tirsdag
Mørk blå, nesten sort.
11/02/2010 02:37:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Vandring i ukjent landskap på vei til ”destination unknown” i nye vintersko i sort skinn, størrelse trettisju, et halvt nummer for stor. Jeg vet ikke hvor jeg er på vei. Jeg vet ikke i hvilken retning jeg beveger meg i, jeg vet ikke hvor jeg går. Tåkelagt, usikkert, uklart sikte. Uansett hvor mye jeg prøver, uansett hvor mye jeg planlegger, skriver lister, reflekterer over alt og ingenting, blir ikke bildet klart. Likevel ikke på stedet hvil, likevel ikke fastkjørt, parkert eller motorstopp. Jeg er i konstant bevegelse. Vet bare ikke helt hvor hen.
Ett skritt hit, ett skritt dit. Bak eller fram? Vet ikke. Aner ikke. Har ikke peiling.
Skoene mine og jeg er like. Vi ligner på hverandre; i det minste litt. Kanskje derfor jeg kjøpte dem, kanskje bare fordi jeg assosierer meg med dem. Fordi de minner meg om meg selv; om situasjonen jeg er i og slik jeg føler og har det akkurat nå.
Jeg kjenner ikke meg selv igjen. Hver gang jeg har sjansen, benytter jeg muligheten til å se meg i speilet; bruker flere minutter på å se, stirre, glo, finne feil, se ting som ikke er, se ting som ikke jeg ikke trenger å sette ord på. Ansiktet. Kroppen. Håret, ja, selv det forbaskede håret som jeg for lenge siden har gitt opp. Neida. Ikke helt. For hvordan, hvordan ser jeg egentlig ut? Timevis med ren, skjær selvopptatthet og betraktning av mitt eget speilbilde, sier meg ingenting. Har ikke en fjerneste anelse. Vet ikke opp eller ned på noen ting, og minst av alt, vet jeg hvordan jeg skal tilpasse meg dette, dette nye. Denne, om ikke annet, litt mer annerledes utgaven av meg. Av meg selv. Nei, ikke annerledes. Bare litt mer. Det er bare litt mer av meg.
Tusen tanker, tusen bilder, tusenvis av ord. En uendelig tankestrøm uten like, med overfokus på meg og mitt og utseende og kropp og andre herligheter. Til de grader selvsentrert. Jeg ser meg uten å se meg. I alt. Deler meg i to, i tre, i flere biter – skiller jeg, meg og kroppen. Kutter av på halsen, deler meg upartisk inn i partier og jeg vet ikke hvor mye tid jeg bruker på å prøve å plassere ting sammen igjen. Det er ikke slik det skal være: jeg og kroppen, vi er ett. Sammen utgjør hodet og kroppen meg. Ingen av delene kan være den andre for uten. Tid. Jeg prøver. Jeg prøver veldig hardt. Sier til og med til meg selv ”Ja vel, dette er meg. Jeg er alt dette. Det er sånn det er. Det er greit”, flere ganger om dagen.
Men de nye skoene er fine altså, det er ikke det.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
2 kommentarer:
Jeg har fulgt bloggingen din så lenge, og blir litt lei meg for at du har det vanskelig igjen, men jeg vet jo at det kommer til å bli bra igjen også, jeg leser og heier, ALLTID, selv om jeg sjelden kommenterer.
Jeg vet ikke om det er sånn her for deg, men kanskje er det noe inni her du kan kjenne deg igjen i:
Innimellom orker jeg ikke kjempe i mot meg selv, og aksepterer bare at de tankene jeg har om meg selv (som objektivt/for andre er usanne) er sanne. Ja vel, så ser jeg helt forferdelig ut, jeg ER feil. Alt er feil i forhold til hverandre, jeg er en freak, jeg er stygg, ekkel.
Og så? Hadde det gjort noe om jeg var stygg og rar og ekkel? Kanskje det ikke hadde det? Noen ganger kan jeg le av meg selv når jeg har angst. Jeg skal på skolen og tenker at åh nei, jeg kan ikke gå, alt er feil, alle vil se at jeg er feil, at jeg er rar, at jeg er feit, eller tynn, eller sånn eller sånn.
Men så tenker jeg: Ja vel, da får de bare se det, her kommer freaken (eller feita, eller stygga eller hva som helst jeg tenker om meg selv). Liker ikke de andre det de ser er det deres problem, jeg har rett til å være her jeg og, selv om jeg er stygg og ekkel, så det så. Trassig. Også ler jeg inni meg, her kommer freaken, pass opp! Det kan være fint med humor og selvironi av og til, de gangene jeg får det til. Jeg vil bli likt for den jeg er, ikke hvordan jeg ser ut. Jeg øver meg på å være stygg. Noen dager går jeg uten sminke, andre dager i joggebukse. Bare fordi det var fullstendig uaktuelt før. Det er utrolig deilig å gi f av og til.
Det hjelper også å tenke: Hva så? Det hjelper meg i veldig mange sammenhenger. Hva så om ... ? Det er ikke verdens undergang. Heller ikke min, selv om det ofte kan føles sånn. Også prøver jeg å gjøre noe hyggelig i stedet.
Nav-systemet kan være dumt, men det kommer til å ordne seg på et vis. Jeg fikk sosialpenger etter en stund en gang jeg var i en lignende situasjon. Det var ikke mye, og det føltes nedverdigende, men det gjorde sånn at jeg akkurat fikk betalt husleie. Også måtte jeg få litt hjelp av familien med matpenger en periode, det var kjipt, men må man, så må man. Tilslutt fikk jeg arbeidavklaringspenger fra Nav, men det tok litt tid og var mye tull. Eh, det jeg skulle fram til var at det kommer til å ordne seg. Til slutt! Det gjør alltid det.
Så får man nye problemer å gruble på. Hjernen liker problemer tror jeg, jeg tenker noen ganger: Åh hei hjerne, er dette du driver å grubler på nå, har du funnet deg et nytt problem? Så dumt :) Livet er fullt av problemer/utfordringer, det som gjelder er å forsøke å ha det bra på tross av all dritten i livet og i hodet. Klamre seg fast til de tingene man liker å gjøre, de menneskene man er glad i, og i håpet og vissheten om at det meste går over og løser seg med litt tid, og at det kommer fine perioder.
Dette ble langt, unnskyld :) Håper at du kan ha nytte av noe fra mine erfaringer? Stå på!
Wish you the best ~
takk skal du ha for en veldig fin kommentar! Setter stor pris på den og at du tar deg tid til å lese bloggen min/skrive en såpass lang kommentar :)
igjen: tusen takk.