"Du var ikke hos legen?"
"Nei." Hele historien blir fortalt nok en gang etterfulgt av en lang pause.
"Herregud... nå er jeg teit og jeg oppfører meg fullstendig latterlig. Det er helt idiotisk å utsette dette, for jeg vet at jeg før eller siden må gjøre det likevel. Jeg kan like godt bare hoppe i det."
"Ja, du kan like godt bare gjøre det. Av med jakka og skoene."


Som skrevet så mange ganger før: det er liten vits i å stå på bryggekanten, dyppe stortåen ned i det kalde vannet, se på den blanke overflaten og bli stående for å avvente situasjonen. Se det litt an. Det er ikke noe poeng når man vet man må hoppe ut i det før eller senere. Vannet blir ikke akkurat varmere med tiden.

Timen på DPS var mye bedre enn det jeg trodde den ville bli. Nok en gang fikk jeg bekreftet det jeg har lært: man dør ikke nummer, tall, skalaer og andre idiotiske ting. Man faller ikke sammen. Verden står fortsatt, den beveger seg akkurat slik som før. Annika ligger ikke i ei grøftekant. Hun puster, lever og alt det der, akkurat slik hun gjorde i morges da hun sto opp. Ja, jeg har virkelig en ganske dum greie med å blåse opp ting før jeg vet hvordan utfallet kommer til å bli. Er det noe jeg må øve meg på, så er det å ikke ta sorgene på forskudd. For nei, akkurat det er det liten vits i.


Etter ei uke med pause fra DPS og snakking, hadde jeg plutselig mange ting å si. Fryktelig mye på en gang om alle verdens ting og tang. Trygghet, frykt og så videre og så videre. Nok en gang snakket vi om høsten og hva som skjer fremover, og ja, jeg er fryktelig redd. Jeg vet ingenting. Jeg er redd for å feile igjen, redd for å avslutte og redd for… jeg vet ikke hva. Egentlig hadde jeg planer om å dra tilbake til Tromsø, men nå vet jeg ikke hva jeg vil. Drar jeg tilbake må jeg begynne om igjen med et nytt behandlingstilbud, nye behandlere - hele runddansen vil repetere seg selv. Jeg orker ikke mer. Og jeg er så lei av å flytte på meg, jeg er så lei av å reise fra det ene stedet til det andre, lei av å bo i en koffert og lei av og hele tiden være i bevegelse. Jeg vil slå meg til ro et sted. Bli værende.

Det er godt mulig jeg blir her i Bergen. Uansett hva som skjer, har jeg i alle fall søkt på diverse skoler.


Til tross for en haug med småting har jeg, etter forholdene, hatt en relativt bra dag. Jeg har spist middag på IKEA sammen med Inger, vandret rundt mellom sofaer, bord og diverse utstillinger mens vi drømte om et liv i ei leilighet. Jeg har tatt noen "spøkelses" bilder sammen med Malin på internatet mitt og er ganske klar for å ta kveld.