En dårlig dag ble til to. To mindre okei dager som jeg aller helst bare vil krysse ut fra kalenderen og plassere i glemmeboka sammen med alle de andre dårlige dagene som ikke er verdt å bruke verken energi eller tankekraft på. Slike dager man helst ville vært foruten, men dager som kommer likevel fordi det er slik det er å leve. Oppturer og nedturer. Jeg liker ikke nedturene. Ikke i det hele tatt. Ingen liker nedturer. De er lærerike, det kan så være og når jeg ser tilbake i tid, er det mye vondt jeg på sett og vis ikke ville vært foruten (misforstå meg rett) fordi jeg har utviklet meg noe helt enormt som menneske på grunn av alt det som har vært og som er vanskelig.
Det jeg liker minst av alt, er når det blir mange nedturer over tid. Mange nedturer på en dag, på en gang. Hvis jeg skal være skikkelig slem med meg selv, kan jeg like godt velge å se på hele livet mitt som en eneste stor nedtur. Jeg mener: jeg har da tross alt vært såpass psykisk syk siden jeg var 13 år gammel at det har lagt store hindringer for ditten og datten, og gitt meg en elendig livskvalitet i de verste periodene. Jeg kan velge å gjøre det. Se på livet på den måten. Ta alt i betraktning, se på hele greia som en uendelig gigantisk nedtur, sutre litt over hvorfor jeg i det hele tatt ble født (idiotisk nok pleide jeg å kjefte litt på mamma på grunn av nettopp det da jeg utagerte som verst for noen år siden), og egentlig bare gi opp fordi jeg jo mislykkes uansett hva jeg gjør.

Men jeg gjør ikke det. Ser på livet som en nedtur, altså. Jeg gjør ikke det, selv om jeg har vært psykisk syk i mange år og selv om det er litt for mange dager jeg godt kunne vært for uten. Til og med på de dagene som er verst, eksisterer det enkelte øyeblikk som er verdt å ta vare på. Fine ord, fine bilder eller enkle, små fine ting man har gjort eller opplevd. De tingene vil jeg ha med meg i arkivet mitt, til tross for at resten av dagen er dritt med stor D. Sånn som i dag, da jeg fikk så mye skryt og ros fra de jeg jobber sammen med på sykehjemmet at jeg ikke helt visste hvor jeg skulle gjøre av meg og ble stående mitt på gulvet, mens jeg gjentok ordet: "takk" så mange ganger at det bare hørtes rart ut.
Og så er jeg heller ikke spesielt mislykket. Jeg har kanskje ikke "lykkes" på den måten jeg trodde jeg ville gjøre da jeg var yngre, jeg har kanskje ikke levd opp til det enkelte forventet av meg (kanskje forventet de ikke så mye, kanskje var det jeg som forventet mest fordi jeg trodde de forventet noe som de egentlig ikke gjorde, hva vet jeg) og jeg har kanskje ikke akkurat gått den klassiske veien fra A til B, fullført og deretter videre til C. Men det gjør ingenting. For jeg har lykkes på andre måter. På andre områder. Jeg er god til mange ting, og det har jeg lov til å være også. Vi har alle lov til å være det. Det er bare ikke alltid så lett å tillate seg selv å se hvor flink man faktisk er.

En nedtur er en nedtur, men det finnes mange oppturer også. Det er de som er de viktige, ikke alle gangene man ikke får det til eller gjør noe galt.

Denne dagen har tross alt vært bittelitt bedre enn gårsdagen. Jeg kom meg på "jobb", til tross for at jeg hadde lettere migrene som holdt på å spise opp venstre side av hodet og det venstre øyet mitt, men da selv ikke seks paracet klarte å ta livet av hodepinen, måtte jeg si takk for meg da halve dagen var gått. Får litt vondt inne i meg når jeg må gå min vei halvveis, men jeg fikk bekreftet at "jeg ikke måtte presse meg" og at det var helt greit å gå hjem når man ikke var i form. Takk.

Det som er fint på en fredag:
- Jeg har sovet på dagen, så jeg har ikke vondt i hodet lengre.
- Det var veldig fint de timene jeg var på "jobb". Får til, greier det bra og får ros for det jeg gjør. Det gjør meg glad, på en helt annen måte enn når jeg for eksempel får en god karakter på en eller annen prøve. Følelsen av å gjøre noe riktig for noen andre mennesker som har behov for hjelp - min hjelp - og som viser takknemlighet  ovenfor det, er så god!
- Jeg fikk omgjort en stor dose negativ energi til noe positivt i løpet av ei fin treningsøkt da hodepinen hadde gått over. Trening er så bra! Når man trener for egen vinning naturligvis, ikke for spiseforstyrrelsens. Da er det ikke noe gøy eller bra i det hele tatt. Men jeg trener altså for meg og jeg liker det. Da er det bra.
- Mamma kjøpte meg nye, fine joggesko i dag.
- Det er helg. Søndag reiser jeg til Oslo. Og jeg har fri helt frem til onsdags morgen klokken 0800, tror jeg.