No divine purpose brings freedom from sin
And peace is a gift that must come from within
I've looked for the love that will bring me to rest
Feeding this hunger beating strong in my chest


 Alison Krauss - Get Me Through December

Jeg tror jeg nok en gang mater sulten - hungeren etter frihet, friskhet og skipper på egen skute. Kvinne over eget liv. Ut av det blå - nei, sakte men sikkert - har krigeren som så vidt har vært i dvaletilstand over en liten periode, våknet til livet igjen. Sterk og klar, med nyslipt sverd og et solid skjold. Passe solid. I alle fall for øyeblikket. 


De siste tre dagene; mandag, tirsdag og så langt i dag, har vært veldig gode. Fine dager til tross for at Elefantstemmen er der til tider og utider. Mest utider. Er veldig har jobbing for tiden, men allikevel har jeg mer energi og kjenner en oppspilthet som jeg ikke har hatt gjennom hele høsten. Og motivasjon, ikke minst det! Motivasjon er ferskvare, gjelder å passe på den når den først melder sin ankomst.

Så var det den evinnelige vektoppgangen, da. Denne uventede plutselige vendingen som jeg skrev om i innlegget "Kroppen min" for en stund siden. Etter noen runder med meg selv, haugevis med kaotiske tanker, veiing for og i mot for hva jeg faktisk skal gjøre med det, bestemte jeg meg for å gjøre ingen verdens ting. Ingenting, ikke noe annet enn å jobbe med meg selv slik at jeg med tider og stunder kanskje kan klare å akseptere hele greia. Når sant skal sies, hadde jeg aldri i verden trodd at jeg ville klare å komme meg til noe som faktisk er normalvekt! I løpet av den siste tiden min på Capio (det er faktisk snart ett helt år siden jeg avsluttet behandlingen der), fikk jeg høre av behandleren min at det jaggumeg var på tide at jeg tok det siste skrittet, tok den siste kneika og la på meg de siste kiloene som skulle til før vektnåla viste en tyngde som passer meg og høyden min. Er viktig å huske på at NEI, det har ingenting med at JEG er et tall og at den evinnelige vekta definerer meg som person (jeg har nesten klart å komme over det), men derimot hva som er gunstig for helsa mi.  Men nå, per dags dato, har jeg altså klart det. Jøss!

Er vanskelig, det er virkelig det. Men, som sagt: jeg jobber med saken, og denne mye omtalte aksepteringen går noe bedre enn forventet. Vet ikke hvordan det går seg til, men det gjør altså det.
Det store spørsmålet er hvordan jeg klarer det. Hvordan jeg får det til?

Ærlig talt vet jeg ikke. Jobber med det. Konstant. Hele tiden. Prøver å skifte fokus, prøver å gjøre andre ting enn å stirre i speilet og se på alle de tingene jeg selv innbiller meg er forferdelig gale. Når alt kommer til alt er det jo ingenting som er galt.
Dessuten tar jeg i tak nye mestringsstrategier. Som for eksempel fysisk aktivitet. Nå som jeg på et magisk vis plutselig har utrolig mye energi (er nok en av de positive bivirkningene av et høyre energiinntak) har jeg ork nok til å både være på jobb i 7 timer og til å trene litt etterpå. Ikke hver dag, men noen dager i uka. I stedet for å bryte ned kroppen min, har jeg bestemt meg for å bygge den opp. Endelig.
Har fortsatt mye å gå på når det kommer til riktig kosthold og trening, men man kan ikke ta alle tingene på en gang. Det kommer seg. Bare man vil nok og tør å prøve, går det nok.

Ellers har jeg en okei dag. Har seinvakt på sykehjemmet, noe som er fint. Trives fortsatt godt, og jeg blir veldig stolt over meg selv for at jeg klarer det bedre enn jeg hadde trodd.

På søndag reiser jeg til Oslo. Skal til Capio på mandag.