Til tross for at det var mandag - oppstart på skolen etter fire dager fri, kaotiske og uplanlagte skoletimer med mye frustrasjon - i såpass store doser at jeg vurderte å gå hjem, ble det en bra dag. En fin mandag, noe jeg virkelig hadde behov for med tanken på hvordan helga var. Ikke noe bra. Da jeg la meg i går kveld, sovnet jeg med gode intensjoner for dagen i dag og var beruset av mestringsfølelse.

Grunner til at det ble en vellykket mandag:

• Jeg holdt ut på skolen, selv om jeg vurderte opp til flere ganger å gå hjem. Mot slutten av skolendagen ble alt mye bedre, og det kaotiske ble ordnet opp i.

• Jeg våget å kjenne på de mildt sagt kaotiske følelsene mine og mestret det mye bedre enn forventet. Skummelt? Ja! Men det går.

• Inger og jeg skulle trene, men byttet treningen ut med å dra på jakt-etter-ei-sjokoladekake-til-30 kr. 

• Jeg har endelig fått ja til stipend fra lånekassen, noe jeg ikke har fått tidligere i år... siden jeg har utvidet ungdomsrett, regnes stipendet mitt fortsatt ut fra hva mamma og pappa tjener, og siden de bor sammen OG jobber fulltid, får jeg nada. I tillegg bor jeg i samme by som dem, og det kvalifiserer heller ikke akkurat til noe borterboerstipend.... Men med søking hit og dit og i øst og i vest, har det heldigvis ordnet seg, så den økonomiske situasjonen er litt bedre. Det gir i det minste noen mindre bekymringer.

men så er det dagen i dag, da.
Den er ikke så fin. Ganske vond, faktisk.

"Ja, Annika..."
"Nei, du vet... det er høst... det blir ofte sånn da... og i januar. Og februar... retter seg opp igjen til våren, kanskje. Eller vet ikke. Er bare slik. De siste syv årene - nei - spesielt i seks år, altså 2003 - 2009 var jeg sånn hele tiden. Litt mørk i humøret, de kalte meg Mørkets Fyrste på ungdomspsyk. da jeg var der. Er ikke helt sånn nå lengre, for jeg har det mye bedre. Tok meg seks år å se at livet kan være herlig. Men det er liksom.... nei... jeg vet ikke..."

Pause. Ordene setter seg fast i halsen min; jeg vet ikke hva jeg skal si, ikke hvordan jeg skal uttrykke meg, ingenting, for hvordan vet man det når man ikke tør å kjenne helt på hvordan man har det? Hvordan vet man hva man skal si når ordene krøller seg på tunga og ikke vil ut på den måten jeg vil ha dem? Aner ikke. Det er tomt. Nada. Ingenting. Snakker rundt meg selv og går i sirkel i min egen grøt. Smørje. Er ikke rart at folk ikke forstår hva jeg prøver å si når det blir slik. Ikke i det hele tatt.
Snakke - doktoren min sier ikke så mye, det er ikke så mye å si heller. Vi snakker litt om høsten, om månedene. Han sier det Inger og jeg snakket om for noen dager siden, at november er en sånn ingenmannsland-måned uten noe som helst. Ikke høst, ikke vinter, ikke snø - bare slaps, ikke noe sol og stort sett bare mørkt og trist. "Det eneste som er bra med november, er juleølen. Den kommer i midten av måneden. Men det er det eneste som virkelig er bra," sier snakke - doktoren min. Vi ler litt. Det er fint å kunne sitte på et kontor på voksenpsykiatrisk poliklinikk å le litt. Latter er nemlig mangelvare - både der og så mange andre steder. Burde le litt oftere. Sånn helt egentlig.

*
Det er fryktelig slitsomt å ikke ha det bra. Alle følelsene, alle tankene, alt tullet som surrer og går hele tiden, tar utrolig mye energi og krefter, og det sliter meg ut. Men. Jeg henger fortsatt med. Har prøvd å bruke siste rest av dagen til noe fornuftig, som å lese til en prøve vi har på torsdag. I yrkesutøving. Jeg er glad for at konsentrasjonen min i alle fall er som den skal; det er okei å kunne fylle hodet med noe annet når det stormer som verst.