"Jeg tror det er mer enn det."
"Ja?"
"Det har seg slik at...."


pause. 


"...Jeg elsker deg."


Ordene. Ordene som jeg har ventet på hele livet; ordet som ingen noen sinne har fortalt meg, ordene, de store, de største, ordene som jeg har lengtet etter og som jeg fantaserte om om kveldene når tårene hadde laget røde striper i kinnene, gjort ansiktet stivt, øynene røde og blanke. Ordene. Ordnet som jeg var overbevist om aldri ville komme, fordi det var fullstendig umulig å elske meg. Mangel på kjærlighet var mitt botsmiddel, min avlat, min dom for å være slik som jeg er, min dom for å påføre så mange uskyldige mennesker sorg og bekymringer og skuffelser. Mangel på ordene, mangelen på akkurat det var slik det skulle være. For bestandig. Det har aldri hatt noe med at jeg er ung; nesten tjueen år, er ikke mange år på jordoverflaten, men disse snart tjueen årene har vært fylt med opplevelser og situasjoner som er så vonde. Årene har vært fylt med mangel på uttrykk av kjærlighet fra alle kanter; kanskje først og fremst fra meg selv. Mangel på uttrykk for kjærlighet for mitt eget individ.

Mangelen på ordene var altså slik det skulle være. Selv om jeg bare er en jentunge. Selv om jeg sannsynligvis og forhåpentligvis har mange år igjen. Mangelen på ordene var min straff. Min straff, til tross for at det ikke alltid er enkelt å forstå hva jeg nøyaktig har gjort galt.

Men ordene kom. Ikke fordi jeg hadde krevd det, ikke fordi jeg hadde presset på eller tvunget det på meg. Ikke fordi jeg hadde gjort meg fortjent til det. Og ordene var ikke synonymt med hundens logrende hale, hans våte snute, hans lykkelige hilsen i det jeg kommer hjem fra skolen eller jobb eller fra Inger eller fra andre sysler og ordene var heller ikke synonymt med hunden som legger seg ved siden av stolen min slik at jeg kan varme beina mine på ham når jeg sitter med spisebordet og arbeider med noe.

I det ordene var presentert, stoppet jorden opp sammen med tiden, og kastet meg av. Svevende et sted i ingenmannsland, mellom illusjon og virkelighet, mellom ingensteds og nåtid. Den voldsomme sammensnøringen i brystet, sjelen som sprakk i tusen fillebiter for så å bli lappet sammen igjen av seg selv og pulsens plutselige voldsomme reaksjon, gjorde slik at jeg glemte å puste.
"går det bra?"


Jeg gråt. Skjelvende, ukontrollert og kaotisk. Den fornuftige- ufornuftige tjueåringen jeg er, henne som gjemmer hjertet bort og som skyr relasjoner som gjør henne sårbare - slik som denne, slik som følelser, slik som alt annet som setter henne, som setter meg i en posisjon som jeg ikke kan flykte fra, ble forvandlet til et lite barn, en lite gråtende barn med snørr rennende nedover leppa, ukontrollerte hulk og hikst, mens salte tårer ble tørket bort av en hånd som ikke var min.

"Takk. Takk for du gjør det. Takk for at du tør å elske meg. Jeg elsker deg også."


Fra det øyeblikket ble alt forandret.