"Jeg kan gå å sette på filmen, og så kan vi snakke litt sammen?" sier læreren min.

"Nei," sier jeg, "jeg må bare gå. Det kommer til å gå greit, men... akkurat nå... jeg bare... må gå."

Studieøkta som vi har like etter lunsj, er akkurat ferdig, neste time skal begynne - film om kroppen på auditoriet, og læreren min og jeg står alene på klasserommet. Ting er ikke som de skal være. Blank i øynene, klump i brystet, murstein i magen. Jeg kaster tingene mine skamfullt i ryggsekken, drar igjen glidelåsene og slenger på meg den sorte vinterjakka som fungerer som helårsjakke her i nord. Ut. Bort. Vekk. Forsvinne, bare sånn plutselig i løse luften. Fokusere. Konsentrere. Ikke møte noen blikk - det kan føre til en tårestrøm, ikke snakke - bare for å forhindre en voldsom flom, bare gå. Gå.

"Det er bare litt mye av alt," mumler jeg over skulderen min og går. Går forbi medelever som ser på meg, og jeg blunker hardt, svelger og blunker igjen. Ikke gråt, ikke gråt, ikke gråt. Gå, bare gå. Ikke snu deg tilbake. Bortover gangen med skoene i hånden og nedover trappene. I det jeg kommer meg ut av skolebygningen, klarer jeg ikke å holde meg lengre og jeg lar det stå til. Feller tårer mens jeg går mot Nordlysplantariet for å ta bussen fra et av de mange busstoppene på universitetsområdet. Tårer for gudene må vite hva; bitre, vonde, ekle. Jeg tror ikke jeg har grått ordentlig siden jeg var i Egypt og hadde en liten episode med hyperventilering, men da var det ikke fordi ting var på halv åtte. Ikke som nå.

Selv om jeg sto opp i morges med godt mot, var ganske så uthvilt og optimistisk, gikk det ikke. Det gikk ikke. Jeg fikk ikke til. Jeg klarte ikke. Det er så rotete på skolen for tiden, så kaotisk med uplanlagte skoletimer og tull, og når ting ikke alt er helt bra, gjør det ikke ting spesielt mye lettere. Vi hadde prøve i dag, men den gikk jeg glipp av. Fikk heldigvis avklart med læreren min før jeg dro at jeg kan ta den senere.

"Ikke stress med det," sa hun. Vel, det er vanskelig å ikke stresse når jeg kjenner presset fra alle kanter. Fra meg selv og fra alt som skal, burde og må gjøres.

Er hjemme hos mamma og pappa i ettermiddag. Middag. Er fint å bo såpass nært at jeg ikke trenger å reise mange timer med fly, bil eller buss for å komme hjem til dem.

Ting er litt bedre. Heldigvis.