tirsdag
En tur til Fredrikstad.
11/16/2010 10:57:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Gårsdagen var en fin dag. En skikkelig opptur - mandag tilbrakt sammen med mennesker jeg er glad i, fine følelser og herlig galgenhumor fra begynnelse til slutt.
Gruet meg litt før jeg reiste til Capio, men det gikk bedre enn forventet. Er vanskelig å vite på forhånd hvilke tanker og følelser som dukker opp når man besøker et sted man knytter opp mot store forandringer i livet sitt. Og for meg er Capio synonymt med en hel rekke med enorme endringer som har hendt. Det er ikke så rart at mange minner, opplevelser og følelser dukker opp igjen når jeg er tilbake på Capio - ikke tilbake som i å være pasient, men tilbake som i å være på besøk. Medlem av et brukerråd. Delaktig i noe som egentlig ikke er så stort, men stort nok for meg likevel. Stort av den grunn at jeg fortsatt får lov til å hilse på alle de menneskene som har hatt (og fortsatt har) så stor betydning i livet mitt, til tross for at jeg for lengst er ferdig med behandlingen der. Det er snart et år siden jeg takket farvel til pasienttilværelsen for godt.
Å fullføre den behandlingen, fullføre Capio- skolen fra begynnelse til slutt, er den viktigste utdannelsen jeg har tatt. Ikke så rart når det hjalp meg til å bli meg igjen.
Selv om det naturligvis var knyttet mange følelser til gårsdagens besøk, var det likevel enklere enn forrige gang, da jeg var der i august. Da var det åtte måneder siden sist og åtte måneder er ganske lang tid. Møtet i dette så kalte brukerrådet var nyttig, informasjonsrikt og gikk veldig bra. Som en trivelig start på hele greia, ble det servert en ordentlig Capio - lunsj, noe som er litt utfordrende når det er lenge siden sist. Ikke så rart det heller. Det gikk uansett mye bedre enn forventet. Jeg har ikke glemt. Jeg husker hvordan det er og hvordan det skal være.
Før jeg forlot det gule huset i Åsebråtveien sammen med Juni utpå ettermiddagen, rakk jeg til og med en liten halvtime med den tidligere behandleren min. Hun er så flott! Av alle menneskene jeg har møtt på veien min, tror jeg kanskje at hun er en av de personene jeg ser mest opp til. Nesten litt flaut, men sånn er det.
"Hvordan går det med deg?"
Selv om hun ikke lengre er behandleren min og vi ikke snakker så ofte sammen, er ting likevel...nesten de samme. Ikke helt, men det er fortsatt greit å snakke og fortelle hvordan det går uten videre problemer. Så, jeg fortalte da. Alt sammen. Om denne plutselige vektoppgangen og den lille (ganske store) endringen i den hittil relativt restriktive spiseatferden min. Det er faktisk okei å snakke om det. Desto mer jeg forteller om denne høsten og alle disse mer eller mindre vanskelige forandringene, jo mindre skammer jeg meg over det. Det er så mye skam knyttet til slike ting, spesielt når man i bunnen har hatt diagnosen "anoreksi" og "atypisk anoreksi" i noen år. Føles bra å få det ut av systemet med å sette ord på alt sammen og det er godt å få fjernet noe av den hersens skammen som går utrolig vondt i blant, og i tillegg få en slags bekreftelse på at det er langt fra unormalt. At jeg ikke er alene om å ha det sånn.
"Jeg tror egentlig ikke det kan kalles overspising, Annika, men overlevelse."
Hun er ei klok dame med mye erfaring og kompetanse, og når jeg tenker etter tror jeg faktisk at hun har rett. Det gjør faktisk alt noe enklere hvis jeg ser på det sånn. Overlevelse. I vår og sommer var jeg nok en gang i det som kalles en anorektisk fase og kroppen min befant seg i en nedbrytningsprosess som over tid kanskje kunne ført meg et godt stykke tilbake til der jeg tidligere har vært. Ikke fordi det i utgangspunktet var ønskelig, men når man er undervektig og har en spiseforstyrrelse, blir mattankene sterkere og det kan igjen også forsterke både de spiseforstyrrede tankene og spiseforstyrret atferd. Hvis man ikke passer på og er obs på det, er det fort gjort å falle inn i et negativt spor og spiseforstyrrelsen kan raskt ta over, til tross for at det på sikt egentlig ikke er hensikten. Når man ønsker, vil og prøver på å bli frisk, er det i alle fall for min del, ikke en del av planen. Å få tilbakefall, altså. Men det kan forekomme allikevel. Spiseforstyrrelsen, Elefantstemmen, er utspekulert og en skummel sykdom. Det er ikke alltid man vet hvor man har den.
I tillegg pratet jeg også litt om disse alternativene mine, som i bunn og grunn dreier seg om å spise eller ikke spise. Slanke seg eller jobbe seg frisk. Nevnte at jeg har bestemt meg for å fortsette å spise og å bygge opp kroppen min i stedet for å bryte den ned. Jeg prøver i alle fall. For frisk, det skal jeg bli.
"Ofte får jeg disse tankene om at det kanskje er en god ide å gå tilbake til anoreksien, men innerst inne vet jeg jo at det egentlig ikke er et alternativ. Jeg ønsker meg ikke den tilværelsen igjen."
"Nei, det er ikke et alternativ. Tenk på hvor mye arbeid du har lagt ned i denne prosessen."
Ja, jeg har lagt ned mye arbeid i det. Jeg har brukt mye energi. Jeg har jobbet hardt, og det siste jeg ønsker er at det skal bli kastet bort bare fordi det er vanskelig å akseptere ditten og datten. I det minste er jeg i alle fall normaltvektig, og jeg både håper og tror at det er et bra utgangspunkt for veien videre. Jeg er nesten helt sikker på det.
Gruet meg litt før jeg reiste til Capio, men det gikk bedre enn forventet. Er vanskelig å vite på forhånd hvilke tanker og følelser som dukker opp når man besøker et sted man knytter opp mot store forandringer i livet sitt. Og for meg er Capio synonymt med en hel rekke med enorme endringer som har hendt. Det er ikke så rart at mange minner, opplevelser og følelser dukker opp igjen når jeg er tilbake på Capio - ikke tilbake som i å være pasient, men tilbake som i å være på besøk. Medlem av et brukerråd. Delaktig i noe som egentlig ikke er så stort, men stort nok for meg likevel. Stort av den grunn at jeg fortsatt får lov til å hilse på alle de menneskene som har hatt (og fortsatt har) så stor betydning i livet mitt, til tross for at jeg for lengst er ferdig med behandlingen der. Det er snart et år siden jeg takket farvel til pasienttilværelsen for godt.
Å fullføre den behandlingen, fullføre Capio- skolen fra begynnelse til slutt, er den viktigste utdannelsen jeg har tatt. Ikke så rart når det hjalp meg til å bli meg igjen.
Selv om det naturligvis var knyttet mange følelser til gårsdagens besøk, var det likevel enklere enn forrige gang, da jeg var der i august. Da var det åtte måneder siden sist og åtte måneder er ganske lang tid. Møtet i dette så kalte brukerrådet var nyttig, informasjonsrikt og gikk veldig bra. Som en trivelig start på hele greia, ble det servert en ordentlig Capio - lunsj, noe som er litt utfordrende når det er lenge siden sist. Ikke så rart det heller. Det gikk uansett mye bedre enn forventet. Jeg har ikke glemt. Jeg husker hvordan det er og hvordan det skal være.
Før jeg forlot det gule huset i Åsebråtveien sammen med Juni utpå ettermiddagen, rakk jeg til og med en liten halvtime med den tidligere behandleren min. Hun er så flott! Av alle menneskene jeg har møtt på veien min, tror jeg kanskje at hun er en av de personene jeg ser mest opp til. Nesten litt flaut, men sånn er det.
"Hvordan går det med deg?"
Selv om hun ikke lengre er behandleren min og vi ikke snakker så ofte sammen, er ting likevel...nesten de samme. Ikke helt, men det er fortsatt greit å snakke og fortelle hvordan det går uten videre problemer. Så, jeg fortalte da. Alt sammen. Om denne plutselige vektoppgangen og den lille (ganske store) endringen i den hittil relativt restriktive spiseatferden min. Det er faktisk okei å snakke om det. Desto mer jeg forteller om denne høsten og alle disse mer eller mindre vanskelige forandringene, jo mindre skammer jeg meg over det. Det er så mye skam knyttet til slike ting, spesielt når man i bunnen har hatt diagnosen "anoreksi" og "atypisk anoreksi" i noen år. Føles bra å få det ut av systemet med å sette ord på alt sammen og det er godt å få fjernet noe av den hersens skammen som går utrolig vondt i blant, og i tillegg få en slags bekreftelse på at det er langt fra unormalt. At jeg ikke er alene om å ha det sånn.
"Jeg tror egentlig ikke det kan kalles overspising, Annika, men overlevelse."
Hun er ei klok dame med mye erfaring og kompetanse, og når jeg tenker etter tror jeg faktisk at hun har rett. Det gjør faktisk alt noe enklere hvis jeg ser på det sånn. Overlevelse. I vår og sommer var jeg nok en gang i det som kalles en anorektisk fase og kroppen min befant seg i en nedbrytningsprosess som over tid kanskje kunne ført meg et godt stykke tilbake til der jeg tidligere har vært. Ikke fordi det i utgangspunktet var ønskelig, men når man er undervektig og har en spiseforstyrrelse, blir mattankene sterkere og det kan igjen også forsterke både de spiseforstyrrede tankene og spiseforstyrret atferd. Hvis man ikke passer på og er obs på det, er det fort gjort å falle inn i et negativt spor og spiseforstyrrelsen kan raskt ta over, til tross for at det på sikt egentlig ikke er hensikten. Når man ønsker, vil og prøver på å bli frisk, er det i alle fall for min del, ikke en del av planen. Å få tilbakefall, altså. Men det kan forekomme allikevel. Spiseforstyrrelsen, Elefantstemmen, er utspekulert og en skummel sykdom. Det er ikke alltid man vet hvor man har den.
I tillegg pratet jeg også litt om disse alternativene mine, som i bunn og grunn dreier seg om å spise eller ikke spise. Slanke seg eller jobbe seg frisk. Nevnte at jeg har bestemt meg for å fortsette å spise og å bygge opp kroppen min i stedet for å bryte den ned. Jeg prøver i alle fall. For frisk, det skal jeg bli.
"Ofte får jeg disse tankene om at det kanskje er en god ide å gå tilbake til anoreksien, men innerst inne vet jeg jo at det egentlig ikke er et alternativ. Jeg ønsker meg ikke den tilværelsen igjen."
"Nei, det er ikke et alternativ. Tenk på hvor mye arbeid du har lagt ned i denne prosessen."
Ja, jeg har lagt ned mye arbeid i det. Jeg har brukt mye energi. Jeg har jobbet hardt, og det siste jeg ønsker er at det skal bli kastet bort bare fordi det er vanskelig å akseptere ditten og datten. I det minste er jeg i alle fall normaltvektig, og jeg både håper og tror at det er et bra utgangspunkt for veien videre. Jeg er nesten helt sikker på det.
Egentlig hadde jeg store planer om å dokumentere turen til Fredrikstad i bilder, men kameraet på mobilen min er ikke så mye å rope hurra for. Dessuten hadde jeg etter hvert veldig lite batteri igjen. Så, det får bli med disse fantastiske bildene:
søndag
dette er altså meg
som venter på at flyet mitt skal gå
her er det egentlig meningen å vise hvor lenge jeg måtte vente før flyet mitt gikk,
men det er umulig å se. Ingenting er så morsomt som å sitte rett opp og ned på en stol
i 2 timer
tidsfordriv, Ventetid
ha det riktig så bra
ingenting er som å stå opp etter 4 timer med søvn
selv om dette bare forteller at jeg har spist noe, er det likevel det beste bildet
For jeg og Juni tok toget tilbake til Oslo, la vi inn et lite besøk på Torvbyen jeg og Juni en liten tur til Torbyen (det flotte kjøpesenteret i Fredrikstad). Siden vi alt var i litt sånn Capio-modus etter å ha fortært en ordentlig Capio- lunsj og tilbrakt fem timer i det gule huset i Åsebråtveien, bestemte vi oss for å spise en skikkelig middag. Det er ikke ofte jeg spiser ute lengre. Har naturligvis litt med at jeg i grunnen egentlig er tilnærmet personlig konkurs, men også fordi det plutselig ble litt skummelt igjen. Men i går gikk det bra. Bra middag, alt sammen spist opp, fatet omtrent skrapet - til og med all sausen var borte. Jeg kan ikke akkurat skryte av at jeg pleier å spise så mye saus til vanlig.
Jeg er fornøyd. Og litt ekstra motivert for å ta opp kampen med å få maten på plass der den skal være. Prøve å få til en riktig sammensetting av de riktige næringsstoffene som kroppen min trenger. Det er ikke enkelt. Men det er viktig.
Med andre ord var turen til Fredrikstad vellykket. Bare en dagstur dit gir meg et lite spark i baken, noen nye, friske tanker og et forsterket håp om at jeg kan klare det.
Jeg har vært så heldig. Jeg blir rørt når jeg tenker på det.
Etiketter:
søndag
Meningen med livet
11/14/2010 02:47:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Heidi viste meg denne lille videoen på facebook, og siden jeg synes den var så søt, skal jeg dele den med dere.
Å være barn med forstyrret kroppsbilde.
11/14/2010 01:06:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Like før helga fikk både jeg og mamma det nyeste bladet til ROS (Rådgivning for spiseforstyrrelser) i posten. Temaet i dette bladet er ”Barn og unge”, et område som ikke alltid blir satt fokus på eller berørt. Det er ofte slik at mange tenker at spiseproblemer og/eller spiseforstyrrelser gjerne ikke inntreffer før tenårene fordi kroppsfokuset øker, eller når barnet kommer i puberteten og overgangen mellom å være barn og det å skulle bli voksen blir for stor. Sånn er det ikke. I forordene i bladet står det blant annet følgende: ”…noen er mer sårbare enn andre, og når heller ikke barnehagen slipper unna fokuset på kropp og vekt, er risikoen for å utvikle spiseforstyrrelser også til stede hos de aller yngste”.
Tidligere i august, like etter at jeg hadde flyttet inn i rekkehuset der jeg bor sammen med Inger og Sunniva, så jeg en dokumentar på tv kanalen FEM om en 8 år gammel anorektiker. Ei lita jente som egentlig burde spist godteri og sjokolade til hun ble kvalm, lekt med dukker og ikke bekymret seg over ting som kropp, vekt og mat. I stedet for gjorde hun nettopp akkurat det; la bort leken, det barnlige og havnet midt i ei smørje av en fryktelig sykdom. Det gjorde skrekkelig vondt. På sett og vis var nesten som å se meg selv da jeg var på mitt aller verste, bortsett fra at jeg var 16, 17 og 18 år – ikke 8. Hun kunne alt som jeg kunne og enda kan – selv om mye naturligvis har forsvunnet. Hun var akkurat som eldre anorektikere; visste hva kalorier var til punkt og prikke, kunne matvaretabellen delvis utenat, visste næringsinnhold og sammensetning av diverse matvarer og hun hadde forstått at trening og mye fysisk aktivitet gjør slik at kroppen forbrenner mer. Livet hennes var også preget av den velkjente tvangen og tvangsmønstrene som vi som har eller har hatt spiseforstyrrelser kjenner så alt for godt.
Det verste var da moren fortalte at datteren hadde kommet til henne og sagt noe slikt som: ”mamma, jeg er så sliten. Jeg orker ikke løpe mer.”
Moren hadde da svart: ”så stopp, da. Ikke løp mer. Hvil deg litt.”
”Jeg kan ikke, mamma. Jeg klarer ikke å slutte.”
Jenta kom heldigvis i behandling og ble bedre, men det er uansett et eksempel på at selv svært unge kan få alvorlige spiseforstyrrelser. Det blir ofte glemt.
I det nyeste bladet til ROS var det også en artikkel, ”LILLE SPEIL PÅ VEGGEN DER…” som handlet om barn og unge, kroppsmisnøye og spisevansker. Da jeg leste denne artikkelen, eller – bladet for så vidt, kom jeg til å tenke mye på meg selv og hvordan jeg var som barn. Det er ikke sånn at jeg etter alle disse årene i terapi, fortsatt sitter og rugger på fortiden og prøver å finne en eller annen bakenforliggende årsak for at ting ble som de ble, men jeg ser likevel tydelig at min egen selvforakt, dårlige selvbilde og selvfølelse går veldig langt tilbake i tid.
Fra ROS: ”barn med et negativt kroppsbilde fokuserer først og fremst på vekt og figur når de vurderer seg selv. Dermed blir de også mer sårbare for tynnhetsidealet. Barn med et mer positivt og balansert selvbilde legger vekt på andre egenskaper enn bare kropp når de evaluerer seg selv. Hos barn som er misfornøyde med egen vekt, ser det ut til å være større sannsynlighet for at jenter utvikler spisevansker. Tidlig pubertet kan øke risikoen.”
Da jeg var liten, var jeg lubben. Litt rund og myk i kantene som noen barn er, og slik skal det også være. Mennesker kommer i alle størrelser og ingen er like – det er det som gjør menneskene så vakre. Men det var altså et problem. For meg. Og problemet ble forsterket av barns manglende utviklete sosiale antenner, evne til empati og sympati, med mindre trivelige kommentarer som gikk ut på kroppen min og hvordan jeg så ut. Barn er sårbare. I tillegg kom jeg også tidlig i puberteten – jeg og et par andre jenter var de første i klassen min på barneskolen som en, den gang, mindre vakker dag, plutselig fikk pupper og alt som hører med. Det var også et problem. Puberteten i seg selv kan være vanskelig med hormonene, forandringene og hele pakka, men det blir litt ekstra vanskelig når man helst ikke vil være i den og er blant de aller første. Det er ikke så gøy når guttene kommenterer og forteller deg det du alt vet, men som du aller helst ville vært foruten. Det gjør det ikke enklere å akseptere sin egen kropp og tilstand. Tvert i mot.
Selv om jeg – som så mange andre mennesker – fikk noen kommentarer etter meg i ny og tror jeg ikke at det la grunnlaget til spiseforstyrrelsen som i senere år meldte sin ankomst. Men, det gjorde i alle fall ikke selvbildet mitt noe bedre, det er helt sikkert. Alt da tvilte jeg veldig på meg selv og på om jeg faktisk var god nok som jeg var, og ord som jeg fikk høre, ga meg ikke akkurat en bekreftelse på at jeg var bra som jeg var. Heller det motsatte.
”En undersøkelse fra 2004 blant norske gutter og jenter i 14- 15 års alderen viser i at i overkant av 14% av jentene har såkalte spiseproblemer. Det vil si problemer knyttet til mat og kroppsbilde uten at de har alle symptomene på en spiseforstyrrelse”.
Spiseproblemer og spiseforstyrrelser er ikke det samme, men et spiseproblem kan utvikle seg til en spiseforstyrrelse. Man kaller det en spiseforstyrrelse når tanker, følelser og handlinger i forhold til mat, kropp og vekt begrenser livskvaliteten.
Mine spiseproblemer begynte for eksempel på tidlig på ungdomsskolen. I 8.klasse. DA var det ikke en spiseforstyrrelse, men et spiseproblem som var følger av min egen selvforakt. Min selvforakt som jeg i stor grad hadde foret og matet med kommentarer som egentlig sikkert ikke var vondt ment, og mitt eget trivelige bilde av meg selv. Spiseproblemet som alltid gikk ut på at hvis jeg gjorde sånn eller sånn, da ble det bra. Eller hvis jeg gikk ned så og så mye, da ordnet det seg sikkert. Eller hvis jeg bare gjorde ditt eller datt og satte det slik og ble sånn, da ville jeg være en bra utgave av meg.
”Det går fint an å leve med en misnøye uten at det er noe stort problem”. Jeg klarte det ikke tidligere, men jeg øver meg på det nå. Med nok øving og jobbing, velger jeg tro at denne misnøyen kan forsvinne.
”Mens noen fint kan leve med en misnøye, kan det altså for andre få over til alvorlige lidelser. Men et overdrevent fokus på å være slank handler ofte dypere sett om andre ting enn kroppsvekt”.
Innerst inne handlet mitt eget misnøye ikke bare om at jeg selv mente jeg var for tykk. Jeg hadde alvorlige følelsesmessige problemer som jeg ikke visste hvordan jeg håndtere og da tok jeg det ut der jeg kunne gjøre det.
Hvorfor det ble som det ble, vet jeg ikke. Det finnes ingen fasitsvar på hvorfor det rammer enkelte mennesker. Noen er så uheldige at de blir syke, mens andre kommer seg gjennom spiseproblemer uten store mén og med en spiseforstyrrelse i nakken.
Uansett hvordan det er og hvordan det utarter seg hos den enkelte, er det viktig å huske på: ”følelsesmessig handler det om mer enn vekt”.
For det gjør det. Vekt, tall og annet tull er et symptom på noe annet som er fryktelig vanskelig.
lørdag
Lørdag.
11/13/2010 10:47:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
And the stars are always there
But we miss them in the dirt and clouds
We miss them in the storms
Remember hope
Remember hope
Det har vært en fin lørdag. En opptur - lørdag med noen innslag av hverdagslige nedturer, men selve dagen faller innenfor kategorien "oppturdager" i arkivet, og da gjør ikke et par turer ned i gjørmehullet så mye. På slike dager veier alt det gode opp for det vonde, og disse vanskelige øyeblikkene blir bare små bagateller når man ser på hele bildet og tar alt i betraktning. I dag har jeg det fint. I dag bruker jeg energien min på andre ting enn til å tenke på min egen refleksjon i blanke greier. Det er som det er. Det er ingenting jeg kan gjøre med det, og det lille jeg eventuelt kan gjøre, er det Elefantstemmen forteller meg, noe som er stikk motsatt av dette tilsynelatende eviglange "bli frisk" prosjektet mitt. Problemet er nemlig ikke selve speilbildet, det er nok helt sikkert okei det. Det store, forferdelige problemet ligger på innsiden av meg, plassert i hjernecellene. Det er der det sitter. Alt sammen.
Har hatt mye å gjøre; mange ting som sto på timeplanen. Så lenge det ikke blir et ork og så lenge det er gjøremål som er lystbetynget, liker jeg det. Å ha noe å gjøre, noe å fylle hverdagen med gir liten plass til negative, destruktive tanker. Det er ikke det at man skal grave seg ned i all verdens greier for å glemme, for det er viktig å være her og nå - kjenne på det som er vanskelig når ting ikke er så greit, men det handler om å ikke legge grunnlag for elendigheten. Og som jeg har skrevet før: jeg har ikke tid til elendighet. Men litt elendighet blir det jo, tross alt.
Styrketreningslørdag (hurra, jeg kan ikke for det, men jeg har begynt å like det!), jobbe med Mother Theresa prosjekt i engelsken - lørdag sammen med Sofie og Christine på biblioteket og hjem for å skrive på oppgave - lørdag. Den hersens praksisoppgaven som egentlig har stått litt på stedet hvil, men det går. Det går.
I dag er det "To write love on her arms" day, og jeg har gjort akkurat som jeg gjorde i fjor...
...skrevet LOVE på venstrearmen, god - armen, armen som bærer merker, et kart over et liv som har vært. Armen som folk fortsatt legger merke til, selv om tidens tann har tæret litt på den. Armen som jeg egentlig ikke skammer meg over, men som jeg tenker mer på nå enn på veldig lenge, bare på grunn av praksisen.
Og ellers...
vel
jeg skriver på oppgaven min
og hører på tullball - lista på spotify. Den inneholder nok sanger til en hel dag.
Og så fikk jeg denne fine mailen fra SAS
jeg liker print screen.
I morgen reiser jeg altså til Oslo.
fredag
En nedtur er en nedtur.
11/12/2010 09:32:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Det jeg liker minst av alt, er når det blir mange nedturer over tid. Mange nedturer på en dag, på en gang. Hvis jeg skal være skikkelig slem med meg selv, kan jeg like godt velge å se på hele livet mitt som en eneste stor nedtur. Jeg mener: jeg har da tross alt vært såpass psykisk syk siden jeg var 13 år gammel at det har lagt store hindringer for ditten og datten, og gitt meg en elendig livskvalitet i de verste periodene. Jeg kan velge å gjøre det. Se på livet på den måten. Ta alt i betraktning, se på hele greia som en uendelig gigantisk nedtur, sutre litt over hvorfor jeg i det hele tatt ble født (idiotisk nok pleide jeg å kjefte litt på mamma på grunn av nettopp det da jeg utagerte som verst for noen år siden), og egentlig bare gi opp fordi jeg jo mislykkes uansett hva jeg gjør.
Men jeg gjør ikke det. Ser på livet som en nedtur, altså. Jeg gjør ikke det, selv om jeg har vært psykisk syk i mange år og selv om det er litt for mange dager jeg godt kunne vært for uten. Til og med på de dagene som er verst, eksisterer det enkelte øyeblikk som er verdt å ta vare på. Fine ord, fine bilder eller enkle, små fine ting man har gjort eller opplevd. De tingene vil jeg ha med meg i arkivet mitt, til tross for at resten av dagen er dritt med stor D. Sånn som i dag, da jeg fikk så mye skryt og ros fra de jeg jobber sammen med på sykehjemmet at jeg ikke helt visste hvor jeg skulle gjøre av meg og ble stående mitt på gulvet, mens jeg gjentok ordet: "takk" så mange ganger at det bare hørtes rart ut.
Og så er jeg heller ikke spesielt mislykket. Jeg har kanskje ikke "lykkes" på den måten jeg trodde jeg ville gjøre da jeg var yngre, jeg har kanskje ikke levd opp til det enkelte forventet av meg (kanskje forventet de ikke så mye, kanskje var det jeg som forventet mest fordi jeg trodde de forventet noe som de egentlig ikke gjorde, hva vet jeg) og jeg har kanskje ikke akkurat gått den klassiske veien fra A til B, fullført og deretter videre til C. Men det gjør ingenting. For jeg har lykkes på andre måter. På andre områder. Jeg er god til mange ting, og det har jeg lov til å være også. Vi har alle lov til å være det. Det er bare ikke alltid så lett å tillate seg selv å se hvor flink man faktisk er.
En nedtur er en nedtur, men det finnes mange oppturer også. Det er de som er de viktige, ikke alle gangene man ikke får det til eller gjør noe galt.
Denne dagen har tross alt vært bittelitt bedre enn gårsdagen. Jeg kom meg på "jobb", til tross for at jeg hadde lettere migrene som holdt på å spise opp venstre side av hodet og det venstre øyet mitt, men da selv ikke seks paracet klarte å ta livet av hodepinen, måtte jeg si takk for meg da halve dagen var gått. Får litt vondt inne i meg når jeg må gå min vei halvveis, men jeg fikk bekreftet at "jeg ikke måtte presse meg" og at det var helt greit å gå hjem når man ikke var i form. Takk.
Det som er fint på en fredag:
- Jeg har sovet på dagen, så jeg har ikke vondt i hodet lengre.
- Det var veldig fint de timene jeg var på "jobb". Får til, greier det bra og får ros for det jeg gjør. Det gjør meg glad, på en helt annen måte enn når jeg for eksempel får en god karakter på en eller annen prøve. Følelsen av å gjøre noe riktig for noen andre mennesker som har behov for hjelp - min hjelp - og som viser takknemlighet ovenfor det, er så god!
- Jeg fikk omgjort en stor dose negativ energi til noe positivt i løpet av ei fin treningsøkt da hodepinen hadde gått over. Trening er så bra! Når man trener for egen vinning naturligvis, ikke for spiseforstyrrelsens. Da er det ikke noe gøy eller bra i det hele tatt. Men jeg trener altså for meg og jeg liker det. Da er det bra.
- Mamma kjøpte meg nye, fine joggesko i dag.
- Det er helg. Søndag reiser jeg til Oslo. Og jeg har fri helt frem til onsdags morgen klokken 0800, tror jeg.
torsdag
En sånn torsdag.
11/11/2010 05:42:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Dette er en sånn dag. En mørk blå, nesten sort torsdag. En torsdag der jeg krøller meg sammen i senga og i den sorte skinnsofaen som står i stua hjemme hos mamma og pappa med et rødt ullteppe over meg. En sove - bort - dagen - torsdag.
Sto opp 0630 som planlagt, "jobb" klokken 8, men alt i det jeg plasserte den første foten uten for senga på det iskalde gulvet, kjente jeg det komme. Det noe som plutselig melder sin ankomst uten forvarsel, det noe som dukker opp når det passer som dårligst. Jeg var halvveis i det daglige sminkeprosjektet da jeg forsto at jeg måtte melde pass. Sykedag. Hjemmedag.
Tre dager med hurra-meg-rundt og så nedenom og hjem. Er veldig typisk. Og det til tross for at jeg har vært om ikke mye, så i det minste litt flinkere til å svelge solbærpillene mine. De skal liksom gjøre underverker.
Sto opp 0630 som planlagt, "jobb" klokken 8, men alt i det jeg plasserte den første foten uten for senga på det iskalde gulvet, kjente jeg det komme. Det noe som plutselig melder sin ankomst uten forvarsel, det noe som dukker opp når det passer som dårligst. Jeg var halvveis i det daglige sminkeprosjektet da jeg forsto at jeg måtte melde pass. Sykedag. Hjemmedag.
Tre dager med hurra-meg-rundt og så nedenom og hjem. Er veldig typisk. Og det til tross for at jeg har vært om ikke mye, så i det minste litt flinkere til å svelge solbærpillene mine. De skal liksom gjøre underverker.
onsdag
La vita é bella.
11/10/2010 01:15:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
No divine purpose brings freedom from sin
And peace is a gift that must come from within
I've looked for the love that will bring me to rest
Feeding this hunger beating strong in my chest
Alison Krauss - Get Me Through December
Jeg tror jeg nok en gang mater sulten - hungeren etter frihet, friskhet og skipper på egen skute. Kvinne over eget liv. Ut av det blå - nei, sakte men sikkert - har krigeren som så vidt har vært i dvaletilstand over en liten periode, våknet til livet igjen. Sterk og klar, med nyslipt sverd og et solid skjold. Passe solid. I alle fall for øyeblikket.
De siste tre dagene; mandag, tirsdag og så langt i dag, har vært veldig gode. Fine dager til tross for at Elefantstemmen er der til tider og utider. Mest utider. Er veldig har jobbing for tiden, men allikevel har jeg mer energi og kjenner en oppspilthet som jeg ikke har hatt gjennom hele høsten. Og motivasjon, ikke minst det! Motivasjon er ferskvare, gjelder å passe på den når den først melder sin ankomst.
Så var det den evinnelige vektoppgangen, da. Denne uventede plutselige vendingen som jeg skrev om i innlegget "Kroppen min" for en stund siden. Etter noen runder med meg selv, haugevis med kaotiske tanker, veiing for og i mot for hva jeg faktisk skal gjøre med det, bestemte jeg meg for å gjøre ingen verdens ting. Ingenting, ikke noe annet enn å jobbe med meg selv slik at jeg med tider og stunder kanskje kan klare å akseptere hele greia. Når sant skal sies, hadde jeg aldri i verden trodd at jeg ville klare å komme meg til noe som faktisk er normalvekt! I løpet av den siste tiden min på Capio (det er faktisk snart ett helt år siden jeg avsluttet behandlingen der), fikk jeg høre av behandleren min at det jaggumeg var på tide at jeg tok det siste skrittet, tok den siste kneika og la på meg de siste kiloene som skulle til før vektnåla viste en tyngde som passer meg og høyden min. Er viktig å huske på at NEI, det har ingenting med at JEG er et tall og at den evinnelige vekta definerer meg som person (jeg har nesten klart å komme over det), men derimot hva som er gunstig for helsa mi. Men nå, per dags dato, har jeg altså klart det. Jøss!
Er vanskelig, det er virkelig det. Men, som sagt: jeg jobber med saken, og denne mye omtalte aksepteringen går noe bedre enn forventet. Vet ikke hvordan det går seg til, men det gjør altså det.
Det store spørsmålet er hvordan jeg klarer det. Hvordan jeg får det til?
Ærlig talt vet jeg ikke. Jobber med det. Konstant. Hele tiden. Prøver å skifte fokus, prøver å gjøre andre ting enn å stirre i speilet og se på alle de tingene jeg selv innbiller meg er forferdelig gale. Når alt kommer til alt er det jo ingenting som er galt.
Dessuten tar jeg i tak nye mestringsstrategier. Som for eksempel fysisk aktivitet. Nå som jeg på et magisk vis plutselig har utrolig mye energi (er nok en av de positive bivirkningene av et høyre energiinntak) har jeg ork nok til å både være på jobb i 7 timer og til å trene litt etterpå. Ikke hver dag, men noen dager i uka. I stedet for å bryte ned kroppen min, har jeg bestemt meg for å bygge den opp. Endelig.
Har fortsatt mye å gå på når det kommer til riktig kosthold og trening, men man kan ikke ta alle tingene på en gang. Det kommer seg. Bare man vil nok og tør å prøve, går det nok.
Ellers har jeg en okei dag. Har seinvakt på sykehjemmet, noe som er fint. Trives fortsatt godt, og jeg blir veldig stolt over meg selv for at jeg klarer det bedre enn jeg hadde trodd.
På søndag reiser jeg til Oslo. Skal til Capio på mandag.
En gledelig nyhet!
11/10/2010 12:29:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Etter litt mye om og med, har Capio Anoreksi senter endelig fått avtale med Helse Sør- øst! Dette innebærer at de får driftstilskudd, noe som vil gjøre det enklere for pasienter som tilhører helseforetaket å komme til senteret for å få behandling. Det eneste skåret i gleden, er at det kun gjelder de med spiseforstyrrelser i aldersgruppen 13 og 18 år, med mulighet om forlengelse til 23 år. Modum bad har fått avtale og driftstilskudd for de over. Det vil si at de som ikke går under den spesifikke aldersgruppen avtalen er tiltenkt, fortsatt må kjempe en fryktelig slitsom kamp for å få plass på Capio. Likevel er det en gledelig nyhet.
Vi må fortsatt kjempe for at de over 23 år skal komme under denne avtalen, slik at de også kan få muligheten til å få behandling på senteret. At man er eldre enn 18 år, betyr naturligvis ikke at man har et mindre behov for behandling enn de som er yngre. Kampen om å få Capio inn under fritt sykehusvalg, fortsetter naturligvis slik at de som tilhører de restværende helseforetakene også kan få velge Capio som behandlingssted når de har behov for det.
tirsdag
Åpenhet og pårørende.
11/09/2010 01:11:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Her en kveld for ikke så mange dager siden, spurte mamma meg om noe:
"Hva skal man si til en femtenåring som man tror holder på å utvikle en spiseforstyrrelse?" Det har seg slik at mamma også får spørsmål fra mennesker hun kjenner. Familien min har etter hvert blitt ganske åpen om problemet mitt - som egentlig ikke bare er mitt, men hele familiens. Spesielt etter at det vistes veldig godt at jeg åpenbart var spisesyk og etter jeg fikk/tok i mot ordentlig hjelp for problemet og sluttet å skamme meg så grenseløst over alt.
Jeg tror at åpenhet er veldig viktig. For min del har det skapt mye mer forståelse, og det har gjort slik at det er enklere å snakke om ting. Mennesker tør, i alle fall i større grad enn tidligere, å spørre om ting de lurer på. Dessuten har det gjort avstanden mellom meg og mine mindre. Spiseforstyrrelser kan skape en avstand på flere mil, og jeg er ganske sikker på at jeg ikke er den eneste som har tapt noen vennskap på grunn av spiseforstyrrelsens tyrrani. Eller på grunn av andre psykiske lidelser, for den saks skyld.
Denne åpenheten har også ført til at andre mennesker tar kontakt, både med meg og foreldrene mine. Som for eksempel den personen som spurte mamma om hva man skal si til en femtenåring.
Ja, for hva skal man egentlig si? Godt spørsmål, du. Hva skal man gjøre når man tror at en av ens nære og kjære holder på å utvikle en skrekkelig sykdom?
DET er et fryktelig vanskelig tema. I løpet av det siste året har jeg snakket litt med enkelte om det. Bare via ansikt - til - ansikt - samtaler, gjerne med lærere, i sammenhenger der jeg har vært nødt til å forklare min egen situasjon. Det viser seg nemlig at de fleste er veldig nysgjerrige på hvordan man skal ta tak i det og hvordan man skal gå fram når de oppdager at noe har gått litt for langt og kanskje kan være ute av kontroll.
Med personer som holder på å utvikle - eller har anoreksi - er det ofte slik at vedkommet ikke føler at han/hun eller har et problem. I alle fall i en periode i sykdomsforløpet. Selvfølgelig har han/hun ikke et problem - de har jo fullstendig kontroll! I tillegg har vi - de - ofte en tendens til å prøve å overbevise alle og enhver, spesielt en selv, om at alt er i den skjønneste orden. Ikke rart det blir vanskelig å nå inn da. Ikke rart det blir vanskelig å prøve og konfrontere noen med et mulig problem når samtalen ofte ender opp med:
"NEI JEG HAR IKKE ET PROBLEM. JEG HAR DET HELT FINT. LA MEG VÆRE I FRED."
Selv gjorde jeg det veldig vanskelig for mamma og pappa. Men, så forsto jeg heller ikke selv hvor landet lå. Jeg brukte utrolig mye krefter på å overbevise alle om at jeg, Annika, hadde det bra. Ingen problemer. Sånn var det egentlig ikke. Og å ha det bra, nei, det eksisterte ikke i mitt vokabular. Men likevel,... uansett hvor mye mamma og pappa prøvde, ble det feil. Jeg ville ikke lytte, ikke høre, og aller helst ville jeg bare være i fred med mitt eget kaos og fortsette, selv om en liten stemme i hodet fortalte meg at det måtte være en grunn til at de maste så mye som de gjorde. I den perioden der jeg rett og slett - i følge meg selv - absolutt ikke var syk i det hele tatt - hatet jeg hver eneste konfrontasjon som gikk ut på Annika og denne maten. Denne spisingen. Nå ja, det gjorde jeg for så vidt i etter tid også, da jeg forsto at jeg var syk, men det var på en litt annen måte da.
Vrengte og vred på alle ordene. "Nå ser du bedre ut," var synonymt med "nå har jeg blitt tykk." "Du spiser jo ikke," var synonymt med "jeg må spise enda mindre." "Uff, nå synes jeg du har gått en del ned i vekt," ble tolket som: "jeg gjør noe riktig! Riktig vei, bare å fortsette".
Så, hva kan man si, da? Til noen som er på vei inn i en spiseforstyrrelse? Hva kan man gjøre?
Vel. Av egne erfaringer: unngå å gi kommentarer om kroppen og utseendet. Det er et fryktelig sårbart punkt, og utrolig mye av den spiseforstyrredes identitet ligger akkurat her. Dessuten er det viktig å huske på at en som sliter med mat, som regel også har problemer med sitt forhold til seg selv. Det dine øyne ser, er tvilsomt det samme som det den andre ser.
Her er noe annet jeg fant på Aleris sin hjemmeside:
Råd før du tar opp problemstillingen med den som kan ha spiseforstyrrelser
- Det er viktig å forbrede seg - skriv gjerne ned det du er bekymret over.
- Pass på at dere tar det opp når alle er rolige og ikke har andre ting fore.
- Prøv å ikke bli sint eller anklagende.
- Bruk så mange "jeg" setninger som mulig, i stedet for "du" setninger.
- Husk at sult og andre fysiske reaksjoner på spiseforstyrrelser kan gjøre det vanskelig å foreta fornuftige valg.
- Du kan bli møtt med sinne, tårer eller beskyldninger.
- Vær rolig, og forsøk å ikke bli dratt inn i diskusjoner.
- Hold fast på at du er bekymret, og at dere må søke hjelp.
- Du må forvente at barnet ikke vil til behandling, men sett en klar grense med henhold til en medisinsk vurdering.
Noen som har erfaringer?
ps. minner forresten om underskriftskampanjen som kaaanskje kan være med på å få Capio Anoreksi senter inn under fritt sykehusvalg! For dere som ikke har fulgt bloggen min tidligere, er Capio et senter som har spisskompetanse når det kommer til behandling av spiseforstyrrelser. Jeg var der selv i behandling gjennom hele 2009, og jeg tror ganske sikkert at det var det som reddet livet mitt. Alle signaturer mottas med stor takk!
ps. minner forresten om underskriftskampanjen som kaaanskje kan være med på å få Capio Anoreksi senter inn under fritt sykehusvalg! For dere som ikke har fulgt bloggen min tidligere, er Capio et senter som har spisskompetanse når det kommer til behandling av spiseforstyrrelser. Jeg var der selv i behandling gjennom hele 2009, og jeg tror ganske sikkert at det var det som reddet livet mitt. Alle signaturer mottas med stor takk!
mandag
Min kamp.
11/08/2010 11:01:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Face your fear.
Accept your war.
It is what it is
- Fra Regine Stokkes blogg.
Møt frykten - se den i hvitøyet - aksepter at den er der, for den er jo det. Og den er virkelig nok for meg. Uansett hva den måtte være. Aksepter krigen - min krig - den er som den er.
Min kamp. Karl Ove Knausgård. Har ikke lest boken - bøkene - og ikke vet jeg om jeg noen sinne kommer til å gjøre det heller, dagens leselyst og lesehastighet tatt i betraktning. Men når alt kommer til alt kunne jeg sikkert skrevet like mange bind selv med samme tittel. Nå ja; nei. Jeg har ikke tålmodigheten til å skrive seks bøker om livet mitt (eller tålmodighet til å skrive seks mursteiner av noen romaner i det hele og det store) og ikke orker jeg å gjøre det heller.
Krigen min, min krig, er som den er. Og det har den alltid vært. Den har naturligvis endret seg med årene; men i bunn og grunn har det alltid gått ut på det samme. Samme sak, hentet dypt inne i ur-mennesket Annika. Det har alltid vært kampen for tilværelsen. Kampen for overlevelse. Kampen for å fortsette. Ja, det var fortsatt det som var drivkraften, selv da jeg i lang tid hadde det så fryktelig vondt at jeg ikke trodde jeg kunne fortsette å eksistere. Selv da jeg forsvant inn i depresjonen og selvdestruktive handlinger, selv da jeg slanket meg selv bort og viet hundreogørtentrillioner timer som kunne vært gode, til spiseforstyrrelsen - selv da handlet det kun i bunn og grunn bare om en ting: å overleve.
Innerst inne ville jeg jo. Leve, altså. Være som alle andre. Få ting til. Fikse livet, ha kjærester som alle andre tenåringer, ha tenåringsinteresser og hobbyer og sånt som hører med. Problemet var bare det at jeg ikke fikset det helt. Klarte ikke å få tilværelsen til å henge sammen. Fikk ikke ting til å sitte sammen som de skulle gjøre. Ingen koblinger satt som de skulle. Aller minst meg. Tilværelsen min var riktig nok helt på trynet og virkelighetsbildet mitt likedant, men jeg, jeg var verst av alt. Jeg hang ikke sammen på noen som helst måte. Så, jeg prøvde å fikse det, da. På den måten som der og da virket som den beste. Og når det over tid viste seg at den nye måten ikke fungerte, nei, da prøvde jeg like godt noe annet.
Det endte opp med en årrekke med tull. Syv konkrete år. De siste syv. Det siste mindre enn de andre. Mindre tull. Mindre sykdom. Mye mer Annika. Det tok meg seks år fra sykdommene brøt ut for fullt til jeg så at jeg hadde noe å leve for. Seks år er lang tid, altså.
Jeg vil ikke ha seks slike til.
Derfor fortsetter jeg. Fortsetter Min Kamp. Fortsetter å akseptere den - at den er som den er - og at den må være slik. Kampen som foregår nå er på sikt mye enklere enn alle de andre. For i dag kjemper jeg ikke for å overleve, men for å fortsette å være meg på heltid. Og for å bli frisk. Det er ikke så enkelt det heller, men det er litt lettere. Likevel tror jeg at alle de andre kampene jeg har vært igjennom, med noen fine oppturer innimellom, har ført meg hit jeg er i dag.
For jeg har kommet et godt stykke på vei. Jeg har jo det. Tross alt.
Accept your war.
It is what it is
- Fra Regine Stokkes blogg.
Møt frykten - se den i hvitøyet - aksepter at den er der, for den er jo det. Og den er virkelig nok for meg. Uansett hva den måtte være. Aksepter krigen - min krig - den er som den er.
Min kamp. Karl Ove Knausgård. Har ikke lest boken - bøkene - og ikke vet jeg om jeg noen sinne kommer til å gjøre det heller, dagens leselyst og lesehastighet tatt i betraktning. Men når alt kommer til alt kunne jeg sikkert skrevet like mange bind selv med samme tittel. Nå ja; nei. Jeg har ikke tålmodigheten til å skrive seks bøker om livet mitt (eller tålmodighet til å skrive seks mursteiner av noen romaner i det hele og det store) og ikke orker jeg å gjøre det heller.
Krigen min, min krig, er som den er. Og det har den alltid vært. Den har naturligvis endret seg med årene; men i bunn og grunn har det alltid gått ut på det samme. Samme sak, hentet dypt inne i ur-mennesket Annika. Det har alltid vært kampen for tilværelsen. Kampen for overlevelse. Kampen for å fortsette. Ja, det var fortsatt det som var drivkraften, selv da jeg i lang tid hadde det så fryktelig vondt at jeg ikke trodde jeg kunne fortsette å eksistere. Selv da jeg forsvant inn i depresjonen og selvdestruktive handlinger, selv da jeg slanket meg selv bort og viet hundreogørtentrillioner timer som kunne vært gode, til spiseforstyrrelsen - selv da handlet det kun i bunn og grunn bare om en ting: å overleve.
Innerst inne ville jeg jo. Leve, altså. Være som alle andre. Få ting til. Fikse livet, ha kjærester som alle andre tenåringer, ha tenåringsinteresser og hobbyer og sånt som hører med. Problemet var bare det at jeg ikke fikset det helt. Klarte ikke å få tilværelsen til å henge sammen. Fikk ikke ting til å sitte sammen som de skulle gjøre. Ingen koblinger satt som de skulle. Aller minst meg. Tilværelsen min var riktig nok helt på trynet og virkelighetsbildet mitt likedant, men jeg, jeg var verst av alt. Jeg hang ikke sammen på noen som helst måte. Så, jeg prøvde å fikse det, da. På den måten som der og da virket som den beste. Og når det over tid viste seg at den nye måten ikke fungerte, nei, da prøvde jeg like godt noe annet.
Det endte opp med en årrekke med tull. Syv konkrete år. De siste syv. Det siste mindre enn de andre. Mindre tull. Mindre sykdom. Mye mer Annika. Det tok meg seks år fra sykdommene brøt ut for fullt til jeg så at jeg hadde noe å leve for. Seks år er lang tid, altså.
Jeg vil ikke ha seks slike til.
Derfor fortsetter jeg. Fortsetter Min Kamp. Fortsetter å akseptere den - at den er som den er - og at den må være slik. Kampen som foregår nå er på sikt mye enklere enn alle de andre. For i dag kjemper jeg ikke for å overleve, men for å fortsette å være meg på heltid. Og for å bli frisk. Det er ikke så enkelt det heller, men det er litt lettere. Likevel tror jeg at alle de andre kampene jeg har vært igjennom, med noen fine oppturer innimellom, har ført meg hit jeg er i dag.
For jeg har kommet et godt stykke på vei. Jeg har jo det. Tross alt.
søndag
Søndag
11/07/2010 08:23:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Pappa har vært på firmatur i Barcelona siden torsdag og i kveld kom han hjem igjen. "20 grader og sol," sa han, "har til og med badet i havet." Her er det snøstorm og iskaldt. Nei, jeg er absolutt ikke sjalu. Ikke i det hele tatt. Bare litt.
Som et plaster på såret fordi ingen av oss andre fikk være med på turen - nei - mest fordi det er tradisjonens tro og fordi han er verdens snilleste og beste pappa, hadde han med seg gaver.
Dette er sjokolade. Pappa og jobben besøkte en sjokoladefabrikk. 2 ganger.
jeg og lillesøster fikk hver vår god, gammeldagse julekalender. Glitter og luker med bilder inni! Bildet av selve kalenderen er fryktelig dårlig, men den er fin altså. Veldig.
og så fikk jeg og lillesøster sånne søte duftelys.
Ellers...
Livet går sin gang. Og den gangen er fryktelig kaotisk.
Minner på om at underskriftskampanjen for Capio fortsatt pågår! Alle som har lyst, er velkommen til å signere.
Minner på om at underskriftskampanjen for Capio fortsatt pågår! Alle som har lyst, er velkommen til å signere.
lørdag
SOAL
11/06/2010 09:04:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Da jeg var på Capio, lærte jeg noe viktig: å sette pris på avspenning og meditasjon. Vi hadde alltid avspenning etter lunsj og middag - de to største måltidene på senteret.
Jeg hatet det i begynnelsen, avspenningen. Kunne ikke fordra å lytte til det jeg den gang syntes var en fullstendig idiotisk og håpløs cd med meditasjon fra Andreas J. Kroese. Ser enda for meg hvordan jeg lå på den sorte skinnsofaen i stua fordi jeg ikke fikk lov til å gå i trappene, mens jeg vred på meg frem og tilbake og gjentatte ganger fikk beskjeden: "ligg stille, Annika. Prøv å slapp av." Det gikk liksom ikke. For hvordan i alle dager skulle jeg klare det, når jeg kunne kjenne angsten rive i hele kroppen og magen var proppfull av mat? Når jeg aller helst ønsket meg et sort hull i bakken som jeg kunne synke ned i, eller gå i dvale til ting var blitt bedre? Hvis de ble bedre, altså. Jeg hadde valgt å gi behandlingen et forsøk, men jeg var jaggu ikke så sikker på at det gikk. For hvordan skulle det liksom gå seg til, når jeg, så lenge jeg kunne huske, ikke hadde hatt det noe bra? Ville jo bli litt bedre, ha det sånn noenlunde okei - men jeg var langt fra sikker på at det noen gang ville skje. Nei, ikke med meg. Jeg var fullstendig håpløs og dømt til å mislykkes. Trodde jeg. Med tider og stunder viste det seg at jeg tok feil, og det utviklet seg litt annerledes. Jeg fikk til!
Uansett. Jeg mislikte denne meditasjonsgreia noe helt forferdelig. Men over tid, etter flere timer med behandleren min som trodde fullt og helt at avspenning og meditering har effekt, daglig repetisjon med nettopp det og etter hvert helhjertet forsøk på å få det til å fungere, begynte jeg å like det. I alle fall litt. Jeg lærte den berømte SOAL - metoden. Stopp - observer - aksepter - la gå. Jeg begynte å bruke pusten min til å roe meg ned, og det fungerer utrolig nok. Å fokusere på pusten, se for seg at man puster gjennom hjertet eller noe i den duren, hjalp litt. Etter hvert begynte jeg å bruke denne metoden så smått i dagliglivet, ikke så mye at jeg kan skryte av at jeg er så flink til det, men litt. Litt er bedre enn ingenting.
Er en stund siden jeg har brukt metoden igjen. Stoppe opp, observere situasjonen, akseptere den og de følelsene man eventuelt måtte ha og la gå. La det passere. Nei, jeg mediterer ikke daglig og jeg har kun gjort det i en periode jeg slet fryktelig mye med søvnen, men fokuserer på SOAL. Prøver å stoppe opp når ting er vanskelig, prøver å observere det som skjer med meg og hvordan jeg har det, prøver å akseptere situasjonen og prøver å la det gå. Hver dag prøver jeg på å gi slipp. Prøver å stå i de vanskelige følelsene, og la de passere. Det er ikke enkelt, men hvis det på sikt faktisk fungerer, er det verdt et forsøk.
Jeg jobber hardt. Jobber med meg selv hele tiden, med tankegangen, med å trykke inn den grønne aksept - knappen, med ditten og med datten. Være her og nå. I øyeblikket. Ikke i fortiden da ting var sånn eller slik og ikke i fremtiden når ditten og datten skal være annerledes. Fortiden kan jeg ikke endre på. Kan ikke hoppe til fremtiden. Det er de endringene jeg gjør i dag, som vil vises i dagene, ukene og månedene som kommer. Selv de minste skrittene fører meg fremover. Til tross for at det ikke alltid virker slik.
Jeg hatet det i begynnelsen, avspenningen. Kunne ikke fordra å lytte til det jeg den gang syntes var en fullstendig idiotisk og håpløs cd med meditasjon fra Andreas J. Kroese. Ser enda for meg hvordan jeg lå på den sorte skinnsofaen i stua fordi jeg ikke fikk lov til å gå i trappene, mens jeg vred på meg frem og tilbake og gjentatte ganger fikk beskjeden: "ligg stille, Annika. Prøv å slapp av." Det gikk liksom ikke. For hvordan i alle dager skulle jeg klare det, når jeg kunne kjenne angsten rive i hele kroppen og magen var proppfull av mat? Når jeg aller helst ønsket meg et sort hull i bakken som jeg kunne synke ned i, eller gå i dvale til ting var blitt bedre? Hvis de ble bedre, altså. Jeg hadde valgt å gi behandlingen et forsøk, men jeg var jaggu ikke så sikker på at det gikk. For hvordan skulle det liksom gå seg til, når jeg, så lenge jeg kunne huske, ikke hadde hatt det noe bra? Ville jo bli litt bedre, ha det sånn noenlunde okei - men jeg var langt fra sikker på at det noen gang ville skje. Nei, ikke med meg. Jeg var fullstendig håpløs og dømt til å mislykkes. Trodde jeg. Med tider og stunder viste det seg at jeg tok feil, og det utviklet seg litt annerledes. Jeg fikk til!
Uansett. Jeg mislikte denne meditasjonsgreia noe helt forferdelig. Men over tid, etter flere timer med behandleren min som trodde fullt og helt at avspenning og meditering har effekt, daglig repetisjon med nettopp det og etter hvert helhjertet forsøk på å få det til å fungere, begynte jeg å like det. I alle fall litt. Jeg lærte den berømte SOAL - metoden. Stopp - observer - aksepter - la gå. Jeg begynte å bruke pusten min til å roe meg ned, og det fungerer utrolig nok. Å fokusere på pusten, se for seg at man puster gjennom hjertet eller noe i den duren, hjalp litt. Etter hvert begynte jeg å bruke denne metoden så smått i dagliglivet, ikke så mye at jeg kan skryte av at jeg er så flink til det, men litt. Litt er bedre enn ingenting.
Er en stund siden jeg har brukt metoden igjen. Stoppe opp, observere situasjonen, akseptere den og de følelsene man eventuelt måtte ha og la gå. La det passere. Nei, jeg mediterer ikke daglig og jeg har kun gjort det i en periode jeg slet fryktelig mye med søvnen, men fokuserer på SOAL. Prøver å stoppe opp når ting er vanskelig, prøver å observere det som skjer med meg og hvordan jeg har det, prøver å akseptere situasjonen og prøver å la det gå. Hver dag prøver jeg på å gi slipp. Prøver å stå i de vanskelige følelsene, og la de passere. Det er ikke enkelt, men hvis det på sikt faktisk fungerer, er det verdt et forsøk.
Jeg jobber hardt. Jobber med meg selv hele tiden, med tankegangen, med å trykke inn den grønne aksept - knappen, med ditten og med datten. Være her og nå. I øyeblikket. Ikke i fortiden da ting var sånn eller slik og ikke i fremtiden når ditten og datten skal være annerledes. Fortiden kan jeg ikke endre på. Kan ikke hoppe til fremtiden. Det er de endringene jeg gjør i dag, som vil vises i dagene, ukene og månedene som kommer. Selv de minste skrittene fører meg fremover. Til tross for at det ikke alltid virker slik.
fredag
Underskriftskampanje, Capio og fritt sykehusvalg.
11/05/2010 09:58:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Noen av dere husker kanskje at jeg skrev en god del om å få Capio inn under fritt sykehusvalg i fjor, og at jeg + jentene på Capio var på stortinget for litt over et år siden, der det ble tatt opp under spørretimen? Selv om jeg ikke har publisert så mye om det den siste tiden og det ikke har vært alt for stor aktivitet på facebookgruppa, er saken fortsatt aktiv og lever i beste velgående!
I dag har jeg opprettet en underskriftskampanje - alle som føler seg kallet og har lyst, kan signere her.
Facebookgruppa tar også i mot nye medlemmer med stor takk.
Oppfordrer alle til å gi budskapet videre.
Ellers tar jeg gjerne i mot spørsmål både om Capio og alt annet. Skal nemlig på et møte på Capio om ca. ei uke, der et av temaene på dagsordenen er "ofte stilte spørsmål".
hva er greia med formspring?
11/05/2010 08:16:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
greia med formspring er egentlig ganske enkelt: du stiller et spørsmål (uansett hvilket) og jeg svarer på det. Så best jeg kan.
torsdag
Spørsmål?
11/04/2010 10:09:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Denne siden, formspring.me er ganske morsom. I alle fall bittelitt om man ikke har noe å gjøre. De mest interessante og relevante spørsmålene (hvis det kommer noen...) kommer jeg til å publisere i bloggen.
Ask me anything http://formspring.me/annikapannika
Ask me anything http://formspring.me/annikapannika
Om igjen for første gang.
11/04/2010 12:04:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
"Om igjen for første gang". Merker at det er litt slik det er nå; alt skal gjøres om igjen, alt skal prøves på nytt, på en litt annen måte, endres litt her, endres litt der, passe på, fjerne, legge til. Diffuse forsøk på endring, men allikevel helhjertet - om ikke annet, så godt som. Jeg er alltid i endring, på en eller annen måte. Nå er jeg i endring og utvikling. Kanskje på en litt annen måte enn tidligere, men det er ikke godt å si.
Jeg har nådd så kalt "matchvekt" uten å prøve. Helseforsvarlig vekt. Ei vekt som er riktig for kroppen min. Uten å jobbe for det. Det gjør det ekstra vanskelig, men jeg har, som jeg sikkert har sagt hundre og ørten ganger, bestemt meg for å akseptere det. Når jeg tenker etter er det ganske mange fordeler med det. Faktisk flere fordeler enn ulemper. Den eneste store ulempen er mitt fordreide selvbilde, men så har det seg slik at hverken selvbildet eller selvfølelsen min er noe bedre uansett hvor jeg ligger på skalaen. Jeg var så absolutt ikke LYKKELIGERE da jeg var x - antall kilo mindre. Jeg hadde det verre, bare på en litt annen måte. Det er hodet jeg må jobbe med. Hodet og tankegangen, det er der endringen må skje. Jeg har så mye å lære av flere av vennene mine som ser på seg selv som en helhet. Som aksepterer både de små tingene som er "feil" og alt som er bra. Forskjellen mellom meg og dem, er som oftes den at jeg bare ser på det som liksom mangler eller er galt og glemmer å fokusere på det som er BRA.
Fra bladet i Form: "Når du vil ha resultater, er den beste løsningen å se på kroppen som en helhet. Alt for mange fokuserer på enkelte områder som man er misfornøyd med." Ergo: jeg må lære meg å se på hele meg, sette fokuset på at jeg er god nok og at det viktigste som finnes er å ha det godt. Selv om det i blant kanskje kan virke som ei god løsning, er det ikke særlig virkningsfullt å ty til mindre heldige strategier for å "bli" fornøyd med seg selv. Jeg er ikke et tall. Ikke et nummer. Og min verdi kan ikke måles i antall kilo eller BMI.
Jeg prøver å lytte til menneskene rundt meg. Noen ganger er det mer fristende å lukke ørene, lytte til Elefantstemmen som virkelig vet hvilke knapper han skal trykke på, men innerst inne vet jeg at det er feil. Okei, så får jeg gråte litt når noen sier slike ting som "du begynner å se ordentlig bra ut nå," tolke det feil i noen minutter - før jeg får samlet tankene mine litt og forteller meg selv at "ja, kanskje..." Desto flere ganger man forteller seg selv en ting, jo sannere blir den. Går jeg rundt å sier til meg selv hele dagen at jeg er gigantisk (noe som ikke er fakta, dette skriver jeg bare for å minne meg selv på nettopp det), blir det en sannhet. Så, hvorfor ikke snu det? Hvorfor ikke prøve å fortelle seg selv at man er fantastisk? Ja, ofte tenker jeg "herregud, det er håpløst, det hjelper ikke, fungerer ikke, har jo prøvd og det gir ingen effekt..." sannheten er vel den at jeg egentlig aldri har prøvd på ordentlig. Kanskje fordi det er for skummelt, kanskje fordi jeg er redd for at jeg plutselig skal synes det også. Janteloven regjerer. Men det er i bunn og grunn ingenting galt med å like seg selv. Sette pris på den man er!
Som pappa sier: "det er forskjell på hva du ser og hva som er fakta."
Pappa har rett. Riktig nok er det jeg ser virkelig nok for meg, men det er ikke det som er helt riktig. I blant må man kanskje prøve, lære seg å se ting litt fra et annet perspektiv. Gjennom andres øyne. I skolebøkene mine står det nemlig at det er gjennom andre vi får bekreftelse på at vi er noe. Og akkurat nå trenger jeg bekreftelser hele tiden.
Hadde gode intensjoner for denne dagen, men den begynte ikke så bra likevel. Prøver uansett å ikke grave meg ned i elendigheten (som sagt før: jeg har ikke tid til det!), gjøre timene om til noe positivt og holde fokuset i riktig retning. Noen feilgrep her og noen feilgrep der, skal ikke få ødelegge gode følelser. Det er menneskelig å gjøre feil.
I dag er det dag 9 i praksis - egentlig dag 8 for min del siden tirsdagen gikk til noe helt annet som å ligge på sofaen, og to uker har snart gått. Bare tre igjen. Var skeptisk i starten av skoleåret da læreren min fortalte at vi skulle være ute i 5 uker, men det går jo over all forventning! Begynner som smått å komme inn i det nå; både rutiner, stell og hvordan de forskjellige pasientene er og hvilke behov de har. Dagene på sykehjemmet gir mening. Jeg lærer mye, både om meg selv og om andre mennesker.
Siden jeg har seinvakt, har jeg brukt litt tid på oppgaven i dag, og jeg tror jeg er i gang. Er ganske sikker på at jeg kommer til å bli ferdig i tide; med god margin.
Ja, og til slutt:
Noen positive ting med å være slik som jeg er nå
- jeg orker mer. Fysikken er styrket, jeg orker å trene - forsvarlig, og det går helt fint å stå opp klokken seks en morgen og holde det gående til det blir kveld. Jeg har ikke samme behov for lange pauser eller timer på sofaen.
- hodet fungerer litt bedre. Hjernecellene mine arbeider hele tiden på spreng, men jeg tar inn kunnskap raskere. Jeg lærer raskere og det fester seg!
- kalkulatoren har roet seg ned noen hakk.
- jeg ser ut som jeg er tjue år, og ikke fjorten. Det styrker selvbildet litt. Og selvfølelsen. De siste gangene jeg har vært på butikken for å kjøpe snus (skal slutte, men ikke akkurat nå...), har jeg ikke måtte vise legitimasjon!
Ha en fin dag!
onsdag
?
11/03/2010 10:56:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Kan noen fortelle meg hvorfor både Lamictal og Lamotrigin er tilsatt solbærsmak?
Undervisning i ernæring.
11/03/2010 10:23:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Tidligvakt på sykehjemmet, og det har vært en lærerik dag. Alle er i grunnen det. Klokken 11 forlot jeg morgenstell og dusjing av pasienter, og deltok på den såkalte "internundervisningen" som de har på sykehjemmet hver onsdag. Dagens tema var ernæring, noe jeg synes er veldig spennende (kanskje ikke så rart), så da hjelpepleieren jeg gikk sammen med i dag, spurte om jeg hadde lyst til å gå, svarte jeg ja med en gang. Undervisningen dreide seg naturligvis om eldre og ernæring - ernæring på sykehjem og sykehus er og blir et område med et enormt forbedringspotensiale. Hun som hadde undervisningen, var ei dame fra Nestlé Healthcare Nutrition. De produserer og leverer blant annet næringsdrikker (næringsdrikkene deres, Resource, er forresten veldig gode), sondeernæring og diverse andre ernæringstilskudd.
Mye som ble sagt var ganske velkjent for meg. Damen fra Nestlé fortalte om både det ene og det andre i forhold til underernæring, og selv om jeg tross alt har blitt relativt velinformert i løpet av årenes løp, fikk jeg likevel en liten aha - opplevelse. Antar at man egentlig aldri kan få for mye innputt på den biten. Problemet er bare at når man lever i en veldig spiseforstyrret verden, går ingenting av den informasjonen man får, inn i hodet. Det blir ofte lagret et lite sted på harddisken, gjorde det i alle fall for meg, men det er sjeldent informasjonen blir anvendt til et fornuftig formål. Har sannsynligvis noe med at spiseforstyrrelser, spesielt når man er inne i den med hele seg, dreper det meste av konstruktiv tenking. "Jajajajajaja, jeg vet det!" har jeg selv sagt tusenvis av ganger uten å brydd meg særlig mer med det, mens jeg tenkte "det gjelder ikke meg". Jeg brydde meg fint lite om underernæring og undervekt, spesielt sistnevnte, når det gjaldt meg selv. Ikke før jeg virkelig forsto. På ordentlig.
Jeg lever ikke lengre i det jeg så fint vil kalle en "fullverdig" spiseforstyrret tilværelse - hverdagen min er så mye mer enn spiseforstyrrelsen - og da er det ekstra fint å kunne delta på en slik type undervisning og faktisk få noe ordentlig igjen for det, i stedet for alle disse "jeg vet, men det gjelder ikke meg". Jeg vet, ser og forstår de alvorlige konsekvensene av underernæring, og kanskje skjønner jeg viktigheten av det å gi eldre (og andre) nok næring litt bedre enn enkelte andre, nettopp fordi jeg både har følt og kjent på kroppen hvordan det er å være både alvorlig underernært og undervektig i flere år. Jeg vet hva det gjør med en. Vet hva det gjør med det intellektuelle, med den kognitive tenkingen, med psyken, med styrken og med kroppen. Og når man i tillegg har en eller annen sykdom som opprinnelig svekker en fysisk, er det ekstra viktig med riktig ernæring. Nok ernæring. Men der svikter det altså, gang på gang.
Konsekvenser for feilernæring/underernæring kan være være vektreduksjon, muskelsvakhet, nedsatt immunforsvar, dårlig sårtilheling, forlenget pleietid og dårligere livskvalitet.
Sier vel seg selv at dårlig ernæring blant pasienter som er syke, ikke gjør noenting bedre. Hvis kroppen skal bygge seg opp, må den ha noe å gå på! Sår gror ikke av ei halv brødskive med en klatt smør og syltetøy (veldig vanlig mat på sykehjemmet), hjernen fungerer ikke av en most potet med litt smeltet smør eller ei stor spiseskje med rispudding og man blir i alle fall ikke bedre til beins av en sukkerbit ekstra til kaffen.
Damen fra Nestlé hadde tatt med seg noen næringsdrikker som vi fikk smake på om vi ville. Jeg gjorde det ikke, av flere grunner. Den største av dem er fordi jeg har drukket flerfoldige næringsdrikker i løpet av sist år, og jeg er ganske klar over hvordan de smaker. Var også en liten spiseforstyrret tanke inne i bildet, men den er ikke så viktig. Var lunsjtid for meg like etterpå allikevel. Ble litt smålig sjokkert av reaksjonene som kom fra de få faste ansatte på sykehjemmet som deltok på undervisningen. "ERNÆRINGSDRIKKER? MÅ VI SMAKE?" Ansiktsuttrykkene sa ikke så mye annet enn ÆSJ før de i det hele tatt hadde smakt. Er litt hull i hodet; skal de servere pasientene sine noe, burde de tørre å smake på det selv også. Men nå er det slik at næringsdrikker blir alt for lite brukt - "er for dyrt" er ofte argumentet. Koster kanskje litt, men det er dyrere hvis pasientene blir SYKERE og trenger flere medisiner osv. pga nettopp feilernæring og underernæring. Heldigvis endret innstillingen seg litt da de faktisk fikk smakt og oppdaget at de, til tross for at næringsdrikkene ikke var spesielt kalde, ikke var så ille som de hadde trodd!
Nei, nå vet jeg hvordan jeg skal vinkle oppgaven min som jeg skal skrive i forhold til praksisperioden. Generell sykepleie i forhold til demens, og om ernæring. Har seinvakt i morgen, så skal bruke formiddagen på å komme i gang. Er bare tre uker igjen til jeg må levere den inn.
Ellers har jeg det litt sånn på halv åtte. Dagen begynte bra, var relativt okei, hadde ei veldig bra styrketreningsøkt etter "jobb"; og så gikk det litt skeis. Men nå går det sånn passe greit igjen.
Mye som ble sagt var ganske velkjent for meg. Damen fra Nestlé fortalte om både det ene og det andre i forhold til underernæring, og selv om jeg tross alt har blitt relativt velinformert i løpet av årenes løp, fikk jeg likevel en liten aha - opplevelse. Antar at man egentlig aldri kan få for mye innputt på den biten. Problemet er bare at når man lever i en veldig spiseforstyrret verden, går ingenting av den informasjonen man får, inn i hodet. Det blir ofte lagret et lite sted på harddisken, gjorde det i alle fall for meg, men det er sjeldent informasjonen blir anvendt til et fornuftig formål. Har sannsynligvis noe med at spiseforstyrrelser, spesielt når man er inne i den med hele seg, dreper det meste av konstruktiv tenking. "Jajajajajaja, jeg vet det!" har jeg selv sagt tusenvis av ganger uten å brydd meg særlig mer med det, mens jeg tenkte "det gjelder ikke meg". Jeg brydde meg fint lite om underernæring og undervekt, spesielt sistnevnte, når det gjaldt meg selv. Ikke før jeg virkelig forsto. På ordentlig.
Jeg lever ikke lengre i det jeg så fint vil kalle en "fullverdig" spiseforstyrret tilværelse - hverdagen min er så mye mer enn spiseforstyrrelsen - og da er det ekstra fint å kunne delta på en slik type undervisning og faktisk få noe ordentlig igjen for det, i stedet for alle disse "jeg vet, men det gjelder ikke meg". Jeg vet, ser og forstår de alvorlige konsekvensene av underernæring, og kanskje skjønner jeg viktigheten av det å gi eldre (og andre) nok næring litt bedre enn enkelte andre, nettopp fordi jeg både har følt og kjent på kroppen hvordan det er å være både alvorlig underernært og undervektig i flere år. Jeg vet hva det gjør med en. Vet hva det gjør med det intellektuelle, med den kognitive tenkingen, med psyken, med styrken og med kroppen. Og når man i tillegg har en eller annen sykdom som opprinnelig svekker en fysisk, er det ekstra viktig med riktig ernæring. Nok ernæring. Men der svikter det altså, gang på gang.
Konsekvenser for feilernæring/underernæring kan være være vektreduksjon, muskelsvakhet, nedsatt immunforsvar, dårlig sårtilheling, forlenget pleietid og dårligere livskvalitet.
Sier vel seg selv at dårlig ernæring blant pasienter som er syke, ikke gjør noenting bedre. Hvis kroppen skal bygge seg opp, må den ha noe å gå på! Sår gror ikke av ei halv brødskive med en klatt smør og syltetøy (veldig vanlig mat på sykehjemmet), hjernen fungerer ikke av en most potet med litt smeltet smør eller ei stor spiseskje med rispudding og man blir i alle fall ikke bedre til beins av en sukkerbit ekstra til kaffen.
Damen fra Nestlé hadde tatt med seg noen næringsdrikker som vi fikk smake på om vi ville. Jeg gjorde det ikke, av flere grunner. Den største av dem er fordi jeg har drukket flerfoldige næringsdrikker i løpet av sist år, og jeg er ganske klar over hvordan de smaker. Var også en liten spiseforstyrret tanke inne i bildet, men den er ikke så viktig. Var lunsjtid for meg like etterpå allikevel. Ble litt smålig sjokkert av reaksjonene som kom fra de få faste ansatte på sykehjemmet som deltok på undervisningen. "ERNÆRINGSDRIKKER? MÅ VI SMAKE?" Ansiktsuttrykkene sa ikke så mye annet enn ÆSJ før de i det hele tatt hadde smakt. Er litt hull i hodet; skal de servere pasientene sine noe, burde de tørre å smake på det selv også. Men nå er det slik at næringsdrikker blir alt for lite brukt - "er for dyrt" er ofte argumentet. Koster kanskje litt, men det er dyrere hvis pasientene blir SYKERE og trenger flere medisiner osv. pga nettopp feilernæring og underernæring. Heldigvis endret innstillingen seg litt da de faktisk fikk smakt og oppdaget at de, til tross for at næringsdrikkene ikke var spesielt kalde, ikke var så ille som de hadde trodd!
Nei, nå vet jeg hvordan jeg skal vinkle oppgaven min som jeg skal skrive i forhold til praksisperioden. Generell sykepleie i forhold til demens, og om ernæring. Har seinvakt i morgen, så skal bruke formiddagen på å komme i gang. Er bare tre uker igjen til jeg må levere den inn.
Ellers har jeg det litt sånn på halv åtte. Dagen begynte bra, var relativt okei, hadde ei veldig bra styrketreningsøkt etter "jobb"; og så gikk det litt skeis. Men nå går det sånn passe greit igjen.
tirsdag
I morgen blir en bedre dag.
11/02/2010 09:31:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
2. november. Kan egentlig ikke helt forstå hvordan dagene, ukene og månedene kan gå så fort, når det i blant gjør så vondt at jeg ikke helt skjønner hvordan jeg skal holde ut. Men jeg gjør det. Jeg gjør det likevel, og det hjelper faktisk litt å se at tiden går, selv om jeg i blant er redd for at den løper fra meg. I så mange år har jeg stått på sidelinjen av mitt eget liv og vært vitne til nettopp det, uten å være rede til å ta tak i alt det vanskelige. Heldigvis er ting annerledes nå og jeg spiller i det minste, til en viss grad, hovedrollen i mitt eget liv.
Jeg hadde ei sånn passe okei helg. Mamma og pappa hadde en del mennesker på besøk, så jeg ofret en egentlig planlagt ut-på-byen-tur og ei eventuell Halloween feiring, og hjalp litt til med diverse ting og tang. Ikke alltid jeg synes det er så morsomt med store folkemengder, spesielt ikke når det er mennesker jeg har kjent tidligere og som jeg ikke lengre har noe særlig kontakt med - er alltid så vanskelig å vite hva man skal si, særlig når jeg vet at de vet, men det ble ganske bra allikevel.
Gjentatte spørsmål fikk gjentatte svar, og jeg løy så jeg trodde det selv:
"Så, hvordan går det med deg da, Annika?"
"Bra, det går fint. Kjempeflott!"
Kanskje gjorde det det nettopp det også, der og da. Gikk bra. I alle fall sånn passe. I det minste sånn midt på treet, overkommelig. I prinsippet er det slik jeg ønsker å ha det store deler av tiden, men for øyeblikket er det ikke helt slik det er, og da får jeg sette litt ekstra pris på de øyeblikkene som faktisk ikke er så verste. Uansett; det ble en okei kveld, en ganske bra en, passe fin og sånn høvelig okei.
Søndag var derimot annerledes. Etter timer framfor datamaskinen, gjentatte tastetrykk på F5 for å oppdatere Facebook, mattull og tjohei, sparket jeg meg selv i baken, kom meg på trening og fikk omgjort litt negativ energi til noe positivt. Og det var vel omtrent da jeg var ferdig etter ei akkurat passe økt med styrketrening, at bølgen med motivasjon kom. Motivasjon, styrke, forsterket håp om endring. I riktig retning, ikke gal. Alternativ 2, ikke alternativ 1. For alternativ 1 er strengt tatt ikke et alternativ i det hele tatt.
Slike øyeblikk er fine, de må vernes om og tas vare på. Jeg prøver å gjøre det. Vet ikke helt hvordan jeg skal gå fram, men det å ha motivasjonen der, det er en begynnelse.
Jeg hadde seinvakt på sykehjemmet i dag, men det ble ingenting av det. Formen var elendig.
Men det går greit. Det gjør det. I morgen blir en bedre dag.
Jeg hadde ei sånn passe okei helg. Mamma og pappa hadde en del mennesker på besøk, så jeg ofret en egentlig planlagt ut-på-byen-tur og ei eventuell Halloween feiring, og hjalp litt til med diverse ting og tang. Ikke alltid jeg synes det er så morsomt med store folkemengder, spesielt ikke når det er mennesker jeg har kjent tidligere og som jeg ikke lengre har noe særlig kontakt med - er alltid så vanskelig å vite hva man skal si, særlig når jeg vet at de vet, men det ble ganske bra allikevel.
Gjentatte spørsmål fikk gjentatte svar, og jeg løy så jeg trodde det selv:
"Så, hvordan går det med deg da, Annika?"
"Bra, det går fint. Kjempeflott!"
Kanskje gjorde det det nettopp det også, der og da. Gikk bra. I alle fall sånn passe. I det minste sånn midt på treet, overkommelig. I prinsippet er det slik jeg ønsker å ha det store deler av tiden, men for øyeblikket er det ikke helt slik det er, og da får jeg sette litt ekstra pris på de øyeblikkene som faktisk ikke er så verste. Uansett; det ble en okei kveld, en ganske bra en, passe fin og sånn høvelig okei.
Søndag var derimot annerledes. Etter timer framfor datamaskinen, gjentatte tastetrykk på F5 for å oppdatere Facebook, mattull og tjohei, sparket jeg meg selv i baken, kom meg på trening og fikk omgjort litt negativ energi til noe positivt. Og det var vel omtrent da jeg var ferdig etter ei akkurat passe økt med styrketrening, at bølgen med motivasjon kom. Motivasjon, styrke, forsterket håp om endring. I riktig retning, ikke gal. Alternativ 2, ikke alternativ 1. For alternativ 1 er strengt tatt ikke et alternativ i det hele tatt.
Slike øyeblikk er fine, de må vernes om og tas vare på. Jeg prøver å gjøre det. Vet ikke helt hvordan jeg skal gå fram, men det å ha motivasjonen der, det er en begynnelse.
Jeg hadde seinvakt på sykehjemmet i dag, men det ble ingenting av det. Formen var elendig.
"Dette går bra, dette går greit, Annika, det gjør det," repetisjon, repetere, repetere, gjenta. Stå opp, møte dagen, gripe øyeblikkene, fortsette, selv om det av og til gjør så vondt i brystet at jeg har lyst til å legge med ned på senga og grine.
Men det går greit. Det gjør det. I morgen blir en bedre dag.
Mørk blå, nesten sort.
11/02/2010 02:37:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Vandring i ukjent landskap på vei til ”destination unknown” i nye vintersko i sort skinn, størrelse trettisju, et halvt nummer for stor. Jeg vet ikke hvor jeg er på vei. Jeg vet ikke i hvilken retning jeg beveger meg i, jeg vet ikke hvor jeg går. Tåkelagt, usikkert, uklart sikte. Uansett hvor mye jeg prøver, uansett hvor mye jeg planlegger, skriver lister, reflekterer over alt og ingenting, blir ikke bildet klart. Likevel ikke på stedet hvil, likevel ikke fastkjørt, parkert eller motorstopp. Jeg er i konstant bevegelse. Vet bare ikke helt hvor hen.
Ett skritt hit, ett skritt dit. Bak eller fram? Vet ikke. Aner ikke. Har ikke peiling.
Skoene mine og jeg er like. Vi ligner på hverandre; i det minste litt. Kanskje derfor jeg kjøpte dem, kanskje bare fordi jeg assosierer meg med dem. Fordi de minner meg om meg selv; om situasjonen jeg er i og slik jeg føler og har det akkurat nå.
Jeg kjenner ikke meg selv igjen. Hver gang jeg har sjansen, benytter jeg muligheten til å se meg i speilet; bruker flere minutter på å se, stirre, glo, finne feil, se ting som ikke er, se ting som ikke jeg ikke trenger å sette ord på. Ansiktet. Kroppen. Håret, ja, selv det forbaskede håret som jeg for lenge siden har gitt opp. Neida. Ikke helt. For hvordan, hvordan ser jeg egentlig ut? Timevis med ren, skjær selvopptatthet og betraktning av mitt eget speilbilde, sier meg ingenting. Har ikke en fjerneste anelse. Vet ikke opp eller ned på noen ting, og minst av alt, vet jeg hvordan jeg skal tilpasse meg dette, dette nye. Denne, om ikke annet, litt mer annerledes utgaven av meg. Av meg selv. Nei, ikke annerledes. Bare litt mer. Det er bare litt mer av meg.
Tusen tanker, tusen bilder, tusenvis av ord. En uendelig tankestrøm uten like, med overfokus på meg og mitt og utseende og kropp og andre herligheter. Til de grader selvsentrert. Jeg ser meg uten å se meg. I alt. Deler meg i to, i tre, i flere biter – skiller jeg, meg og kroppen. Kutter av på halsen, deler meg upartisk inn i partier og jeg vet ikke hvor mye tid jeg bruker på å prøve å plassere ting sammen igjen. Det er ikke slik det skal være: jeg og kroppen, vi er ett. Sammen utgjør hodet og kroppen meg. Ingen av delene kan være den andre for uten. Tid. Jeg prøver. Jeg prøver veldig hardt. Sier til og med til meg selv ”Ja vel, dette er meg. Jeg er alt dette. Det er sånn det er. Det er greit”, flere ganger om dagen.
Men de nye skoene er fine altså, det er ikke det.
En kollisjon er også et møte.
11/02/2010 02:15:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Når noen ser på meg
Med et blikk som er helt til stede
Er det som regel en
Som nettopp har kjent seg
Skikkelig langt nede
Svik, sorg, sykdom og ruin
Er visst den beste medisin
For å kjenne på suget i magen
Være sann, ta livet i kragen
Men jeg lever i en satelitt
Går i bane rundt livet mitt
Lydig rundt i en elipseformet rute
Noen ganger langt, langt ute
Av og til ganske nær
Men sjeldent helt og holdent her
Treff med seg selv
Er ikke alltid like bløte
Men en kollisjon er jo
For så vidt også et møte
Så med littegran omvendt hell
Kolliderer jeg kanskje med meg selv
Får sårene pleien de krever
Blir jeg klokere hvis jeg overlever
Men jeg lever i en satelitt
Går i bane rundt livet mitt
Lydig rundt i en elipseformet rute
Noen ganger langt, langt ute
Av og til ganske nær
Men sjeldent helt og holdent her
Suser rundt i en satelitt
Anne Grete Preus
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Bloglovin'
