tirsdag
Åpenhet og pårørende.
11/09/2010 01:11:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Her en kveld for ikke så mange dager siden, spurte mamma meg om noe:
"Hva skal man si til en femtenåring som man tror holder på å utvikle en spiseforstyrrelse?" Det har seg slik at mamma også får spørsmål fra mennesker hun kjenner. Familien min har etter hvert blitt ganske åpen om problemet mitt - som egentlig ikke bare er mitt, men hele familiens. Spesielt etter at det vistes veldig godt at jeg åpenbart var spisesyk og etter jeg fikk/tok i mot ordentlig hjelp for problemet og sluttet å skamme meg så grenseløst over alt.
Jeg tror at åpenhet er veldig viktig. For min del har det skapt mye mer forståelse, og det har gjort slik at det er enklere å snakke om ting. Mennesker tør, i alle fall i større grad enn tidligere, å spørre om ting de lurer på. Dessuten har det gjort avstanden mellom meg og mine mindre. Spiseforstyrrelser kan skape en avstand på flere mil, og jeg er ganske sikker på at jeg ikke er den eneste som har tapt noen vennskap på grunn av spiseforstyrrelsens tyrrani. Eller på grunn av andre psykiske lidelser, for den saks skyld.
Denne åpenheten har også ført til at andre mennesker tar kontakt, både med meg og foreldrene mine. Som for eksempel den personen som spurte mamma om hva man skal si til en femtenåring.
Ja, for hva skal man egentlig si? Godt spørsmål, du. Hva skal man gjøre når man tror at en av ens nære og kjære holder på å utvikle en skrekkelig sykdom?
DET er et fryktelig vanskelig tema. I løpet av det siste året har jeg snakket litt med enkelte om det. Bare via ansikt - til - ansikt - samtaler, gjerne med lærere, i sammenhenger der jeg har vært nødt til å forklare min egen situasjon. Det viser seg nemlig at de fleste er veldig nysgjerrige på hvordan man skal ta tak i det og hvordan man skal gå fram når de oppdager at noe har gått litt for langt og kanskje kan være ute av kontroll.
Med personer som holder på å utvikle - eller har anoreksi - er det ofte slik at vedkommet ikke føler at han/hun eller har et problem. I alle fall i en periode i sykdomsforløpet. Selvfølgelig har han/hun ikke et problem - de har jo fullstendig kontroll! I tillegg har vi - de - ofte en tendens til å prøve å overbevise alle og enhver, spesielt en selv, om at alt er i den skjønneste orden. Ikke rart det blir vanskelig å nå inn da. Ikke rart det blir vanskelig å prøve og konfrontere noen med et mulig problem når samtalen ofte ender opp med:
"NEI JEG HAR IKKE ET PROBLEM. JEG HAR DET HELT FINT. LA MEG VÆRE I FRED."
Selv gjorde jeg det veldig vanskelig for mamma og pappa. Men, så forsto jeg heller ikke selv hvor landet lå. Jeg brukte utrolig mye krefter på å overbevise alle om at jeg, Annika, hadde det bra. Ingen problemer. Sånn var det egentlig ikke. Og å ha det bra, nei, det eksisterte ikke i mitt vokabular. Men likevel,... uansett hvor mye mamma og pappa prøvde, ble det feil. Jeg ville ikke lytte, ikke høre, og aller helst ville jeg bare være i fred med mitt eget kaos og fortsette, selv om en liten stemme i hodet fortalte meg at det måtte være en grunn til at de maste så mye som de gjorde. I den perioden der jeg rett og slett - i følge meg selv - absolutt ikke var syk i det hele tatt - hatet jeg hver eneste konfrontasjon som gikk ut på Annika og denne maten. Denne spisingen. Nå ja, det gjorde jeg for så vidt i etter tid også, da jeg forsto at jeg var syk, men det var på en litt annen måte da.
Vrengte og vred på alle ordene. "Nå ser du bedre ut," var synonymt med "nå har jeg blitt tykk." "Du spiser jo ikke," var synonymt med "jeg må spise enda mindre." "Uff, nå synes jeg du har gått en del ned i vekt," ble tolket som: "jeg gjør noe riktig! Riktig vei, bare å fortsette".
Så, hva kan man si, da? Til noen som er på vei inn i en spiseforstyrrelse? Hva kan man gjøre?
Vel. Av egne erfaringer: unngå å gi kommentarer om kroppen og utseendet. Det er et fryktelig sårbart punkt, og utrolig mye av den spiseforstyrredes identitet ligger akkurat her. Dessuten er det viktig å huske på at en som sliter med mat, som regel også har problemer med sitt forhold til seg selv. Det dine øyne ser, er tvilsomt det samme som det den andre ser.
Her er noe annet jeg fant på Aleris sin hjemmeside:
Råd før du tar opp problemstillingen med den som kan ha spiseforstyrrelser
- Det er viktig å forbrede seg - skriv gjerne ned det du er bekymret over.
- Pass på at dere tar det opp når alle er rolige og ikke har andre ting fore.
- Prøv å ikke bli sint eller anklagende.
- Bruk så mange "jeg" setninger som mulig, i stedet for "du" setninger.
- Husk at sult og andre fysiske reaksjoner på spiseforstyrrelser kan gjøre det vanskelig å foreta fornuftige valg.
- Du kan bli møtt med sinne, tårer eller beskyldninger.
- Vær rolig, og forsøk å ikke bli dratt inn i diskusjoner.
- Hold fast på at du er bekymret, og at dere må søke hjelp.
- Du må forvente at barnet ikke vil til behandling, men sett en klar grense med henhold til en medisinsk vurdering.
Noen som har erfaringer?
ps. minner forresten om underskriftskampanjen som kaaanskje kan være med på å få Capio Anoreksi senter inn under fritt sykehusvalg! For dere som ikke har fulgt bloggen min tidligere, er Capio et senter som har spisskompetanse når det kommer til behandling av spiseforstyrrelser. Jeg var der selv i behandling gjennom hele 2009, og jeg tror ganske sikkert at det var det som reddet livet mitt. Alle signaturer mottas med stor takk!
ps. minner forresten om underskriftskampanjen som kaaanskje kan være med på å få Capio Anoreksi senter inn under fritt sykehusvalg! For dere som ikke har fulgt bloggen min tidligere, er Capio et senter som har spisskompetanse når det kommer til behandling av spiseforstyrrelser. Jeg var der selv i behandling gjennom hele 2009, og jeg tror ganske sikkert at det var det som reddet livet mitt. Alle signaturer mottas med stor takk!
Etiketter:
Livet
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
8 kommentarer:
Jeg er enig i at det er veldig vanskelig å vite hva man skal si og gjøre - også hvis man har vært i samme situasjon selv.
Kjenner meg veldig igjen i det å si at alt er i skjønneste orden - for det var slik jeg reagerte da jeg først ble konfrontert med problemene mine.
For min del var det som hjalp at mamma tok tak i problemet, og kontaktet både helsesøster og lege, uten min tillatelse - etter å ha innsett at hun ikke kom noen vei ved å snakke med meg.
En del av meg ville jo ha hjelp, så det var befriende å miste litt av kontrollen, fordi jeg var så fanget av spiseforstyrrelsen.
Den dag i dag er jeg veldig glad for at de som var bekymret faktisk tok tak i det for meg - selv om det føltes helt forferdelig der og da.
Så bra skrevet. Kjenner meg så igjen. Fra jeg var 11 og ble innlagt for anoreksi og til jeg var 19/20 så var det liksom ingen tvil om hva jeg slet med og vi måtte være åpne - folk er jo ikke blinde. Likevel jeg ville ikke være åpen om det, men det var familien min og mamma fikk også telefoner fra andre. Så la jeg på meg til normalkropp og årene gikk med opp og nedturer og den dag i dag (jeg er 34 år) så sliter jeg og jeg skammer meg så sykt og skjuler det for en hver pris. Det er så leit, men jeg er så redd for hva jeg møter siden jeg ikke er den radmagre lengre, jeg befinner meg innefor normalområdet, men sliter enormt følelses- og tankemessig i forhold til min kropp - maten er min fiende :-( Bra innlegg. Jeg synes du kjemper så bra :-) Jeg kjemper også min kamp :-) Klem
Hei, jeg heter Magne og jobber i VG Nett. Nå har jeg lagt innlegget ditt inn som en av dagens anbefalinger nederst på VG-forsiden ved Lesernes VG.
Vet åssen det er -.-
Mariann: Ja, det er veldig vanskelig det der. Er ofte slik at en liten del av en vil ha hjelp, mens en ganske stor del ikke vil det.
Er ofte slik, tror jeg, at det er de som kjenner en og som er glad i en som tar tak i problemet. Det er sjeldent den syke selv ser behovet, og sånn var det for meg også. Var riktig nok alt inne i psykiatrien da jeg ble syk, men det var mamma og pappa som gjorde slik at jeg kom meg i behandling.
Mitthaap: Håper du klarer å kjempe kampen ferdig :) Heier på deg! Sender mange gode klemmer.
Magne: Oi, tusen takk! Setter stor pris på det.
Tonje: sender gode tanker til deg.
Et viktig tema for pårærende å vite. Jeg har laget en sånn kort versjon som egen side under headeren min om akkurat dette selv,nettopp fordi jeg synes det er så viktig. Man blir jo helt rådvil som pårørende,man vet ikke hva godt man kan gjøre,eller hva man i det hele tatt kan gjøre...Viktig tema å belyse :)
<3
Utrolig fin lbogg du har, og du skriver veldig bra! Er veldig glad for at jeg fant denne bloggen, tror den kan være til stor hjelp og støtte for meg :-) TAKK!
Lykke til videre! Du er tapper som har kommet så langt, men det har nok ikke vært en lett vei!
Stå på! :-)
Kjersti.
Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Sånn hadde jeg det fra jeg var 15 og til jeg var 19. Alt de rundt meg sa ble feil i mine ører som du beskrev. Jeg er frisk nå og er blitt 36 år, men i tunge stunder når jeg er langt nede så så hører jeg "stemmen"e fremdeles. Ved et samlivsbrudd for noen år siden så mistet jeg mye vekt og da kom mange av tankene tilbake, men jeg klarte å ikke la de ta kontrollen og gikk opp i vekt igjen. Det gjør meg trygg på at jeg ikke kommer til å bli syk i gjen.