Plutselig, nei, kanskje ikke plutselig, er følelsen der igjen. Den merkelige, altoppslukende fysiske reaksjonen som klemmer sammen brystet, vibrerer gjennom kroppen, får leppene til å skjelve og som får hjertet til å hoppe over et slag eller to. De urytmiske hjerteslagene, den ubeskrivelige opplevelsen av at nå - nå er noe definitivt galt med meg, er gjenkjennelig. Bare ikke slik. Bare ikke på akkurat denne måten. Det kjennes ikke alltid likt; likevel bør jeg kunne være i stand til å kjenne igjen symptomene. Noenting forandrer seg aldri. Noe forblir alltid det samme. Slik som dette. Slik som nå.

Det kommer gradvis, deretter plutselig. Det slår deg hardt og brutalt midt i magen og får hele universet til å endevende seg. Igjen: gradvis, snikende og så - plutselig. Boom. Krasj.

Plutselig blir bussturene hjem fra skolen igjen uutholdelige, fordi magesekken vrenger seg i alle himmelretninger i takt med antall mennesker som kommer på, plutselig kommer kvalmen - den fryktelige overmannende kvalmen som får deg til å lure på om du har fått mat intoleranse eller bærer på det beryktede sykehus- og sykehjemsviruset, NORO - og du tror du kommer til å være nødt til å gå av bussen lenge før den tjuefemminutters lange bussturen er over, bare for å kaste opp.

Plutselig, uten forvarsel, begynner hjertet å dundre i det telefonen ringer og hendene skjelver når klassekameratene forteller deg at - joda, norskinnleveringen som du ikke har begynt på fordi du har vært på kurs mandag og tirsdag, skal leveres senest klokken 1600 onsdag ettermiddag, og så blir du kvalm igjen.
Brekningsrefleksen kommer helt uforberedt, men du kaster ikke opp, nei - selvsagt gjør du ikke det, i stedet for begynner svetten å piple fram i panna og du må stryke deg over overleppa for å tørke bort salte dråper av svette.

Lyder får deg til å skvette. Når du snur deg, når du går ute i mørket, alene, forever alone, kan du tydelig se at skyggene har hender og disse strekker seg etter deg og plutselig blir du kvalm igjen, og må løpe, ja, du må løpe helt til du kjenner oksygenmangelen rive i brystet, til blodsmaken, smaken av jern er det eneste som fyller munnen, og du er sliten, du er så sliten, men du kan ikke stoppe, du må løpe, for ellers, ellers kommer noe svært, svært fryktelig til å skje.

Kort fortalt.



Så, igjen, plutselig, finner jeg meg selv i den ene grønne utslitte lenestolen i stua med den velkjente, svært dype bekymringsrynka i panna og med skjelvende hender.
"Mamma, noe er galt med meg. Jeg er kvalm hele tiden," sier jeg frustrert og kjenner hvordan det nok en gang klemmer sammen i brystet.
"Er du gravid?" spør hun.
Gravid? Nei. Det går ikke an. Likevel, likevel løper jeg igjen, løper ned bakkene til butikken mens kvalmen får de indre organene til å kaldsvette, joda, graviditetstest kjøpes, en pinne tisses på, og svaret er en strek. Ingen graviditet. En av de få fysiske og naturlige forklaringene for kvalmen blir luket bort uten spørsmål, og likevel, likevel forsvinner ikke kvalmen. Alt fortsetter som før. Den samme runddansen, den samme krampeholdingen i tilværelsen med disse hvite hendene som jeg har skrevet om så mange ganger før.
Det er alltid de samme spørsmålene, alltid det samme.
"Hva feiler det meg? Er jeg syk?"

Svaret er naturligvis ja, og bekreftelsen får jeg plutselig en kveld, nok en natt der det er godt over sengetid og jeg burde, akkurat som med så mye annet, få struktur på livet og sove nok. Men å sove er umulig. Jeg vrir på meg, vrir, kjenner pulsen stige og synke, og hver gang jeg lukker øynene, flimrer marerittene over netthinna, etterfulgt av kvalmen.
Og mens jeg ligger der, i all min frustrasjon over manglende nattesøvn og en tilsynelatende manglende evne til å slappe av, går romdøren min opp. En litt for velkjent skikkelse, grunnproblemet, grunnproblematikken sklir lydløst over dørstokken og kommer inn på soverommet. Synet gjør meg ikke mindre kvalm.
"Du stiller spørsmål og ønsker svar?" spør skikkelsen, hest, hult og hjerteskjærende.
Jeg svarer ikke.
"Her har du svaret. Du kjenner meg, Annika, gjør du ikke? Ja, du kjenner meg? Vi har vært venner lenge, vi. Du lyver. Du forteller alle at du ble kvitt den verste delen av meg i en alder av tolv da hunden kom i hus, men du vet like godt som meg at det ikke er sant. Jeg forsvant aldri. Jeg har bare skiftet form. Kjært barn har mange navn. Kjært barn har også en unik evne til å endre seg i takt med omgivelsene, dette kalles evolusjon. Det eneste som aldri vil endre seg er meg - den grunnleggende egenskapen min, evnen til å skape frykt, evnen til å skape engstelse, evnen til å forbli selv om alt annet endrer seg. Jeg henger igjen fra urtiden, fra den tiden der mennesker hadde behov for meg for å overleve, fra den tiden der samfunnet var basert på den sterkeste rett."

"Du trenger ikke å fortelle meg dette," svarer jeg, "jeg vet godt hvem du er. Jeg kjenner deg. Jeg kan historien din. Jeg kan deg."

Allmektige Herr Angst.
Kan du være så vennlig å forlate meg?

å ha verdens beste venner, venner som jeg har kjent nesten for bestandig og som jeg kommer til å fortsette å kjenne resten av livet. å kunne hente et brett med 20 biter sushi sammen med lillesøster, spise bitene til middag og finne ut at sushi med hvit fisk ikke er min greie. få vite at begge lærerne vi har i løpet av skoledagen er syk og at jeg kan bruke dagen til akkurat det jeg har lyst til: ligge i senga (ikke fordi jeg er deprimert,  bare fordi jeg vil). få lønn. endelig begynne å lese en utgave av Faust fra 1943 som jeg har hatt stående i hylla siden jeg var 16 år gammel på sengekanten, mens jeg streker under ting som jeg gjerne vil huske senere. se meg selv i speilet og oppdage at jeg egentlig er veldig stolt over kroppen min: over arrene, krigsarrene, over formene, over sånn som jeg ser ut - det er meg. å kunne kjøpe smågodt en helt vanlig hverdag bare fordi jeg har lyst, uten å få dårlig samvittighet eller kaste opp. han: smilet, lukten, tankene, hendene, ordene, omsorgen, den kompliserte kjærligheten. dagdrømmer. å tilbringe kvalitetstid med lillesøster. tilbringe kvalitetstid med meg selv. å ha planer som lar seg realisere. oppleve mestring. å høre på "Let the earth bear witness" og bli minnet på konserten med The Waterboys i Irland for ett og et halvt år siden. jobbe sammen med strålende kolleger.

smile. le. fargen på bladene. at jeg fyller tjueen om en måned. klassetur i morgen. kyss i panna. drømmefangere. å komme gjennom ei virkelig tjukk bok. starte dagen med finfine meldinger på telefonen. å se tilbake på årene som har gått og å innse at alt er virkelig. at jeg har overlevd. at alle fortjener å ha gode dager. at ingen er dømt til noe som helst. å hjelpe mødre av bussen med barnevogner. å prate med gamle damer på busstoppet om facebook og hjelpe dem med å finne fram på mobiltelefonen. å bli snakket til av en rar mann som har sett en rar film om pirajaer og som bruker tjue minutter på å fortelle handlingen. å vite at det blir bedre.

Dere lurer kanskje på hva jeg gjør om dagene? Sånn... bortsett fra å være forelsket, bli provosert av ting jeg blant annet leser i avisen og det å skrive kryptiske tekster om diverse ting og tang? Er tross alt en stund siden jeg har skrevet noe om det.

Jo. Nå skal dere høre...

Livet mitt er kjempespennende.
Bare se:



















først og fremst (virkelig først og fremst): går jeg på skolen. Den flotte bygningen inni den røde sirkelen er skolen min. her er jeg tretti timer i uka. bokstavelig talt. kan sikkert trekke fra en time eller to som går til terapi, og noen dager som går til møter og sånn, men bortsett fra det: her tilbringer jeg dagene mine. null sykefravær så langt. jeg har rett og slett ikke tid til å være hverken syk eller psyk. det er litt dumt, for jeg glemmer jo å kjenne etter hvordan jeg egentlig har det, men foreløpig går det faktisk ganske bra. jeg lærer masse. og så er det jo mitt siste år på videregående! HURRA!

"Jeg tror det er mer enn det."
"Ja?"
"Det har seg slik at...."


pause. 


"...Jeg elsker deg."


Ordene. Ordene som jeg har ventet på hele livet; ordet som ingen noen sinne har fortalt meg, ordene, de store, de største, ordene som jeg har lengtet etter og som jeg fantaserte om om kveldene når tårene hadde laget røde striper i kinnene, gjort ansiktet stivt, øynene røde og blanke. Ordene. Ordnet som jeg var overbevist om aldri ville komme, fordi det var fullstendig umulig å elske meg. Mangel på kjærlighet var mitt botsmiddel, min avlat, min dom for å være slik som jeg er, min dom for å påføre så mange uskyldige mennesker sorg og bekymringer og skuffelser. Mangel på ordene, mangelen på akkurat det var slik det skulle være. For bestandig. Det har aldri hatt noe med at jeg er ung; nesten tjueen år, er ikke mange år på jordoverflaten, men disse snart tjueen årene har vært fylt med opplevelser og situasjoner som er så vonde. Årene har vært fylt med mangel på uttrykk av kjærlighet fra alle kanter; kanskje først og fremst fra meg selv. Mangel på uttrykk for kjærlighet for mitt eget individ.

Mangelen på ordene var altså slik det skulle være. Selv om jeg bare er en jentunge. Selv om jeg sannsynligvis og forhåpentligvis har mange år igjen. Mangelen på ordene var min straff. Min straff, til tross for at det ikke alltid er enkelt å forstå hva jeg nøyaktig har gjort galt.

Men ordene kom. Ikke fordi jeg hadde krevd det, ikke fordi jeg hadde presset på eller tvunget det på meg. Ikke fordi jeg hadde gjort meg fortjent til det. Og ordene var ikke synonymt med hundens logrende hale, hans våte snute, hans lykkelige hilsen i det jeg kommer hjem fra skolen eller jobb eller fra Inger eller fra andre sysler og ordene var heller ikke synonymt med hunden som legger seg ved siden av stolen min slik at jeg kan varme beina mine på ham når jeg sitter med spisebordet og arbeider med noe.

I det ordene var presentert, stoppet jorden opp sammen med tiden, og kastet meg av. Svevende et sted i ingenmannsland, mellom illusjon og virkelighet, mellom ingensteds og nåtid. Den voldsomme sammensnøringen i brystet, sjelen som sprakk i tusen fillebiter for så å bli lappet sammen igjen av seg selv og pulsens plutselige voldsomme reaksjon, gjorde slik at jeg glemte å puste.
"går det bra?"


Jeg gråt. Skjelvende, ukontrollert og kaotisk. Den fornuftige- ufornuftige tjueåringen jeg er, henne som gjemmer hjertet bort og som skyr relasjoner som gjør henne sårbare - slik som denne, slik som følelser, slik som alt annet som setter henne, som setter meg i en posisjon som jeg ikke kan flykte fra, ble forvandlet til et lite barn, en lite gråtende barn med snørr rennende nedover leppa, ukontrollerte hulk og hikst, mens salte tårer ble tørket bort av en hånd som ikke var min.

"Takk. Takk for du gjør det. Takk for at du tør å elske meg. Jeg elsker deg også."


Fra det øyeblikket ble alt forandret.

Sangeren Adele sier omtrent alle ordene jeg egentlig ønsker å formidle i sangen Hiding my heart.

Så, her er jeg igjen, da. Etter uker med skrivetørke, etter uker der bloggen har vært nedprioritert og der livet og dets forunderligheter har vært det viktigste. For sannheten er nemlig det at jeg har vært så opptatt med alt som skjer, at jeg egentlig ikke har hatt tid til å ofre bloggingen en eneste tanke. Nei, det er ikke helt sant. Jeg har tenkt på bloggen og på skrivingen og på dere, men likevel, likevel har jeg ikke publisert et eneste ord. Det som har skjedd her og nå har vært så mye viktigere enn å skrive noen ord som kanskje likevel ikke betyr noe for noen, og samtidig har det hendt alt for mange ting på en gang - så mye at det kanskje ville vært fint å meddele noe av det som skjer i et liv der anoreksien ikke lengre tar plass, der det å eksistere er det viktigste og der livskvaliteten egentlig ikke ligner noe jeg har hatt før. I alle fall på noen punkter.

Så. Hei. Nå er jeg her.

De snart fire ukene jeg har gått på skolen har vært overfylte. Fullpakket timeplan fra morgen til kveld, det har alltid vært et eller annet og tiden har gått litt for fort. Akkurat nå sitter jeg med den opplevelsen av at det egentlig ikke er nok timer i døgnet til å rekke alt som burde og alt som skal rekkes. Det er mye "må" og mye "burde" i livet mitt akkurat nå, og jeg er ikke så glad i å ha alt for mange slike, for det fører ofte til en følelse av å ikke strekke til. Så langt går det heldigvis bra. Så langt fyker skoledagene av sted, så langt fyker læringskurven rett til værs - det er så mye informasjon at det er vanskelig å sortere alt. Dagene går til matte, til biologi, til naturfag, norsk og til å demonstrere mot 3000 meter'n i gym.

Jeg har vært på møte i Fredrikstad, Capio, jeg har deltatt på et kurs med mental helse i Oslo, jeg har blitt intervjuet om spiseforstyrrelser og blogging, jeg har erkjent forelskelsen som pulserer gjennom hele kroppen, behandleren min er tilbake og jeg har blitt fortalt at jeg er elsket.

Innimellom alt det fine, er det også mye kaos. Kaos i hodet og i tilværelsen, en enorm følelse av det å være sliten, opplevelsen av å gjøre uriktige valg, den konstante dommeren som slår hammeren i bordet og som beordrer meg om å være flink pike - det er mye av det samme. For selv om omgivelsene er fine, selv om miljøet rundt er på plass, er det fortsatt et helt uberørt landskap på innsiden av meg - et terreng som det må lages stier og veier i, kratt som må hugges ned og ting som må jobbes med.

Oppdatering kommer.