"Se på meg," sa hun, ei av jentene i klassen min, "se på meg, Annika." Jeg løftet blikket opp fra bakken, og møtte de blå øynene hennes. 

 Jeg er ikke redd for øyenkontakt, det er ikke det, men av og til avviker jeg fra å se mennesker inn i øynene. Spesielt når jeg snakker om noe som er vanskelig eller om ting jeg helst vil ta avstand fra, men som må sies likevel. Spesielt da. Det har vært sånn i mange år. Jeg ser ikke folk inn i øynene når det er mange følelser inne i bildet, uvisst hvorfor, men jeg tror jeg er redd for at den blikkontakten kan få meg til å gråte. Fullstendig oppmerksomhet fra noen andre rundt det som ikke er så greit, er vanskelig. Jeg husker godt da jeg begynte i behandling for første gang - det er fire år siden nå. Terapeuten min var utdannet kunstterapeut, et tildels alternativt og kreativt kvinnemenneske med mange tanker om meg og mitt. Da var jeg på et stadie der det meste gikk inn det ene øret og ut det andre, jeg befant meg i ingenmannsland - ville ikke snakke, ikke se, ikke høre, ikke forstå. Og ikke visste jeg hvordan jeg skulle fortelle noen om noe heller. Jeg kunne ikke uttrykke meg om meg selv. Ikke på noen annen måte enn via rasende tekster i form av dikt, dagboknotater eller håpløse novelleaktige greier. En til to ganger i uka, avhengig av hvordan tilstanden min var, trasket jeg til Barne - og ungdomspsykiatrisk poliklinikk med hjertet i halsen, ventet, satt på kontoret hennes, så i veggen, fiklet med knapper på jakken min, fiklet med året, pirket på neglene og så på sekundviseren på klokka. Tikk, takk. Tiden gikk alltid så sakte.

Jeg kan sikkert telle på de ti fingrene mine hvor mange ganger jeg møtte blikket hennes i løpet av det året jeg gikk til henne. Hun måtte ikke få se. Hun måtte ikke vite. Ingen måtte gjøre det, det gikk ikke. Det var for skummelt, for hva ville skje hvis jeg slapp noen inn? Hva ville skje hvis jeg ikke hadde mitt eget alene, hvis jeg delte det med noen? Det var så fryktelig skummelt. Heldigvis endret det seg litt etter hvert som jeg fortsatte i behandling, fikk en ny behandler som jeg hadde litt bedre kjemi med og lærte meg at det ikke var så skummelt å si noe av det jeg tenkte på, og at blikkene ikke tar livet av meg.

Men fortsatt, fortsatt har jeg problemer med det med blikk. Med øyne. Jeg unnviker, avviker, unngår blikkontakt i situasjoner som er så vanskelig at klumpen vokser i halsen min. Eller i samtaler der jeg deler noe av meg selv, ting som egentlig ikke var planlagt at jeg skulle si.

"Se på meg, Annika." Se, se, se. Blikkontakt. Øyner. 
"Jeg ser rett gjennom deg." Hm? "Hva ser du da?" sa jeg og presset frem et smil, et som kanskje ikke var helt ekte. Ikke helt ordentlig. Ikke sånn som jeg pleier å smile, når jeg virkelig gjør det. Ikke slik.
"Akkurat nå: et smil som ikke kommer fra hjertet." Å nei. 
"Du vet, jeg ser gjennom maska du har laget deg." 
"Å?"
"Ja, det er ikke så vanskelig. Den holder ikke så bra."

Det er noen år siden jeg la den maska på hylla. I alle fall til en viss grad. Det er helt naturlig at man har ei slags maske man tar på seg av og til, helt vanlig at man gjemmer noe av seg selv bak noe som ikke er - i alle fall en gang i blant. Hele ungdomsskolen gikk jeg rundt med et smilefjes klistret i ansiktet, lo, var glad - selv om jeg egentlig ikke gjorde stort annet enn å gråte og å ha lyst til å dø. Det var først da det ble synlig at jeg ikke var frisk, at jeg lot maska falle litt. Og etter det, vel, da har jeg ikke hatt store behovet for å være glade, lykkelige, tjohei - Annika hele tiden heller. Av og til har det slått meg at jeg kanskje skulle bli slik igjen, men det er ikke noe poeng i det. Jeg vet hvordan det får meg til å føle meg; masse innestengt frustrasjon som bygger seg opp, som ikke får slippe ut og som vender seg innover mot meg selv. Det er ikke bra. Det er sunt å vise følelser, sunt å være sint, lei seg og frustrert i blant. Og da må det få lov til å komme frem. Det må få lov til det.

Jeg hadde en tanke. Jeg hadde en plan.
Jeg hadde mange tanker og planer og ting jeg skulle gjøre. Ting som burde vært gjort, som må gjøres, ting jeg har lyst til - så mye, så mange greier på en gang. Skolearbeid, sosiale aktiviteter, egenomsorg - sette av tid til seg selv, kanskje handle litt, skrive noe mer eller mindre fornuftig, lese i ei bok.
Det går ikke. Akkurat her og akkurat nå har jeg parkert meg selv. Jeg står fast.

Jeg henger over kjøkkenbordet på det grønne kjøkkenet vårt; et overfylt bord med skolebøkene mine, Ingers fine molekylmodeller som ser ut som små søte dyr, vannglass, penner og blanke ark.
I to timer har jeg sittet her uten å foreta meg noen ting som helst. Ingenting. Boka "God yrkesutøvelse" ligger oppslått på den høyre siden min; første kapittel, riktig sted å begynne. Jeg finner ikke startknappen og det aner meg at den lille ideen jeg hadde om å se litt over de tre første kapitlene til i morgen, bare er å legge på hylla. Siden jeg stormet ut av skolebygningen sist torsdag, gikk jeg glipp av prøven vi hadde i faget som heter Yrkesutøvelse. Avtalte med klassekontakten min at jeg kunne ta den senere, og senere, vel, det er i morgen.
"Er du sikker på at du vil ta den prøven da?"
"Ja! Det må jeg jo."
"Den er ikke så vanskelig."

Vanskelig eller ikke - jeg har et snev av unødvendig prestasjonsangst. Unødvendig, uhensiktsmessig og mindre heldig prestasjonsangst som ikke fører noe annet med seg enn et ekkelt press. Mest av alt fra meg selv. Er ingen hemmelighet at det er der presset er størst, og gudene må vite hvorfor det blir sånn. For tiden kjenner jeg mye press - ikke bare i skolesammenhenger, når det kommer til prøver, oppmøte og det å skulle levere inn ditten og datten til da og der, men også mye fra meg. Mestre hverdagen, mestre mat, mestre meg selv, håndtere følelser, stå i det vanskelige, være sosial, fungere, ordne, tjoheifallerei.

Da jeg kom meg på skolen i går, hadde jeg en ganske lang samtale med klassekontakten min om både det ene og det andre. Hun snakket om et sikkerhetsnett, og jeg prøvde å forklare så godt det lot seg gjøre at jada - et sikkerhetsnett er vel og bra, jeg er takknemlig for at de faktisk bryr seg, men at det ikke er skolen som er hovedproblemet. Det er ikke skolen som er det vanskeligste.
"Hvis du faller, så faller du i sikkerhetsnettet og ikke lengre."
"..."

Egentlig skulle vi snakke litt med den ene rådgiveren på skolen også i går, men siden hun var opptatt hele dagen, ble det ikke noe av. I stedet for skulle vi ta det hele i dag, men sånn ble det heller ikke. Men kanskje i morgen. Kanskje. Jeg vet ikke.
Hadde time hos behandleren min i dag, så det var ikke lange skoledagen for min del. Men jeg var i alle fall der  så lenge som jeg hadde tenkt, og det er i det minste noe.

11.oktober og vinteren har meldt sin ankomst. Selv om snøen kommer til å forsvinne i løpet av kort tid, er det en liten påminnelse om hva som venter og at sommeren er over for lengst. Sommeren i nord har vært omentrent ikke-eksisterende; iskald, regnfull og hva som verre er. Men jeg kan jo alltids trøste meg med at jeg fikk en fin dose sol og varme da jeg var i Egypt. Minnene og bildene har jeg fortsatt, og tanken på en mulig sydentur til neste år, er oppløftende. Så lenge Mørkets Fyrste ikke tar knekken på meg i løpet av vinteren - noe jeg nekter å gi demonen lov til og etter alle disse årene har jeg dessuten blitt ganske så flink til å overleve. Ting er riktig nok ganske vanskelig, men det har vært verre. Å tenke på det hjelper i alle fall litt.
Været og temperaturen kan jeg ikke gjøre noe med. Bare meg selv. Akkurat nå prøver jeg å kartlegge, se på hva jeg kan gjøre for å gjøre dagene litt bedre.

Siden jeg ikke fortsatt ikke har gym - noe jeg sannsynligvis ikke kommer til å ha i løpet av hele skoleåret, starter jeg sent på skolen i dag. Har brukt litt tid i morges til å skrive en ukeplan for uka; en sak der jeg skal prøve å fylle inn ting og tang. Lage et system. Opprette en viss kontroll (vel og merke på en positiv måte!!) i kaoset.

Tenker at jeg kanskje skal begynne å føre en slags logg eller noe for å se på og vurdere hvordan dagene har vært. Har alltid så utrolig mange planer, ideer og tanker på hvordan jeg kan gjøre ditten og datten, og ofte blir det ikke noe av noen av tingene. Ofte legger jeg hele prosjektet før jeg i det hele tatt har begynt med det, men jeg tror kanskje at dette kan være overkommelig. Er i alle fall verdt å gjøre et forsøk, for jeg har så absolutt ingenting å tape.

Det var en okei ettermiddag og kveld i går, til tross for at jeg ikke fikk gjort noe av alt det skolearbeidet og lesinga av pensum som jeg hadde planer om å gjøre. Kveldene er ofte mye bedre en morgenene, formiddagene og tidlig ettermiddag, og selv om det er rart, er det også veldig bra. Det gir meg mot, styrke og motivasjon til å stå opp, møte verden og komme igang igjen. Prøve. Ikke gi opp. Fortsette. Et skritt av gangen. Det er viktig.

Psyke meg opp. Ta på meg klær som jeg føler meg vel i. Spise frokost.
Etter forrige ukes mindre gode oppmøte på skolen - 2.5 dager av 5 og en mindre god samvittighet for akkurat det, er jeg fast bestemt på å komme meg igjennom denne uka. Jeg skal i alle fall prøve. Et nederlag eller to skal ikke få lov til å ødelegge det prosjektet med å fullføre vg2 som jeg begynte på for snart to måneder siden. Kanskje mamma har rett i det hun sa her om dagen, om at det kanskje ikke var en så alt for god ide å gå fulltid på skolen. Jeg vet ikke. Velger uansett å fortsette som nå, så langt det lar seg gjøre. Sannsynligvis blir ting litt bedre etterhvert. De pleier i alle fall å bli det, for de mørke dagene mine og det som hører med, varer sjeldent for alltid. Takk og lov.

Kontaktlæreren min ringte meg for bare noen minutter siden. "Lage et opplegg og et nettverk rundt deg," sa hun. Jeg blir så flau og litt skamfull når slike ting skjer, når lærere snakker om meg og skal sette i gang tiltak. Det er naturligvis en bra ting, men mest av alt ønsker jeg å være som alle andre. Ikke ha et spesielt behov for ditten eller datten, tilrettelegging her og ordning der. Men sånn er det akkurat nå og jeg må bare akseptere det. Skal egentlig bare være glad for at de stiller opp og ønsker å hjelpe meg! Jeg er det. Må svelge noen kameler, innse at jeg faktisk trenger at noen er der for meg og at jeg ikke kan klare alt alene, for det gjør jeg ikke.

Ny uke. Kontaktlæreren min har ordnet en time til meg hos den ene rådgiveren på skolen i løpet av dagen i dag, og jeg gruer meg litt til det. Ser for meg hvordan jeg kommer til å sitte på en stol på kontoret hennes, rødme, se i bordet, snuble i ordene og være grenseløst flau for noe som egentlig ikke er noe å være flau over.
Har planer. Tanker. Ideer. Men først av alt skal jeg fullføre skoledagen, slik at jeg kan krysse det av på den ukeplanen min!

"Hva om jeg bare...?"
"Hvis jeg bare... ?"

Først var det høst. Så ble det vår, sommer og nå er det høst. Igjen. I mange måneder - gjennom hele sommeren, lengtet jeg etter høsten. Lengtet etter alle de dagene som virket så uendelig langt unna, dager med flytting, skolestart, skoledager, hverdagen og dens rutiner, dager med innhold og mening - alle dagene som former livet. Spesielt lengtet jeg etter oktober. August og september er slike oppstartsmåneder, men i oktober, i oktober er alt i gang på ordentlig. "Det blir bra å komme i gang igjen," tenkte jeg, "men... alt er så kaotisk i starten. Usikkerhet, nye mennesker, relasjoner som skal opprettes, nye ting å forholde seg til... men oktober, da! Da er nok ting litt mer stabilt."
Før jeg begynte på skolen hadde jeg så mange planer. Jeg hadde tanker om behandlingsopplegg, hvordan jeg ville gjøre ditten og datten - så mange ideer, forestillinger og alt som hører med. Så mye. Det skulle bli så bra. Jeg skulle bli så bra. Alt skulle bli så bra!

Først så det lovende ut og det ble ikke så verst heller. Rekkehuset kom på plass, vi flyttet inn, det gikk fint - fungerte - og fungerer utrolig godt, jeg begynte på skolen, fant en plass der og møtte nye mennesker. Nye mennesker som jeg har blitt glad i og som jeg kaller venner. Hverdagen kom og det var greit sånn. En bitteliten stund virket det som om ting faktisk begynte å bli stabilt. Men det var bare et øyeblikk, for akkurat i det jeg holdt på å puste ut og senke skuldrene noen cm lengre ned fra ørene, kom nav og slengte murveggen midt i fleisen på meg. Nedtur, nedtur, bekymringer. Økonomi. Krise. Heldigvis har jeg en fantastisk mamma og pappa som stiller opp uansett hva det måtte være, og jeg har venner som alltid er der. Som for eksempel Inger, som blir omentrent like irritert og rasende på systemet som jeg.
Men det ordner seg nå. Håper jeg. Det må det gjøre.

Ja, og så ble det oktober, da. Plutselig. Oktober, oktober, oktober. Jeg fyller tjue. Åtte år i tenårene er over, og jeg er ikke lei meg for det. Tjue år. Jeg skal liksom være voksen da; i alle fall i følge meg selv og de forventningene jeg tidligere har hatt til de o'store tjueårene. Voksen. Ansvarlig. Ta vare på meg selv, være flink, utøve god egenomsorg, passe på, få en utdannelse, leve. Nåja, når alt kommer til alt skulle jeg ha vært voksen i noen år nå. Men sånn er det ikke. Jeg føler meg ikke voksen, ikke ansvarlig og ikke så kjempeflink til å ta vare på meg selv. Jeg er ikke så flink til egenomsorg, jeg er ikke så flink til å passe på og jeg er ikke alltid så flink til å leve sånn som jeg virkelig ønsker å leve livet mitt. Sykdommen har sine grenser, og selv om jeg prøver så godt det lar seg gjøre å flytte på disse grensene, teste dem ut som, ja, en tenåring i opprør, er det ikke å komme bort fra at Elefantstemmen og alt som hører med setter grenser. Skillelinjer. Delelinjer. Elefantstemmen og Mørkets Fyrste. Og Herr Angst, men han tar ikke stor plass lengre. Nesten ingen.

Elefantstemmen. Mørkets Fyrste. Herr Angst. Den hellige treenighet.

Det er lenge siden det har vært slik som nå. Synes kanskje jeg skriver det ofte? Kanskje gjør jeg det, kanskje er det fordi det, hver gang det skjer, virker fryktelig lenge siden sist gang. Det siste lange besøket. Den siste slitsomme visitten som aldri så ut til å ta slutt. For det er jo sånn det er med Mørkets Fyrste: når han først kommer, virker det som det aldri, aldri noen sinne kommer til å gå over. Men det gjør det. Til slutt. Det er i det minste godt å både ha erfart og å vite.
Er likevel ikke greit å tenke på det når det stormer som verst. Når tankene er svarte, verden grå og dagene bare drar seg av sted i en evig strøm av kaotiske følelser og et verkende bryst, er det ikke lett å tenke på at det går over. Det er ikke enkelt å fokusere på at "det blir bedre." Ja, det blir bedre. Det bare virker ikke slik akkurat der og da. Men klarer man å holde fokuset på at det faktisk går over, vel, da gjør det ting noe enklere.

Vet ikke helt hva jeg greier akkurat nå.

Siden jeg og Mørkets Fyrste har vært i et forhold i mange herrens år nå, noen perioder uutholdelig lange, andre korte, vokter jeg meg alltid for ham. Vokter, passer på, ser til høyre og venstre før jeg går over veien. Prøver å ikke løpe på rødt lys. Prøver å se signalene, eller kanskje ikke alltid, kanskje jeg ikke klarer det og kanskje er det nettopp derfor det blir som det blir når slaget først kommer. Jeg liker å tro at jeg, etter alle disse årene, all denne tiden som har gått fra da til nå, har blitt immun og er klar til å takle alt som kommer med på lasset. Men så er jeg ikke klar likevel. Jeg glemmer hvordan det har vært, glemmer følelsene, tankene, ideene, oppfatningen av verdensbildet, livet, alt. Glemmer hvordan beina føles tunge når jeg går, hvordan skrittene mot asfalten er det eneste som kan høres, hvordan hullet i brystet vokser og vokser, hvordan energien forsvinner uten å ha blitt brukt til noe som helst.
Kanskje er det like greit at jeg glemmer. Noen ting har man ikke behov for å huske hele tiden.

Jeg er sliten. Psykisk og fysisk utmattet av ingenting. Ingenting annet enn mitt eget kaotiske tankekjør og ubestemmelige følelsesliv som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal takle. Det er skummelt å kjenne på, men jeg må.
Jeg hadde en plan for dagen i dag. Jeg hadde mange planer, men det ble ingenting av dem.

Fikk et lite tips fra ei venninne av meg om denne konkurransen her, hvor man kan få muligheten til å bli reiseportør for reseselskapet Solia i ei uke. Tenke seg til; å reise fra Nord Norge til sydligere strøk midt i mørketida, skriving, bilder, reising og nye, herlige og ikke minst FRISKE impulser - det hadde virkelig vært noe, det!

I følge det skjemaet/konkurransereglene for reiseportør - opplegget, skulle man skrive et innlegg der man også presenterte sitt/sine favorittreisemål hos Solia. Det passer i grunnen bra fordi....
I fjor sommer, 2009, da jeg var i behandling på Capio, reiste Inger og jeg med Solia til Funchal som er hovedstaden på Madeira. Det var vår første ordentlige alene - uten - foreldre - sydenferie, og selv om Madeira er så langt fra typiske ungdomssteder som Alanya, Hersonissos og Aya Napa, var det en uforglemmelig ferietur. Det kan kanskje også ha noe med at jeg var i en slik prosess som det jeg var i dengang, og at det opplevdes som en ekstra seier at jeg kom meg igjennom ferieturen uten problemer og hadde det ordentlig fint. Uansett, Madeira anbefales.
Innlegg fra Madeira: Jeg elsker madeira - Madeira dag 1 - Madeira dag 2 - Madeira dag 4

Dessuten har også Solia reiser til Egypt. I juni var jeg i Sharm El Sheik i 14 dager sammen med Inger, Merete og Sunniva. Fine, fine ferien. Innlegget kan leses her.

Både Egypt og Madeira er to steder jeg gjerne vil - og sannsynligvis kommer til- å reise tilbake til etter hvert når det passer seg slik og økonomien er på plass.
Ja, og jeg er for jo for øyeblikket i det rastløse hjørnet, så... akkurat nå frister det veldig med en Safari i Kenya!

Men, frem til jeg vinner i lotto eller blir rik på en annen måte - og skolen fullfører seg selv automatisk, får jeg heller se på reiseprogrammer på tv, drømme søte drømmer om elefanter og løver og sånn - og prøve å tenke en smule realistisk. I alle fall litt.

Til tross for at det var mandag - oppstart på skolen etter fire dager fri, kaotiske og uplanlagte skoletimer med mye frustrasjon - i såpass store doser at jeg vurderte å gå hjem, ble det en bra dag. En fin mandag, noe jeg virkelig hadde behov for med tanken på hvordan helga var. Ikke noe bra. Da jeg la meg i går kveld, sovnet jeg med gode intensjoner for dagen i dag og var beruset av mestringsfølelse.

Grunner til at det ble en vellykket mandag:

• Jeg holdt ut på skolen, selv om jeg vurderte opp til flere ganger å gå hjem. Mot slutten av skolendagen ble alt mye bedre, og det kaotiske ble ordnet opp i.

• Jeg våget å kjenne på de mildt sagt kaotiske følelsene mine og mestret det mye bedre enn forventet. Skummelt? Ja! Men det går.

• Inger og jeg skulle trene, men byttet treningen ut med å dra på jakt-etter-ei-sjokoladekake-til-30 kr. 

• Jeg har endelig fått ja til stipend fra lånekassen, noe jeg ikke har fått tidligere i år... siden jeg har utvidet ungdomsrett, regnes stipendet mitt fortsatt ut fra hva mamma og pappa tjener, og siden de bor sammen OG jobber fulltid, får jeg nada. I tillegg bor jeg i samme by som dem, og det kvalifiserer heller ikke akkurat til noe borterboerstipend.... Men med søking hit og dit og i øst og i vest, har det heldigvis ordnet seg, så den økonomiske situasjonen er litt bedre. Det gir i det minste noen mindre bekymringer.

men så er det dagen i dag, da.
Den er ikke så fin. Ganske vond, faktisk.

"Ja, Annika..."
"Nei, du vet... det er høst... det blir ofte sånn da... og i januar. Og februar... retter seg opp igjen til våren, kanskje. Eller vet ikke. Er bare slik. De siste syv årene - nei - spesielt i seks år, altså 2003 - 2009 var jeg sånn hele tiden. Litt mørk i humøret, de kalte meg Mørkets Fyrste på ungdomspsyk. da jeg var der. Er ikke helt sånn nå lengre, for jeg har det mye bedre. Tok meg seks år å se at livet kan være herlig. Men det er liksom.... nei... jeg vet ikke..."

Pause. Ordene setter seg fast i halsen min; jeg vet ikke hva jeg skal si, ikke hvordan jeg skal uttrykke meg, ingenting, for hvordan vet man det når man ikke tør å kjenne helt på hvordan man har det? Hvordan vet man hva man skal si når ordene krøller seg på tunga og ikke vil ut på den måten jeg vil ha dem? Aner ikke. Det er tomt. Nada. Ingenting. Snakker rundt meg selv og går i sirkel i min egen grøt. Smørje. Er ikke rart at folk ikke forstår hva jeg prøver å si når det blir slik. Ikke i det hele tatt.
Snakke - doktoren min sier ikke så mye, det er ikke så mye å si heller. Vi snakker litt om høsten, om månedene. Han sier det Inger og jeg snakket om for noen dager siden, at november er en sånn ingenmannsland-måned uten noe som helst. Ikke høst, ikke vinter, ikke snø - bare slaps, ikke noe sol og stort sett bare mørkt og trist. "Det eneste som er bra med november, er juleølen. Den kommer i midten av måneden. Men det er det eneste som virkelig er bra," sier snakke - doktoren min. Vi ler litt. Det er fint å kunne sitte på et kontor på voksenpsykiatrisk poliklinikk å le litt. Latter er nemlig mangelvare - både der og så mange andre steder. Burde le litt oftere. Sånn helt egentlig.

*
Det er fryktelig slitsomt å ikke ha det bra. Alle følelsene, alle tankene, alt tullet som surrer og går hele tiden, tar utrolig mye energi og krefter, og det sliter meg ut. Men. Jeg henger fortsatt med. Har prøvd å bruke siste rest av dagen til noe fornuftig, som å lese til en prøve vi har på torsdag. I yrkesutøving. Jeg er glad for at konsentrasjonen min i alle fall er som den skal; det er okei å kunne fylle hodet med noe annet når det stormer som verst.

"Håper det går bra med deg nå, Annika," sier tante og gir meg en klem før hun drar hjem.
"mm," nikker jeg, "det går veldig bra med meg nå." Legger sånn linjeskrift under "veldig", uthever og markerer. Bare for å overbevise om at det er sånn det er. For det er slik det skal være. Det skal gå bra med meg. Det er planen. Skviser frem et smil, det gjør vondt i kjeven, får ikke puste, men det gjør ikke noe - gjelder bare å ikke snakke for mye, ikke la bomben sprekke, ikke la ordene få vokse, ikke la noe få gro, helst bare la det ligge, la det være, la det dø. Uten at det tar meg med i døden.

Men likevel, likevel har jeg egentlig bare lyst til en ting. Rope. Skrike. Få ut aggresjonen som vokser og vokser som ugress i et blomsterbed. Ugress som stjeler den næringen som blomstene egentlig skal få. Spiser, tygger og slafser den i seg - omgjør det hele til en negativ energi, ikke positivt, ikke fint, ingenting. Bare mer ugress. Ingenting bra i det.
"DET GÅR SÅ J****** BRA AT DU ANER DET IKKE. HAR FAKTISK ALDRI HATT DET BEDRE!"

Det er sånn det er. I det ene øyeblikket ønsker jeg at mennesker stopper opp, ser meg inn i øynene og spør på ordentlig hvordan jeg har det, og i det neste, vel, da vil jeg bare at alle skal reise dit peppern' gror og ta alle spørsmålene sine med seg. Vil ikke snakke, vil ikke forholde meg, orker ikke, gidder ikke, får ikke til.

Det er starten av oktober. Det er høst. Verden er svart og på gulvet sitter jeg sammen med Mørkets Fyrste og Elefantstemmen, prøver å sette farger på tilværelsen med en rød malekost og tvinger meg selv til å fortsette. Et skritt av gangen. Ikke gi opp.

Nedturer

• Følelsesmessig kaos. Høsten har ofte vært den årstiden der Mørkets Fryste flytter inn over lengre tid, men skal selvfølgelig ikke ta sorgene på forskudd. Merker likevel hvordan de vonde følelsene kommer oftere, men prøver å ikke la det ødelegge dagene mine.
• Som vanlig har det vært ganske mange vanskelige dager med flere utfordringer.
• Den økonomiske situasjonen min som er litt sånn på halv åtte. Krever nøye tenking og planlegging slik at jeg ikke driver meg selv personlig konkurs.
• Et par fraværsdager på skolen.
• Gymmen og alt tullet rundt det. Har fjernet den fra timeplanen min, i alle fall i teorien, men det skal tydeligvis masse tjoheifallerei til før det ordner seg. Rådgiveren på skolen min har ikke gitt meg klare nok beskjeder og god nok informasjon om diverse tinger og tanger, noe som igjen har ført til at jeg har fått fravær i de timene - et fravær jeg egentlig ikke skal ha. Alt sånt stresser meg noe grenseløst. Men det ordner seg nok etter hvert.
• Forholdet mitt til meg selv er ikke så greit for tiden.

Oppturer

• Å gå på skole og å oppleve at jeg mestrer både det og å senke kravene til meg selv! Det med krav, prestasjoner og forventinger er alltid vanskelig, men så langt ser det ut til å gå bra. Er fornøyd med det.
• Jeg er fornøyd med min egen innsats når det kommer til, ja - igjen, skolen. 
• Jeg har fått tildelt en behandler og har vært hos ham noen ganger. Er positivt innstilt til det hele og første inntrykket er godt.
• Jeg har fått venner i klassen min. 
• Jeg er ganske flink til å benytte meg av treningsstudioet mitt, trener passe mye etter hva som er forsvarlig og gjør det fordi det gir meg glede, ikke fordi Elefantstemmen gir meg følelsen av at jeg MÅ. Treningen gir resultater. Overskudd og jeg føler meg både sterkere og mer utholdende.
• Prøver å utfordre meg selv litt hver dag. Er vanskelig, men når jeg får det til, gir det meg en følelse av mestring. 
• Hadde en superfin lørdag med Inger, Merete og Sunniva sist helg.
• Og en trivelig lørdag hos Mariann i klassen min for noen uker siden. Bursdagsfeiring!

Verste kjøp

•  jeg bruker unødvendig mye penger - noe jeg egentlig ikke har råd til, på dritt. Som for eksempel... snus og stygge pastiller jeg egentlig ikke synes er spesielt gode.

Beste kjøp

• Siden jeg ikke har råd til å kjøpe noe som helst, må det være å fylle på busskortet. Jeg er ganske lat av natur, så det er mye brukt!

Mye brukte ord og uttrykk

•  To tette og ei badehette (for en overraskelse!!!!!)

Bøker lest

•  "Førstebetjenten og tausheten" av Håkan Nesser. Helt ok krim, enkel å lese.
• Har også hørt... noen lydbøker som jeg ikke husker navnet på i farten.
• For øyeblikket leser jeg den nye boken til Cecilia Samartin, "Mofongo". Så langt er den bra. Ooog... jeg hører på "Silkeridderen" av Henning Mankell.
  

Filmer sett

• The proposal - grei nok. Ganske morsom, sånn egentlig. Skikkelig feel- good.
• Adam - Anbefales!
• Sesong 2 av True Blood - Anbefales!
• Sammen er vi mindre alene (for hundrede og ørtende gang) - Anbefales!
• Valentine's day - veldig søt.
• De myke hendene 
• Mamma mia!

Ser utrolig mye på tv og film, så har nok vært borti mye annet også, men kommer ikke på flere ting akkurat nå.


 Denne greia her må være månedens slager hjemme hos meg, Sunniva og Inger (nåja, mest for Inger og meg...):


Oktober:

• Skal ut i en 5 - ukers praksis fra og med uke 43. Både gruer og gleder meg masse.
• Mange bursdager: Inger blir 20 år, jeg blir 20, mamma 47, bestemor og bestefar blir... aner ikke, søskenbarn og flere.
• Siden jeg og Inger har bursdag nesten samtidig, skal vi feire. Er ikke akkurat lei meg for at tenårene snart er over.
• Den første snøen kommer sannsynligvis.

• Hvordan er situasjonen?
• Hvorfor blir det slik?
• Hva føler jeg: i øyeblikket/ tiden etterpå/ før/ ellers?
• Er det noe som gjør enkelte ting vanskeligere enn andre?
• Hva er positivt her og nå? Noe jeg kan lære av det?
• Er det noe som kan være med på å gjøre ting lettere?
• Hvilke årsaker/ting/noe kan være motiverende? (hva kan gi motivasjon?)
• Hvordan kan dette være med på å bygge opp motivasjonen?
• Hva trenger jeg hjelp til?
• Hva har jeg behov for?

Jeg har planer om å gjøre et forsøk på å kartlegge min egen situasjon. Eller, gjøre et forsøk på å se hvorfor noen ting blir som de blir. Finnes det noen konkrete årsaker? Er det noe som er med på å utløse det eller det? Og hva er problemet? Hvorfor er ting så vanskelig? Hva gjør ting problematisk?

Det er ikke lett. Ikke i det hele tatt. Men jeg skal prøve likevel. Kan umulig gjøre noen skade, og for alt jeg vet, kommer det kanskje noe godt ut av det hele. Det er i alle fall det jeg håper på.