"Håper det går bra med deg nå, Annika," sier tante og gir meg en klem før hun drar hjem.
"mm," nikker jeg, "det går veldig bra med meg nå." Legger sånn linjeskrift under "veldig", uthever og markerer. Bare for å overbevise om at det er sånn det er. For det er slik det skal være. Det skal gå bra med meg. Det er planen. Skviser frem et smil, det gjør vondt i kjeven, får ikke puste, men det gjør ikke noe - gjelder bare å ikke snakke for mye, ikke la bomben sprekke, ikke la ordene få vokse, ikke la noe få gro, helst bare la det ligge, la det være, la det dø. Uten at det tar meg med i døden.

Men likevel, likevel har jeg egentlig bare lyst til en ting. Rope. Skrike. Få ut aggresjonen som vokser og vokser som ugress i et blomsterbed. Ugress som stjeler den næringen som blomstene egentlig skal få. Spiser, tygger og slafser den i seg - omgjør det hele til en negativ energi, ikke positivt, ikke fint, ingenting. Bare mer ugress. Ingenting bra i det.
"DET GÅR SÅ J****** BRA AT DU ANER DET IKKE. HAR FAKTISK ALDRI HATT DET BEDRE!"

Det er sånn det er. I det ene øyeblikket ønsker jeg at mennesker stopper opp, ser meg inn i øynene og spør på ordentlig hvordan jeg har det, og i det neste, vel, da vil jeg bare at alle skal reise dit peppern' gror og ta alle spørsmålene sine med seg. Vil ikke snakke, vil ikke forholde meg, orker ikke, gidder ikke, får ikke til.

Det er starten av oktober. Det er høst. Verden er svart og på gulvet sitter jeg sammen med Mørkets Fyrste og Elefantstemmen, prøver å sette farger på tilværelsen med en rød malekost og tvinger meg selv til å fortsette. Et skritt av gangen. Ikke gi opp.