Har hatt mye å gjøre; mange ting som sto på timeplanen. Så lenge det ikke blir et ork og så lenge det er gjøremål som er lystbetynget, liker jeg det. Å ha noe å gjøre, noe å fylle hverdagen med gir liten plass til negative, destruktive tanker. Det er ikke det at man skal grave seg ned i all verdens greier for å glemme, for det er viktig å være her og nå - kjenne på det som er vanskelig når ting ikke er så greit, men det handler om å ikke legge grunnlag for elendigheten. Og som jeg har skrevet før: jeg har ikke tid til elendighet. Men litt elendighet blir det jo, tross alt. 

Styrketreningslørdag (hurra, jeg kan ikke for det, men jeg har begynt å like det!), jobbe med Mother Theresa prosjekt i engelsken - lørdag sammen med Sofie og Christine på biblioteket og hjem for å skrive på oppgave - lørdag. Den hersens praksisoppgaven som egentlig har stått litt på stedet hvil, men det går. Det går. 

I dag er det "To write love on her arms" day, og jeg har gjort akkurat som jeg gjorde i fjor...

...skrevet LOVE på venstrearmen, god - armen, armen som bærer merker, et kart over et liv som har vært. Armen som folk fortsatt legger merke til, selv om tidens tann har tæret litt på den. Armen som jeg egentlig ikke skammer meg over, men som jeg tenker mer på nå enn på veldig lenge, bare på grunn av praksisen.