I dag har jeg en bra dag. For første gang på ganske lenge har jeg fått litt fred og ro i hodet mitt; det er ikke like kaotisk som det ofte er og jeg tygger, svelger og spiser uten å tenke så mye over det. Slike dager er de beste. Det er på slike dager jeg virkelig lever, dager der jeg kan gjøre sosiale ting etter skoletid og dra ut sammen med mennesker.


Det er rart hvordan ting plutselig faller på plass. I løpet av gårsdagen bestemte jeg meg for hva jeg skal gjøre til høsten. Jeg hadde egentlig tenkt å ta opp videregående som privatist, pløye meg igjennom hele allmennfag pensumet som foregår i tre år – på et og et halvt, eller to. Når det kommer til skole og slike greier er det ikke hodet det er noe feil med. Men skal jeg fordele det utover to år, kan jeg likegodt bruke ungdomsretten min. Jeg har fått utvidet den, siden alt har blitt ødelagt på grunn av drittsykdommer og har muligheten til å fullføre skolegangen.

Nå er det bare en ting å gjøre: kontakte NAV, en sosionom og sette meg opp på den evinnelige ventelista til den voksenpsykiatriske poliklinikken i Tromsø.

Jeg har bestilt flybilletter hjem til vinterferien og retur fra påskeferien. Jeg reiser nemlig rett til Tromsø etter tretten dager i Irland, en tur jeg er veldig spent på. Mye reising, ingen struktur og alle de tingene som fortsatt er vanskelig. Heldigvis vet jeg ikke hvordan ting er i mars og det og klare å gjennomføre en slik tur er et mål å strekke seg etter. Plutselig har jeg mange planer som er nye motivasjonsfaktorer: pilgrimsreisen med pappa som skal finne sted i mai. Dette er riktignok ikke akkurat noe nytt, men det at vi faktisk har planer om å gå et lite stykke av den reisen er nok et mål. Pappa kommer ikke til å reise sammen med meg hvis jeg har blitt dårlig – noe jeg forstår veldig godt. Kanskje er det en sånn tur til Irland som kan hjelpe meg med å finne en balanse, en forberedelse til vi skal følge samme ruten som mange, mange andre mennesker har gått i flerfoldige århundrer.

Dessuten tenker Inger, Merete, Sunniva og jeg på å dra på interrail i sommer. Nok en motivasjon. Det vil være umulig for meg å gjennomføre noe som helst hvis tilstanden min ikke er spesielt bra. Og så er det skolen som jeg virkelig har lyst å fullføre. Folk som har både muligheten og greier å gå på den typen skole eller er ferdig med videregående vet nok ikke alltid hvor heldige de er. Jeg kunne ikke bli ferdig fordi jeg ikke fungerte.

I dag har det vært -17 grader her og jeg holder på å fryse i hjel. I tillegg skal det vissnok bli kaldere i løpet av uka og hvordan jeg skal overleve det, vet jeg ikke.