Tirsdag 0700: *bank, bank*, soveromsdøren går opp og pappa står i døråpningen: "Annika, skal du på skolen?"

"Hvis det ringer på og det er til meg, må du for all del ikke slippe vedkommet inn. Jeg er ikke hjemme."
"Hæ?" svarer mamma
"Ja, det kan være noen som skal skyte meg i hodet," hvisker jeg, og traver fram og tilbake over gulvet, "det kan være noen som er slem."
"Har noen gjort deg noe?" spør mamma.
"Nei, ingen har gjort meg noe..."


pause. pausestopp. pustestopp.

akkurat nå, akkurat nå
er alt bare veldig kaotisk.

Fredag, 0830: "Åh, der er du, Annika!" Kontaktlæreren min møter meg tilfeldig i trappa med et smil og klemmer meg, "jeg er så glad for at du kunne komme!" 
Jeg ler litt. "Jeg har jo sagt ja til dette. Selvsagt dukker jeg opp."


jeg plasserer meg på nest fremste rad i auditoriet sammen med naturfagslæreren min, og en av hennes kolleger. 33 voksne mennesker. og jeg. en liten jentunge på forreste rad, som egentlig ikke har så mye å gjøre på skolebenken en fridag i november. jo. en ting: jeg har sagt ja til å kurse naturfagslærere i spiseforstyrrelser. hva jeg har sagt ja til, vet jeg ikke. dette er noe helt annet enn det jeg har gjort tidligere. dette er nytt. jeg er langt utenfor mitt vante element. dette handler ikke om å undervise sekstenåringer om hva psykisk helse er, dette handler om noe helt annet. dette er konkret. det handler kun om spiseforstyrrelser.

kun en gang tidligere har jeg hatt en times undervisning om temaet.
det var for klassekameratene mine i fjor, klassekamerater som jeg kjente inn og ut og som visste at jeg hadde vært veldig syk. det var trygt. de kjente meg. her vet ingen. ingen bortsett fra kontaktlæreren min. muligens trekker kursdeltakerne på fagdagen sine egne konklusjoner, muligens forstår de, men de vet ikke allikevel.

to bolker om ernæring og helse først. budskapet til de voksne som holder foredrag før meg, skremmer meg. det skremmer meg at sekstenåringer skal lære om kaloriregning og BMIregning fordi det er et læreplanmål. skremmer meg at sekstenåringer skal lære seg å bruke et matprogram og jeg kjenner at jeg blir en smule bittelitt provosert når noen mener at DETTE er et suverent program å bruke for å regne ut alle næringsstoffene man får i seg. matprogrammer kan misbrukes til de grader. likevel holder jeg munnen igjen. det blir min tur til å snakke tidsnok.

lunsj.
min tur.

"Jeg heter Annika, jeg er 21 år gammel, elev her på skolen og X-er klassekontakten min. Jeg jobber også litt i mental helse, i et prosjekt som heter Venn1 og i den sammenheng reiser jeg litt rundt på skoler i landet for å undervise elever på videregående om psykisk helse og hva det faktisk er for noe. Dette foredraget her handler om spiseforstyrrelser og jeg kommer til å gå gjennom ulike typer, symptomer, litt generelt og hva dere som lærere kan gjøre. Årsaken til at jeg gjør nettopp dette, er fordi jeg selv har slitt med spiseforstyrrelser, i hovedsak anoreksi, i en god del år. Når jeg snakker med mennesker om spiseforstyrrelser, pleier jeg ofte å si slike ting som dette: en spiseforstyrrelse er en sykdom. Mange tror ofte at det er noe man lager seg selv, et problem som et menneske klarer å tilegne seg, men det er ikke fakta. Å ha en spiseforstyrrelse kan sammenlignes med å ha en annen sykdom. Det er en ekte sykdom på lik linje med kreft, kols og andre sykdommer. Jeg bruker å si at hvis man kan si at en spiseforstyrrelse er selvvalgt, ja, da er det også din egen feil at du har blitt lam fordi du kjørte bil og havnet i en bilulykke. Det er din egen feil at du har knekt foten, fordi du klatret i en stige og falt ned. Det er kanskje å sette ting litt på spissen, men folk forstår ofte da."


Foredraget som jeg tenkte bare ville vare i 30 minutter, varer i en time. Det er så mange ting å si, så mye å formidle og selv om jeg ikke har manus, flyter alt av seg selv. Jeg kommer med egne eksempler for å illustrere hva som skjer, forklarer hva som skjer med kroppen og et tusen talls andre ting. Forsamlingen er stille. Og etterpå, når jeg har rundet av og avsluttet powerpointen, etter at jeg har sagt ved flere anledninger at delkapittelet om spiseforstyrrelser BURDE undervises i, i stedet for å droppe (mange gjør det) får jeg endelig formidle hva jeg mener om bruk av matprogram og kaloriregning.

"hva mener du om bruk av dette matprogrammet som bruk i undervisningen?"
"hva mener du om fokus på kaloriregning og vekt?"
"hvordan skal man legge opp undervisningen?"


Jeg snakker til munnen er som sandpapir. Forteller om forsiktighetsregler, om ulikheten mellom jente- og gutteklasser, forklarer viktigheten av å vite hvis det er noen elever som har den typen problematikk og så videre. Jeg tror de lærer noe. Jeg tror de lærer en god del.

På tur ut av auditoriet stopper naturfagslæreren min, meg.
"Dette var sterkt, Annika. Jeg kunne aldri gjettet at du har vært så syk. Du som er så energisk og pratsom og... glad? Jeg tror de fleste fikk en aha-opplevelse. Det var nyttig og veldig, veldig bra. Tusen takk skal du ha."


Sprekkferdig av stolthet forlater jeg skoleområdet. Jeg er så stolt. For at jeg fikk det til. For at jeg ikke snublet i ordene mine. For at jeg kan bruke alt som har vært vondt og vanskelig til noe veldig positivt.
Bare det gjør meg rørt.

Det har vært en hektisk høst på mange måter, spesielt på reise-snakke-undervisningsfronten. For noen uker siden fikk jeg en hyggelig telefon fra kontaktlæreren min, der han fortalte at naturfagslærerne i Tromsø og Troms skulle ha en hyggelig fagdag om ernæring og helse. "Du kan ikke komme å holde et foredrag om spiseforstyrrelser, da?" spurte han meg i telefonen og jeg sa ja, uten å tenke så veldig nøye gjennom hva jeg egentlig ga meg ut på.

Om jeg jobbet hardt for å lage et opplegg?
Nei.
Om jeg har øvd masse?
Nei, ikke det heller.

Og så var det plutselig tid for det, da.
I morgen. Allerede.

















Jeg gruer meg rimelig mye og det skremmer meg litt. Å undervise elever om psykisk helse i regi av Mental Helse er ikke skummelt i det hele tatt. Det er trygt og sikkert og jeg vet hva jeg gjør. Jeg kan rollen min. Men dette? Til en skokk av lærere? Og hvem kommer til å komme? Kommer det til å være kjente ansikter som har vært lærerne mine tidligere?

Det er ikke det at jeg skammer meg over historien min, for det gjør jeg ikke. Jeg er ikke usikker i forhold til spiseforstyrrelser, for det er et tema som jeg kan rimelig godt inn og ut. Likevel er det noe som gir meg lettere hjertebank. Jeg bare vet ikke helt hva. Kanskje jeg er litt redd for at opplegget mitt ikke er godt nok?

Jeg gruer meg.
Men det kommer helt sikkert til å gå fint.
Wish me luck.

"Jeg er så imponert, det ser ut til å gå så bra!"
"Joda, det går fint. Det ser i alle fall sånn ut."


"Begynner du å bli deprimert nå? Føler du at..?"
"Jeg kjenner det. Jeg kjenner det hele tiden. Hvordan håpløsheten bygger seg opp. Hvordan det blir vanskeligere å komme seg opp om morgenen. Hvordan kroppen ikke vil så mye annet enn å sove. Hvordan jeg... er redd."


"Du trenger struktur i hverdagen din."
"Jeg vet det. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til."


"Hvordan fungerer økningen på medisinen?"
"Det fungerer ikke i det hele tatt."


"Hvordan har du det?"
"Jo, det går fint..."


først var det sommer. en vanskelig sommer. så ble det høst. det er fortsatt høst. og det ser ut til å gå bra. det ser ut til å gå veldig bra. utenpå er det ingenting å sette fingeren på. karakterene er gode. jeg smiler og ler og er sosial. deltar på det jeg kan være med på, uten å helt legge merke til at jeg har begrensninger. begrensningene kjenner jeg bare når jeg er alene. det føles ut som om jeg lever i et skalkeskjul. som om jeg er tilbake på ungdomsskolen, som om jeg er femten år og ler hele dagen bare for å kamuflere det uforståelige. men jeg er ikke femten år lengre. jeg vet hva dette er for noe.

det er kaos.
jeg har mye å ordne opp i.

Jeg tror folk flest husker sin første gang. I alle fall når det kommer til enkelte ting, spesielle hendelser, som, på et vis skapte noen endringer i livet og i hverdagen. Når den første gangen har inntruffet, er det ofte ingen vei tilbake. Det som var før, får man svært sjeldent igjen. Noen ganger endrer denne første gangen, denne første opplevelsen et syn på noe for alltid.


Jeg husker, akkurat som så veldig mange andre, den første gangen jeg virkelig var forelsket - så forelsket at jeg rødmet bare jeg så denne personen og hjertet dundret i hundre og førtini hver gang jeg gikk forbi ham. Jeg husker den første dagen jeg møtte Inger, det var et møte som endret livet mitt for alltid. Jeg husker første dagen på ungdomsskolen. Den første dagen på videregående. Det første møtet med den første kjæresten min. Det første møtet med spesielle mennesker som har satt spor. Første gang jeg reiste med fly alene. Den første dagen på den første sydenturen noen sinne. Den første karakteren min. Jeg husker første gang jeg skadet meg selv og var bevisst på at jeg gjorde nettopp det. Første gang jeg forsto at det som var vondt, ikke bare var noe forbigående. Første dagen på et sykehus. Det første møtet med den første behandleren min. Den første ordentlige samtalen jeg hadde med foreldrene mine. Første gang jeg gråt i offentlighet. Første gang jeg følte at jeg mestret mitt eget liv. Første gangen jeg forsto at når noen sier at de synes jeg er vakker, mener de det også.

Første gang.

Det er mange første ganger. Og jeg husker nesten alle.




































Jeg har tenkt veldig mye på disse "første gangene" i løpet av de siste dagene. Det dukket først opp i en samtale rundt kveldsmaten hjemme hos meg en kveld, men kom tilbake igjen da jeg var ute med Venn1 og underviste sekstenåringer i Kristiansund. Der var det ei veldig engasjert, dyktig, fantastisk og godt voksen helsesøster som jeg og han jeg var der sammen med, snakket mye med. Det tok meg 7 1/2 år tilbake i tid, til den tiden jeg var 14 år gammel og gikk på ungdomsskolen. En liten reise tilbake til den første gangen (og faktisk nesten den eneste også) jeg ba om hjelp.

Jeg hadde akkurat fylt 14 år. Og så omtrent slik ut:




























Ja, jeg hadde det vondt. Allerede i en årrekke hadde jeg hatt problemer med en altoppslukende panikkangst som hadde satt store begrensninger for hverdagen - men jeg visste ikke hva det var den gang. Bare var klar over at jeg alltid ble veldig redd av ting som egentlig ikke var farlig, og denne redselen kom like uforklarende hver eneste gang. På dette tidspunktet var depresjonen et faktum. Jeg visste heller ikke at det var en depresjon, MEN alt gjorde vondt og jeg pleide å skrive eller beskrive det slik som at "en dag gikk sola ned og den sto aldri opp igjen." Det hadde vært slik i nesten et år. Mange hundre vonde dager, mange hundretusen uutholdelige tanker og følelser som jeg ikke forsto noenting av. Jeg ville dø og egentlig var det også alt. Det var det eneste jeg ville. Å fullføre ungdomsskolen, å bli stor, alle slike ting, det var ikke tanker som opptok meg. Det brydde jeg meg ikke om. Jeg ville forsvinne, bli borte og bli ferdig med elendigheten. Men midt oppe i alt det vonde, forsto jeg såpass at dette ikke var helt normalt. En fjortenåring har selvsagt mange følelser i sving, men man skal ikke bruke 90% av kreftene sine på å tenke på døden. Det er ikke slik det skal være.

En dag på høsten gikk jeg til helsesøster, fullstendig på eget initiativ. Hun hadde vært innom klassen min og fortalt at alle kunne komme til henne med både små og store problemer, og at hun kunne være en samtalepartner. Jeg gikk dit, ekstremt nervøs, uten å vite hva jeg skulle si, uten å ha tenkt veldig mye gjennom det - men å snakke med noen, det skulle jeg. I alle fall prøve.
Jeg husker enda hvordan jeg forsiktig ruslet inn på kontoret hennes og satte meg i en gammel, utslitt sofa. Husker hvordan hun så på meg og spurte meg det vanlige spørsmålet: "Ja, hva er det du tenker på da?" og jeg så på henne, uten å si så mye. Hun spurte videre om hun skulle åpne gardinene - de var trukket for, og jeg ristet på hodet.
Etter minutter med stillhet, sa jeg prøvende: "Jeg har det ikke noe bra."
Hun så spørrende på meg, og jeg prøvde å forklare det uforklarlige. De vonde følelsene. Det med at verden var svart både når jeg hadde øynene åpne og når jeg lukket dem igjen. At jeg helst ville forsvinne. At jeg egentlig ikke så noe poeng med noe, og at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med det.

"Sånn er det i puberteten," var responsen jeg fikk, "det er vanlig å ha det vanskelig og humøret svinger."
"Puberteten? Ja, jeg vet jo hva det er da. Jeg fikk mensen da jeg var elleve. Jeg burde være relativt ferdig med den verste biten," mumlet jeg.
"Neida," svarte helsesøster, "Puberteten og pubertetsproblemer" og så videre og så videre og så videre. Den bittelille døren med åpenhet som jeg hadde kjent på tidligere samme dag, smalt igjen.
"Ja, men..." hvisket jeg prøvende, "se her da..." Jeg viste henne hva jeg hadde gjort med meg selv. De selvpåførte skadene som uten tvil fortalte sin historie.
"Oia," sa hun så, "javel."

Mer ble det ikke sagt om den saken. Hun ga meg en lapp til helsestasjon for ungdom, og sa at jeg kunne ta kontakt med dem hvis jeg følte jeg ville prate med noen. De hadde psykologistudenter, sa hun. Men det var for sent. Jeg hadde alt oppfattet meg selv om teit og ubrukelig og latterlig fordi jeg trodde at jeg hadde det vanskelig, og at mitt strev egentlig var fullstendig ubetydelig. For det var jo bare pubertetsproblemer, da. Denne helsesøsteren sa det samme som foreldrene mine pleide å si før de fikk vite: "Det er bare en fase, det går over."

Det kunne kanskje vært "bare" en fase. Kanskje kunne det gått over av seg selv. Kanskje kunne ting stoppet der og ikke sklidd ut i det vide og det brede, før det faktisk ble bedre. Kanskje, hvis noen, for eksempel hun, hadde sett på meg med alvorlige øyne og tatt det stotrende forsøket mitt alvorlig. Kanskje da.
Men det ble ikke bedre. Det gikk ikke over av seg selv. Og denne fasen som liksom bare var en fase, viste seg å utvikle seg til alvorlig psykisk sykdom.
Etter helsesøsterbesøket prøvde jeg meg aldri på noe slikt igjen. For det første trodde jeg at jeg egentlig bare var tullete, jeg trodde jeg var sprø og jeg følte at ved å snakke med noen, ville jeg bare latterliggjøre meg selv enda mer. Det var jo normalt? Hva annet kunne jeg tenke? Hva annet kan en 14 åring med ekstremt dårlig selvbilde forestille seg?
Tilliten var brutt. Jeg åpnet meg aldri til noen ordentlig igjen før mange, mange år senere.

Et og et halvt år senere var det derimot en lærer som fant en hylende og skrikende 15årig utgave av meg, løpende ut av et klasserom fra en engelsktime. I løpet av det 1 1/2 året hadde ting gått enda mer skeis. Jeg hadde løpt meg fullstendig vill og jeg visste ikke hvordan jeg skulle få ting til å bli bedre. De uheldige mestringsstrategiene mine ble bare flere; og det igjen utviklet seg til tilleggsproblemer. Problematikk som måtte jobbes med før grunnproblemet kunne løses opp i.
Selv om jeg nektet å snakke, måtte jeg det allikevel. Selv om jeg nektet at foreldrene mine skulle vite noe, fikk de det likevel. Og selv om jeg absolutt ikke ville snakke med noen profesjonelle om kaoset, måtte jeg det også.

Min første gang var ikke fin.
Og den ødela veldig. Kanskje fordi jeg var uheldig med tidspunktet, med ordvalget - hva vet jeg. Men jeg vet i alle fall det at ting burde tas alvorlig og seriøst uansett. Det skal ikke sykeliggjøres, det er unødvendig, men det skal ganske mye til før man selv går å ber om hjelp.
Jo tidligere man får løst opp i knutene, jo kortere tid tar det før ting blir bedre. Først nå, 7 1/2 år senere, er jeg relativt klar for å begynne å rote i arkivet etter det som egentlig var der i begynnelsen. Det hadde kanskje ikke trengt å ta så lang tid.
Likevel har jeg vært heldig. Jeg har fått god hjelp. Bedre sent enn aldri.

"Hvor gammel er du nå da?"