Gårsdagen var en fin dag. En skikkelig opptur - mandag tilbrakt sammen med mennesker jeg er glad i, fine følelser og herlig galgenhumor fra begynnelse til slutt.

Gruet meg litt før jeg reiste til Capio, men det gikk bedre enn forventet. Er vanskelig å vite på forhånd hvilke tanker og følelser som dukker opp når man besøker et sted man knytter opp mot store forandringer i livet sitt. Og for meg er Capio synonymt med en hel rekke med enorme endringer som har hendt. Det er ikke så rart at mange minner, opplevelser og følelser dukker opp igjen når jeg er tilbake på Capio - ikke tilbake som i å være pasient, men tilbake som i å være på besøk. Medlem av et brukerråd. Delaktig i noe som egentlig ikke er så stort, men stort nok for meg likevel. Stort av den grunn at jeg fortsatt får lov til å hilse på alle de menneskene som har hatt (og fortsatt har) så stor betydning i livet mitt, til tross for at jeg for lengst er ferdig med behandlingen der. Det er snart et år siden jeg takket farvel til pasienttilværelsen for godt.
Å fullføre den behandlingen, fullføre Capio- skolen fra begynnelse til slutt, er den viktigste utdannelsen jeg har tatt. Ikke så rart når det hjalp meg til å bli meg igjen.

Selv om det naturligvis var knyttet mange følelser til gårsdagens besøk, var det likevel enklere enn forrige gang, da jeg var der i august. Da var det åtte måneder siden sist og åtte måneder er ganske lang tid. Møtet i dette så kalte brukerrådet var nyttig, informasjonsrikt og gikk veldig bra. Som en trivelig start på hele greia, ble det servert en ordentlig Capio - lunsj, noe som er litt utfordrende når det er lenge siden sist. Ikke så rart det heller. Det gikk uansett mye bedre enn forventet. Jeg har ikke glemt. Jeg husker hvordan det er og hvordan det skal være.

Før jeg forlot det gule huset i Åsebråtveien sammen med Juni utpå ettermiddagen, rakk jeg til og med en liten halvtime med den tidligere behandleren min. Hun er så flott! Av alle menneskene jeg har møtt på veien min, tror jeg kanskje at hun er en av de personene jeg ser mest opp til. Nesten litt flaut, men sånn er det.

"Hvordan går det med deg?" 
Selv om hun ikke lengre er behandleren min og vi ikke snakker så ofte sammen, er ting likevel...nesten de samme. Ikke helt, men det er fortsatt greit å snakke og fortelle hvordan det går uten videre problemer. Så, jeg fortalte da. Alt sammen. Om denne plutselige vektoppgangen og den lille (ganske store) endringen i den hittil relativt restriktive spiseatferden min. Det er faktisk okei å snakke om det. Desto mer jeg forteller om denne høsten og alle disse mer eller mindre vanskelige forandringene, jo mindre skammer jeg meg over det. Det er så mye skam knyttet til slike ting, spesielt når man i bunnen har hatt diagnosen "anoreksi" og "atypisk anoreksi" i noen år. Føles bra å få det ut av systemet med å sette ord på alt sammen og det er godt å få fjernet noe av den hersens skammen som går utrolig vondt i blant, og i tillegg få en slags bekreftelse på at det er langt fra unormalt. At jeg ikke er alene om å ha det sånn.


"Jeg tror egentlig ikke det kan kalles overspising, Annika, men overlevelse."
Hun er ei klok dame med mye erfaring og kompetanse, og når jeg tenker etter tror jeg faktisk at hun har rett. Det gjør faktisk alt noe enklere hvis jeg ser på det sånn. Overlevelse. I vår og sommer var jeg nok en gang i det som kalles en anorektisk fase og kroppen min befant seg i en nedbrytningsprosess som over tid kanskje kunne ført meg et godt stykke tilbake til der jeg tidligere har vært. Ikke fordi det i utgangspunktet var ønskelig, men når man er undervektig og har en spiseforstyrrelse, blir mattankene sterkere og det kan igjen også forsterke både de spiseforstyrrede tankene og spiseforstyrret atferd. Hvis man ikke passer på og er obs på det, er det fort gjort å falle inn i et negativt spor og spiseforstyrrelsen kan raskt ta over, til tross for at det på sikt egentlig ikke er hensikten.  Når man ønsker, vil og prøver på å bli frisk, er det i alle fall for min del, ikke en del av planen. Å få tilbakefall, altså. Men det kan forekomme allikevel. Spiseforstyrrelsen, Elefantstemmen, er utspekulert og en skummel sykdom. Det er ikke alltid man vet hvor man har den.

I tillegg pratet jeg også litt om disse alternativene mine, som i bunn og grunn dreier seg om å spise eller ikke spise. Slanke seg eller jobbe seg frisk. Nevnte at jeg har bestemt meg for å fortsette å spise og å bygge opp kroppen min i stedet for å bryte den ned. Jeg prøver i alle fall. For frisk, det skal jeg bli.

"Ofte får jeg disse tankene om at det kanskje er en god ide å gå tilbake til anoreksien, men innerst inne vet jeg jo at det egentlig ikke er et alternativ. Jeg ønsker meg ikke den tilværelsen igjen."
"Nei, det er ikke et alternativ. Tenk på hvor mye arbeid du har lagt ned i denne prosessen."

Ja, jeg har lagt ned mye arbeid i det. Jeg har brukt mye energi. Jeg har jobbet hardt, og det siste jeg ønsker er at det skal bli kastet bort bare fordi det er vanskelig å akseptere ditten og datten. I det minste er jeg i alle fall normaltvektig, og jeg både håper og tror at det er et bra utgangspunkt for veien videre. Jeg er nesten helt sikker på det.