For flere uker siden presenterte læreren jeg har i Prosjekt til fordypning (hun som i starten av skoleåret ba oss om å tegne drømmehuset...) en slags metode eller modell man kan bruke for å bli bedre kjent med seg selv og den man er. Hun er sånn: tar med seg diverse tester, modeller og andre ting som vi bruker i undervisningen for ja, nettopp, å bli bedre kjent med oss selv. Denne læreren har en unik arbeidsmetode og jeg liker henne virkelig godt. I løpet av de timene jeg har hatt med henne, har jeg lært utrolig mange ting. Som for eksempel den gangen hun fortalte oss at hun var god nok for seg selv. Det spilte ingen rolle om hun hadde noen kjærlighetshåndtak her og ikke var verdens vakreste (hennes ord) - for hun var bra nok for seg selv allikevel.

Denne modellen hun la frem for oss i løpet av den skoletimen for flere uker siden, heter Gent - modellen. Gent- modellen har opprinnelse fra en by i Belgia som heter Gent. Rundt denne byen var det en mur; og etter hvert som tiden gikk, forsto innbyggerne at alle menneskene var like viktige for at samfunnet skulle fungere. For å forklare hvordan hver enkelt virket og hadde betydning for samfunnet, satte de 6 dyrenavn på forskjellige roller som mennesker har/er i løpet av en periode.

Løve, hund, skilpadde, steinbukk, haug og ugle. Disse rollene kan man finne over alt; skole, hjemme i familien, arbeidslivet, storsamfunnet etc.

Løven har lederrollen. Bestemmer, styrer og ordner. Det kan bare være en løve på et sted av gangen. I samfunnet vårt kan man si at det er stortinget og regjeringen som er løven. De vedtar alle de lovene og reglene som skal få ting til å fungere. På skolen er det for eksempel læreren som er løve når hun/han underviser.

Hunden sier JA til det løven foreslår eller bestemmer.

Skilpadden kan for eksempel være mennesker som er sykemeldte eller andre som melder seg ut. Den som ikke deltar, ikke tar stilling til noe og generelt sett har liten innflytelse på samfunnet.

Steinbukken sier NEI til det meste. Anarkister er et eksempel på det; de sier nei til lovene og reglene som blir vedtatt.

Hauken er kritisk. Journalister, folk som stiller spørsmål til flere ting og gir kritikk.

Ugla er tenkeren. Klok og har mye kunnskap, men sier ikke så mye. De holder det meste for seg selv.

I løpet av den skoletimen for noen uker siden, fikk vi beskjed om å finne ut hvem vi er. Er vi løven som bestemmer og tar ordet? Hunden som godtar det meste? Skilpadden som melder seg ut? Steinbukken som skriker nei til alle forslag? Den kritiske Hauken som ikke godtar ting uten å få et ordentlig svar på hvorfor det skal være slik eller slik? Eller Ugla - tenkeren som ikke sier så mye, ikke deler alt med omverden men likevel sitter inne med mye kunnskap?

Jeg er litt av alle disse rollene. Jeg har lenge vært skilpadden; en rolle jeg ikke ønsker eller vil være i. Den sykemeldte og syke som lenge sto på sidelinjen - spesielt i mitt eget liv - uten å delta eller ta tak i ting selv. Jeg bare var uten å være.

Av og til er jeg løve. Tar lederrollen, organiserer, snakker og bestemmer. Ikke ofte, men det skjer. Jeg er som pappa. Jeg liker å ha oversikt. Tidligere, spesielt i løpet av de 2 1/2 første årene jeg gikk i behandling, var jeg steinbukken. Nektet. Sa nei. Deltok ikke. Meldte meg ut. Gang på gang sa jeg ting som: "Nei, det er ikke noen vits. Det nytter ikke å prøve, jeg har gjort det før og det fungerer ikke. Ingenting fungerer på meg." Det hender at jeg er hauken; den som ser på ting med et kritisk blikk og stiller spørsmål om både det ene og det andre, der ingenting er godt nok før jeg får det nøye forklart eller får beskrevet hvorfor det eller det er både viktig og nyttig.

Det er sjeldent jeg er den ugla, mest fordi jeg snakker. Jeg deler det jeg lille jeg kan om diverse saker, og selv om jeg kanskje ikke er så flink til å dele fryktelig mye av følelsene mine og alt det der, snakker jeg ganske mye. Jeg er åpen. Altså: ikke ugle.

Men mest av alt er jeg hunden. Hunden som sir JA, hunden som melder seg frivillig til det meste spesielt når ingen andre gjør det, som rekker opp hånda og tar på seg ansvar - gjerne litt for mye. Til tider unødvendig mye. Det er ikke sunt å bare være den hunden. Jeg ser for meg at det å leve i rollen som hund meste parten av tiden er synonymt med det så kalte "flink pike syndromet". Være flink. Burde. Gjøre. Må.

Jeg lever i et anstrengt, lite kjærlig forhold til en løve. En enorm, skummel og brølende løve som bor inne i hodet mitt. Den ble født der, inni meg, for flere år siden; nøyaktig når vet jeg ikke og tidspunktet er uvesentlig. Hvorfor den ble det og hvordan den klarte å utvikle seg så raskt at jeg så vidt rakk å registrere hvor stor den ble, er ikke godt å si. En dag var den liten, en stund senere: enorm. Løven min heter Elefantstemmen. I flere år var jeg den trofaste og logrende hunden som bare sa JA til alt Elefantstemmen sa jeg var og burde/måtte gjøre; den hadde kontrollen over meg, tilværelsen og livet mitt. Gjorde jeg ikke som den sa, straffet den meg med halen sin - slo meg hardt med harde slag. Elefantstemmen matet meg med elendighet; med dårlig samvittighet, skrekkelig selvfølelse og sendte meg nesten nedenom og hjem. Selv om jeg etter hvert ble flinkere til å være både steinbukk, hauk og litt mindre hund - og  løven per dags dato er mindre enn det den har vært, er den også større enn det den var for et år siden. Det er ikke noen hemmelighet. Den er der, den roper, skriker og brøler - lager et salig spetakkel og jeg må holde meg fast for å ikke gi etter, gi slipp og gå tilbake til å bare være hund.

Det langsiktige målet er at jeg, om en tid, skal kvitte meg med hunderollen. Ta kontrollen og bli løve over løven. Lederen.