"Nei, la meg være, jeg vil ikke!" sier jeg og vrir på kroppen min. Dytter med armer og bein, slår, sparker og kjemper under boblejakke og boblebukse. Kjeledress har jeg slutta med fordi det ikke lengre var kult nok. Parkerte den sorte dressen med grønne firkanter på knærne året før, bare fordi noen kommenterte den. Jeg ville passe inn. Og så er jeg her igjen, likevel. Jeg kommer meg ikke fri, jeg er fanget, det nytter ikke å sloss, det nytter ikke å kjempe - i teorien kunne jeg like godt bare gitt opp. Gitt meg hen og latt de dynke meg i snøen gang på gang uten å gjøre motstand, bare latt følelsen av klaustrofobi og angst ta over. Jeg kunne gjort det. Men jeg gjorde det aldri. Aldri i verden. De var alltid sterkere enn meg. De var alltid flere. Ofte fem, seks, syv, åtte eller ni, og jeg, jeg var bare en. Jeg var en og jeg var alene. Jeg ble alltid beseiret, selv om jeg ikke visste hvorfor jeg måtte bli overvunnet. Jeg ga i alle fall aldri opp.
















































Gjennom hele barneskolen ble jeg mobbet. Jeg snakker nesten aldri om det, for jeg har alltid vært i tvil om hvor mye det har vært å fortelle. Sannheten er uansett slik: jeg var et mobbeoffer. Og jeg var et enkelt offer. Jeg hadde tydeligvis så mange feil og annerledesheter at det ikke var noe problem i å finne noe å mobbe meg for. Jeg var barn på 90-tallet, et tiår som egentlig ikke har noenting for seg. Mobbing var et ord som sannsynligvis var begynt å komme på dagsordenen, men det var likevel ikke i så stort omfang som i dag. Jeg kan ikke huske at vi en eneste gang tok opp temaet mobbing i løpet av mine seks år på barneskolen, ikke en eneste gang snakket vi om de problemene som mobbing kan føre til og vi snakket heller aldri om hva vi kunne gjøre hvis noen var stengt ute fra fellesskapet. Aldri. Vi kalte det plaging og erting. To ord som ikke er nok til å beskrive omfanget av den skaden mobbing faktisk kan gjøre. To ord som er så milde at det nesten er til å gråte av. Erting og plaging er når guttene tar luene til jentene og løper. Ikke når ti gutter fra de tre største trinnene på barneskolen tar en bestemt elev og kaster vedkommet ut i snøballskogen bare fordi det er der det er lov til å dynke folk og fordi det er der det er tillatt å kaste snøballer på hverandre. Helst isklumper forkledd som snøballer. Denne eleven, det var meg. Jeg var henne, jenta som kom inn etter hvert eneste friminutt med store snøklepper i håret og med et tappert smil om munnen.

"Hvorfor går du i tights? Du ser kjempetjukk ut når du går kledd sånn."
Jeg sier ingenting. Jeg er seks år. Seks år og har aldri brydd meg om hvordan jeg ser ut. En av lekekameratene mine snur seg og sier til vedkommet som slenger kommentaren: "alle ser tykke ut i tights." Jeg nikker og later som om jeg er enig, later som om kommentaren ikke fester seg, men den gjør det. Jeg slutter å gå i tights. Og jeg blir usikker på meg selv hver gang jeg leker sammen med eldre barn og gjerne i store grupper. Jeg fikser det ikke. 


Jeg var et annerledes barn, det vistes allerede i barnehagen. Jeg foretrakk å tegne framfor å leke gjemsel, jeg elsket å være på avdelingen for de minste barna og kose med babyene og jeg var sta, bestemt, kreativ og lettere tendenser til å være hyperaktiv. Fram til det året jeg fylte seks, var alt egentlig ganske fint. Inntil vi flyttet til Tromsø og jeg måtte tilpasse meg i en større by med andre mennesker som jeg aldri hadde sett før i hele mitt liv. Det året kom angsten. Angsten for å være alene, angsten for å bli utstøtt, angsten for trange rom og åpne plasser, angsten for mørket og for redselen og for drapsmenn som var gjemt på loftet eller i boden. Den angsten.

Mobbingen begynte alt det året jeg startet på skolen. Mitt alderskull var det siste som startet etter den gamle reformen: reform 97. Jeg var syv år og startet rett i andre klasse. Det var greit, jeg likte skolen, jeg likte leksene, jeg var en svært flink elev og jeg fikk venner blant klassekameratene. De likte meg, det var ikke problemet. Problemet var i begynnelsen skoleveien. De toppen fem hundre meterne til skolen. De fem hundre meterne som tar omtrent fem minutter å gå i et rolig tempo, og gjerne mer enn det hvis man er syv år gammel, har rosa skolesekk og synes at alt man ser langs veien er spennende. I gata mi bodde noen gutter som var eldre enn meg, og det var sannsynligvis starten på hele sulamitten. Jeg lekte med dem på fritida, og de oppdaget raskt at jeg ble rasende hvis de var slemme mot meg og lillebroren min. Dette var selvsagt gøy. Ingenting var mer morsomt enn å se ansiktet mitt blusse opp av raseri, ingenting var mer morsomt enn å se at øynene ble sorte og den barnslige lille lubne kroppen løpe med den farta den hadde etter motstanderne. Leken på ettermiddagene ble forflyttet til en lek langs skoleveien. Verre ble det da jeg begynte i 3.klasse og lillebror og jeg begynte å gå sammen til skolen. Vi fikk aldri gå i fred og jeg var rasende hver eneste bidige dag. Resten er et sort hull. Jeg husker ingenting annet enn at jeg, etter mye om og men, måtte dra sammen med pappa på et møte med en fire år eldre gutt som bodde noen hus bortenfor vårt, for å snakke sammen med denne gutten og hans far. Løse opp i konfliktene med ord. Det hjalp og etterhvert fikk jeg gå i fred.

Men å få gå til skolen alene uten å bli kastet snøballer på eller kastet i en snøskavle var egentlig ingenting, i det denne "ertingen" ble forflyttet fra skoleveien og inn på skolegården. I løpet av 4. og 5.klasse oppdaget flere av mine medelever at jeg hadde et raseri som ikke lot seg temme så lenge de trykte på de riktige knappene. Dette ble igjen selvsagt oppfattet som fryktelig morsomt, og friminuttene gikk fra å bestå i lek, til å bli en slosskamp om liv og død. Det var meg mot resten. Jeg og guttene som dro og slo og lugget. Flere mot en, ti ganger sterkere enn jeg. Jeg gråt nesten aldri. Jeg sa aldri i fra til noen. Jeg bet det i meg, slo tilbake og gruet meg hver eneste bidige dag til friminuttene. Jeg lot som det var greit. Lot som om jeg ikke brydde meg, men det gjorde jeg. Det gjorde jeg virkelig.

Den fysiske mobbingen av guttene var en ting. Den psykiske var verre. Jeg var annerledes, jeg kom fra et hjem som har kristne verdier, et hjem der vi aldri har hatt tv eller juletre på julaften. Jeg var rund i kroppen, dårlig i sport og ble alltid valgt sist på lagene når vi spilte ballidrett. Jeg kunne ikke slå hjul, jeg kunne ikke springe fort, ikke hoppe høyt i høyde eller langt i lengde. Ikke kunne jeg gå på ski, eller sparke en fotball eller ta salto. Jeg hatet gym. Jeg var tidlig utviklet, begynte å få pupper da jeg var ni år gammel og dette, dette var selvsagt en katastrofe. Det ble lagt merke til og jeg hatet det. Ikke var jeg flink i engelsk heller, og elevene fniste da jeg åpnet munnen for å si noe. Til slutt nektet jeg å lese høyt i alle engelsktimene gjennom resten av barneskolen. Jeg sa ikke et eneste ord. Jeg gikk i religiøse møter sammen med foreldrene mine på søndager og jeg snakket åpent om det, inntil jeg forsto at alt jeg sa kunne bli brukt mot meg. Spesielt det. At jeg trodde på Gud var grunn nok til å plage meg. Det eneste jeg var flink til, var skolearbeid. Norsk, matte, historie og kunst og håndtverk. Der var jeg en av de flinkeste, og det var heller ikke en bra ting. Ingenting var bra, det var aldri bra nok på noen måte.

Men jeg overlevde. I motsetning til svært mange andre som har blitt mobbet gjennom barneskolen og ungdomsskolen, hadde jeg i alle fall venner. Jeg var aldri alene, det var alltid noen som ville være sammen med meg, til tross for mine tendenser til ADHD. Å ha noen å være sammen med, veier opp for all elendighet. Jeg var et usikkert barn, en usikker jentunge som var livredd for å åpne munnen og for å si noe dumt. Selvfølelsen min var så nedbrutt etter år med "erting" og "plaging" og tusen andre ting, at jeg, i en alder av tjueen fortsatt har ekstremt mye å gå på.
Heldigvis endret det seg fordi jeg endret meg. Jeg klarte på merkverdig vis å bygge opp en selvtillit, en bestemthet og en evne til å si fra, at jeg til slutt tok knekken på mobbingen selv. Ingen la så mye som en hånd på meg på ungdomsskolen.

Jeg var heldig. Min historie er kanskje ikke like brutal som andres fordi jeg ikke var alene. Jeg hadde venner, jeg var ikke fullstendig frosset ut av fellesskapet og jeg fikk være med på ting. Likevel ble jeg inkludert og ekskludert på samme tid.
Men jeg er ikke alene. Mange tenker tilbake på barneskolen med skrekk og gru, en tidsepoke de aldri ønsker å gå tilbake til fordi unger er brutale mot hverandre. De var brutal mot meg, og jeg var ikke alltid bedre selv fordi jeg kastet meg med på lasset da de som "plaget" meg, "ertet" andre. Jeg ville, som alle andre 10åringer passe inn, men jeg gjorde det aldri.

Ja, jeg var et mobbeoffer. Jeg ble mobbet fordi barn på min egen alder ikke visste bedre, fordi de hadde det gøy på min bekostning. Fordi de satte meg i en situasjon jeg ikke kunne gjøre noenting med.
Barn er ikke slemme av natur. De vet ikke bedre. De må lære rett og galt, lære hva som er fint og hva som er dårlig å gjøre mot andre mennesker.
Jeg kan ikke for det, men jeg priser meg i alle fall lykkelig over at mine mulige framtidige barn skal få vokse opp i et samfunn det ordet mobbing eksisterer, der det er en klar definisjon på det og at det i mange tilfeller heldigvis blir tatt seriøst.

Livet, dere. Livet. Det går opp og ned, hit og dit, i mellom, og av og til i alle himmelretninger. Jeg har tusen ting på hjertet, likevel er det tomt og følelsesregisteret står stille. Sannsynligvis fordi jeg ikke har sovet noe særlig i natt og kroppen er utslitt. I det siste har jeg ikke vært i særlig form; kroppen har på sett og vis takket litt for seg, og vil helst ikke gjøre noe annet enn å ta det med ro. Egentlig er det greit sånn. Det er lov å være sliten. Og det er kanskje ikke så rart at jeg kjenner litt ekstra på det nå som jeg faktisk har begynt å ta det med ro. Nå som jeg har begynt å kjenne etter hvordan jeg har det. Lenge har jeg forstått at jeg må endre på noe, at jeg må arbeide for å oppnå balanse i livet mitt. Nok hvile, energirikt og vitaminrikt kosthold og fysisk aktivitet i normale mengder. Jeg er i gang. Jeg er i gang med å opprette en balanse, jeg er i gang med å ta bedre vare på meg selv og det føles bra. Jeg tror jeg får det til.

Det er mye skole. Første termin er avsluttet med et akseptabelt karaktersnitt, framtidsplanene ligger sånn delvis i boks selv om jeg fortsatt er noe usikker angående studiested.

I tillegg er IKS Tromsø under oppstart. Det er nå opprettet en side på facebook og jeg oppfordrer alle til å gå inn her for å like siden!

Jeg vet hvordan det er. Jeg har skrevet det før. At jeg vet hvordan det er og at jeg skulle ønske jeg ikke visste. Men nå er det sånn at jeg vet og det er dessverre ingenting jeg kan gjøre med det. Jeg vil alltid vite. Jeg vil alltid snu meg tre ganger rundt i senga før jeg sovner, bare for å sjekke om han er der eller ikke. Jeg vil alltid liste meg på tå gjennom dager, gjennom uker, gjennom måneder- bare sånn i tilfelle, bare i tilfelle han finner meg, bare i tilfelle han løper etter meg for å fange meg igjen. Jeg vil alltid gjøre det. Jeg vil alltid vært obs på ham. Jeg vil sannsynligvis alltid være mer sårbar enn de menneskene som aldri har møtt han. Hvem? Mørkets Fyrste, selvsagt. Mørkets Fyrste. Depresjonen. Min depresjon. Depresjonen som jeg lever med, som jeg må holde ut med. Jeg skulle ønske jeg slapp, men heller jeg enn noen andre. Heller meg enn et annet menneske.


Jeg vet hvordan det er. 
Og det vises ikke at jeg vet. For dagene går og som regel holder jeg ut. Som regel henger jeg med i svingene, som regel er jeg med på mye, som regel deltar jeg, som regel får jeg ting til - som regel får jeg til det ubegripelige og flere ganger, når jeg åpner døren og lar sannheten slippe ut, ser folk på meg med spørrende øyne og lurer på hvordan jeg i det hele tatt klarer å holde meg oppegående. "Jeg vet ikke," sier jeg, "jeg vet ikke."

Etter å ha slitt med depresjon siden jeg var tretten år gammel, har jeg til slutt klart det umulige: å leve med elendigheten. Det umulige er mulig, det tar bare litt lengre tid enn andre ting.

Å være deprimert er ikke enkelt. Men det er nesten enda vanskeligere å lære seg å leve med sykdommen, enn å la den ta overtaket. For mange høres det kanskje absurd ut, men la meg forklare: de periodene der jeg var så dårlig at jeg ikke klarte å gjøre noe, i de periodene der jeg endte opp med å melde meg helt ut og ikke gjorde annet enn å sitte hjemme og stirre i veggen, var det i det minste forståelig at jeg ikke hadde det bra. Spesielt i sammenheng med anoreksien. Tynn og skjør, folk forsto da. Det er enklere å få forståelse når det sees at man er syk, enn når alt ser tilsynelatende bra ut. Nå er det ikke sånn at jeg er ute etter forståelse eller sympati, det er jeg ikke, men jeg ønsker å forklare. For jeg vet at det er mennesker der ute som ikke skjønner hvorfor jeg ikke gjør sånn eller slik, eller hvorfor jeg ikke kommer eller viser hundre prosent engasjement. Kanskje leser dere, kanskje leser dere ikke. Uansett gjør det ingenting, for kanskje leser noen andre som kanskje kan kjenne seg igjen i dette. Kanskje leser noen som tidligere ikke har forstått, som kanskje får en aha-opplevelse. Nei. Dere trenger ikke å forstå, aksept er nok. Å akseptere at det er slik for meg og for mange andre mennesker holder i massevis.

Jeg aksepterer at det er slik. Gjør du?

Lenge aksepterte jeg det ikke. Jeg aksepterte ikke at jeg hadde ei sperre, ei belastning som gjør slik at jeg ikke klarer å bruke mitt fulle potensiale. For jeg vet hvem jeg er; jeg vet hva jeg kan. Jeg vet hva jeg er god til og hva jeg ikke er så god til. Jeg er en flink person, jeg er en flink elev, et relativt oppegående menneske med mange ressurser. For dere som kanskje rynker på nesen for at jeg skriver slik om meg selv: det er lov å skrive positive ting om den man er. Jeg er flink og jeg er relativt smart, men dessverre har jeg denne blokaden som gjør at jeg ikke kan bruke alt for det det er verdt.

Men det er ikke det dette handler om. Det handler om depresjonen. Depresjonen som jeg har måtte leve med i nesten 10 år. Depresjonen som ikke merkes, som ikke vises. Jeg merker hvor mye enklere det er å si: "jeg har hatt anoreksi", enn å fortelle:"Jeg sliter med depresjoner. Noen ganger er det så ille at jeg ikke klarer å gjøre noen ting. Noen ganger føler jeg meg så uendelig dårlig at jeg ikke takler å være sammen med andre mennesker. Noen ganger er det så grusomt at jeg ikke ser løsning på noenting. Noen ganger er det så vondt og vanskelig at jeg ikke klarer å dusje på flere dager eller gjøre noe annet enn å ligge under dyna, se i veggen og sove." Hvorfor er det så mye enklere å si at noe har vært og fortelle om det, enn å snakke om ting som fortsatt er?

Mange tenker at det bare er å ta seg sammen. "Ta deg sammen, kom deg opp, gjør noe med livet ditt." Så enkelt er det ikke. For jeg tar meg sammen. Jeg tar meg så hardt sammen at jeg av og til går på veggen fordi jeg stenger alt inne og plutselig sier det pang.

Alle mennesker har det vondt av og til. Og jeg skal prøve å forklare hvordan det er for meg. På en måte som er forståelig. Tenk deg at du er ute og går i en storm. I motvind. Og vinden er så sterk, vinden er så sterk at det er så vidt du klarer å gå framover. Sånn er det for meg. Sånn er det for meg nesten hver eneste dag. Eller slik: vi har alle hatt manglende motivasjon for å gjøre noe, en oppgave eller det å rydde noe- men som regel klarer man å få det til etter noen runder med sukk og stønn. Når depresjonen er på sitt verste, klarer jeg ikke å motivere meg for noe. Jeg kan begynne på oppgaver, men smerten i magen, vekten av verden er så tung at jeg faller sammen lenge før jeg er ferdig. Noen ganger er kroppen så tung at jeg ikke kommer meg ut av sengen, og hvis jeg kommer meg ut av den, er kroppen så tung at jeg ikke klarer å bevege på meg. Når depresjonen fyller hele meg og alle rom i kroppen min, og det eneste jeg kan tenke på er smerten på innsiden, den voldsomme tunge sorte skyen som spiser opp alt som kunne vært noe, er det ingenting som kan gjøre meg glad. Det finnes ting som får meg til å føle meg bedre, men smerten overskygger som regel alt annet og på grunn av det, klarer jeg heller ikke å gjøre de tingene som gjør meg glad. Det verste er å ikke mestre å gå ut døren selv om du vet at du vil føle deg bedre, fordi vekten av verden er så tung. Noen ganger får jeg ikke sove, er oppe hele natten med mitt miserable jeg og stirrer ut i tomrommet, andre ganger sover jeg hele dagen uten å føle meg mer uthvilt enn jeg har gjort tidligere. Konsentrasjonen blir så dårlig at jeg ikke kan få gjort en eneste oppgave, og midt oppi alt kjefter jeg på meg selv for at jeg ikke får det til. "Kom igjen kvinnemenneske, du er ubrukelig, dette kan du, du får det til! Kom deg opp, kom deg ut." Og det hjelper selvsagt ikke, for kjeftingen øker bare selvhatet og får meg til å føle meg enda mer ubrukelig.

Noen ganger er alt et stort sort hulrom, et tomt rom, fylt med absolutt ingenting, en følelse av apati, av å ikke klare, av å ikke mestre, og smerten er så stor at jeg bare vil synke ned i et hull i bakken og forsvinne til smerten blir borte.

"it feels like you're being dragged down into the ocean and the further you go the more dense it gets and you cant move. and it keeps getting darker and more impossible to breathe and it seems impossible to swim back to the surface."

Å beskrive hvordan det er, er egentlig et håpløst prosjekt. Jeg føler ikke det blir tydelig nok. Jeg ser på kalenderen, ser at det er januar, ser at jeg har fraværsdager og tør ikke å logge meg på fronter på datamaskinen for jeg vet at lærere har prøvd å få tak i meg. Jeg føler meg lat fordi jeg ikke klarer. Fordi bare tanken på å gå ut i verden gjør meg så tung rundt brystet at jeg bare vil legge meg igjen. Jeg føler meg miserabel fordi jeg gråter av sanger, av videoer på nettet og av meg selv.

Men det er sånn det er da.
Jeg er ikke på skolen fordi jeg ikke vil. Jeg er ikke på skolen fordi vekten av meg selv er den tyngste bør å bære.

Jeg håper det er mulig å gjøre noe med det. Men kanskje er det ikke det. Noen ganger er jeg redd for at matproblemer, uansett om det er ufrivillig sultkatastrofer eller matbaserte sykdommer som spiseforstyrrelser har kommet for å bli.

Noen av dere (de fleste kanskje?) husker meg kanskje som den anorektiske jenta som skrev om Elefantstemmen og Mørkets Fyrste - mine egne oppdikta navn på sykdommer som har rammet meg. Jenta som skrev sider opp og sider ned, mange tusen ord, mange hundre blogginnlegg om denne Elefantstemmen og som tok opp kampen, kjempet og delte veien mot friskhet med kjente og ukjente lesere. Dere husker kanskje?

De fleste forsto at Elefantstemmen var spiseforstyrrelsen. At Elefantstemmen bare var et navn og at jeg hadde personifisert sykdommen min - altså gitt den en skikkelse og gitt den menneskelige egenskaper. En av behandlerne mine syntes ikke at dette var en god ide, men jeg gjorde det likevel og for meg fungerte det. Det var det som gjorde at jeg klarte å skille hva som var Annika og hva som var sykdom. Det var slik jeg etter hvert forsto at det jeg ØNSKET var helt annerledes enn det spiseforstyrrelsen ville. I mange år, før jeg automatisk og ubevisst gjorde spiseforstyrrelsen om til en skikkelse med menneskelige egenskaper, hadde jeg hatt samtaler med spiseforstyrrelsen. Krangler, raseriutbrudd, underkastelse og så videre. I utgangspunktet var det jo bare jeg som snakket med meg, men for meg var det nesten som om jeg snakket med en helt annen side av den personen jeg var - nesten sånn at jeg hadde splittet personlighet og var flere ulike mennesker som hadde forskjellige stemmer. Hvorfor det var sånn, vet jeg ikke, men det er altså sånn det var. Og det ga mening.

Jeg prøvde å forklare dette for behandleren min i dag. Jeg har alltid hatt problemer med å forklare hvordan det henger sammen, uten at det høres ut som noe det ikke er. For det er ikke slik at jeg har hørt stemmer eller sett ting. "Du vet schizofreni?" sa jeg under timen min, "hvordan enkelte har en virkelighet eller vesener som bestemmer hva de skal gjøre og sånn? Tvinger de til det og det?" Han nikket anerkjennende. "Sånn er det. Bare at jeg ikke hører stemmene eller ser demonene mine. Det har jeg aldri gjort. Men sammenligninga er altså at det er noe som tvinger deg til å gjøre noe. Og desto sykere du blir, desto mindre kontroll har du over deg selv. Dette noe tar til slutt helt overhånd. Det gjorde det med meg. Jeg mistet meg helt, og jo tynnere jeg ble, desto større biter tok spiseforstyrrelsen av meg. Den spiste meg opp."

Spiseforstyrrelse. Spiseforstyrrelser. Vi snakket mye om det i dag - jeg hadde en sinnadag og det var første gang jeg ordentlig viste frustrasjonen og sinnet mitt i et terapirom. Nåja, jeg bet tennene rimelig hardt sammen for å ikke kaste stolen jeg satt på i veggen. Årsaken til spiseforstyrrelsesnakk, elefantstemmesnakk, er fordi jeg nettopp oppdaget at jeg kanskje ikke er så frisk som jeg trodde. Jeg har erklært meg selv frisk, og det er jeg jo og, fra anoreksien. Men - og det er så mange men.
Det hele begynte med at jeg bestemte meg i desember at jeg måtte gjøre noe med livet mitt. Jeg har null overskudd, er ufattelig sliten og har brukt hele høsten til å sove. Sove, sove, sove. Dette har muligens en naturlig forklaring: uregelmessig søvn, for mye festing, lite fysisk aktivitet og et kosthold som i hovedsak består av tomme karbohydrater uten næring og sukker.

Så jeg tenkte i mitt optimistiske sinn at jeg skulle endre litt på dette da. Skape en balanse i livet mitt. Ikke for å endre på hvordan jeg ser ut - det bryr jeg meg faktisk ikke om, jeg er komfortabel med kroppen min og jeg trives med sånn som jeg er nå. Det handler ikke om å se slik eller sånn ut eller bli supersunn og fit og alt som jeg egentlig ikke bryr meg om lengre. Bare å ha overskudd nok til å utnytte store deler av det potensialet jeg har og jeg vet at jeg sannsynligvis vil ha det bedre med meg selv hvis hverdagen er litt mer stabil. Jeg forklarte alt dette til behandleren min i dag, og han tenkte som meg, at dette var en god ide.

Men - så kommer men'ene - jeg kan ikke huske NÅR jeg hadde et normalt kosthold. Jeg tror aldri det har eksistert. Og da mener jeg omtrent aldri. I alle fall ikke siden jeg var kanskje ti år. Da jeg holdt på å bli bedre fra anoreksien (capio) var kostholdet mitt så rigid og firkantet til tross for at det var normale mengder, og et svært rigid kosthold er ikke normalt. Etter Capio fortsatte det i samme verset selv om jeg var mer fri enn på årevis. Det var noe som var fyfy og noe som var jamat. Det er heller ikke normalt. I det overspisingen satte inn, var ingenting i nærheten av normalt.
Etter den skrekkelige plutselige og overveldende fasen sto jeg igjen med, tja, kunnskap om hva som er riktig og rett for kroppen, men ikke lyst på noe annet enn sukker. Så jeg har spist sukker, såkalte raske karbohydrater og blablabla, ting som ikke akkurat gir overskudd eller holder et stabilt blodsukker.

Hva er problemet, tenker kanskje noen av dere. Det høres jo fantastisk ut å kunne spise hva man vil når man vil! Og det er det. Jeg har ikke noen problemer med det. Jeg trives sånn, men det gjør ikke kroppen min. Ikke når det man vil ha, er smågodt til lunsj og skolebolle til middag. Den har vitaminmangler og jernmangler og er slapp og sliten hele tiden. Problemet er faktisk det, at nå, når jeg faktisk prøver å skape stabilitet og har begynt å jobbe med det, drar det igang det eneste jeg har vært dritgod på fra det å spise fem om dagen og vanlig og sånn som vanlige norske kostråd anbefaler: å tenke spiseforstyrra tanker. Alle de tusen tingene jeg har tenkt på så mange ganger og som får meg til å føle meg så elendig at jeg blir kvalm.

Alle tankene gjør meg også både sint og frustrert.  Jeg tok alt opp med behandleren min og var nærmest på gråten i det jeg forklarte ditten og datten om all verdens ting. Det skal ikke mer til for å gråte. Bare å ha følelser som jeg følte for et år siden, gjør vondt. "Kanskje du bare skal konsentrere deg om skolen dette halvåret og fortsette som før?" foreslo han, "slik at du slipper å fokusere på maten i tillegg." Forslaget var i og seg ikke så dumt, men jeg vet at jeg må gjøre endringer for å få det bedre.

Og kanskje fører det til at jeg må drepe en haug med spiseforstyrra tanker. Kanskje fører det til at jeg enda en gang må kjempe mot matmonsteret i en mildere grad og drepe det på nytt. For jeg ønsker så gjerne å få det til. Jeg ønsker å ha det bra med meg selv på alle plan. Kjenne at jeg har energi. Kjenne at jeg orker og klarer og mestrer. Å ha spiseforstyrra tanker i hodet er mildt sagt et helvete om du er normalvektig eller overvektig eller undervektig.

Jeg vet ikke, jeg.
Men denne Elefantstemmetullingen skal i alle fall ikke lure meg en gang til.
Det gidder jeg ikke.
Får brette opp armene og kjempe litt, da.

det er øyeblikk. det er disse øyeblikkene der alt ser ut til å passe sammen, der det å være levende kjennes så enkelt og godt og deilig og alt som er vanskelig, alt dette, alle disse relasjonene og tankene og kaoset forsvinner for en stund. det kan være noe så enkelt som å møte noen som har vært gjennom det samme, noe så enkelt og vanskelig som å plutselig si ord som får andre til å si: "Jeg kjenner meg så igjen," og så tilføyer de ting som du har satt fast i halsen i årevis. og det kan nettopp være slike øyeblikk, der åtte par øyner sitter rundt et bord i desember og historier deles, at en klump løsner. plutselig ble mursteinene løftet fra skulderen min og noe annet ble tilført i stedet for. glede.

takk.

Desember. Advent. Julegavehandling. Stress. Mat. Julefeiring. Sammenkomster. Mas. Familie. Fri. Helligdager, åh, helligdager. Fram til jeg var tolv år, elsket jeg jul. Jula var den fineste tida jeg visste om. Jeg elsket å få penger fra mamma og pappa i begynnelsen av desember, slik at jeg kunne kjøpe julegaver. Jeg elsket lukta, følelsene, snøen på bakken, julelysene, pynten og opplevelsen. Ribbemiddag og pinnekjøttmiddag. Naturligvis var jeg ikke barn for alltid. Den opplevelsen man har av jul, forandrer seg med årene. Det gjorde det for meg også. I en alder av tretten hadde synet mitt på jul forandret seg veldig.

I første omgang var det forventningene som gjorde jul annerledes. Å være tretten, trist, sint og frustrert passet ikke inn i det lykkelige bildet av julefeiringen. For jula er ei tid der alle skal være glade. Fornøyde. Blide. For meg var det ikke slik. Jeg var ikke lykkelig, ikke før jul, ikke i jula og ikke etterpå. Og det at det ble forventet at jeg skulle være glad og fornøyd og sosial samtidig som jeg hadde det vondt, gjorde det enda vanskeligere. Jeg prøvde å holde masken, men ofte sprakk den. Kaboom. Og jeg smalt både hodet og hendene i veggen, og uforstående foreldre sto utenfor og lurte på hva i guds navn det egentlig var som feiret den ampre og iltre tenåringen deres.

Slik var det.
I mange år.






















I 2006 ble maten for alvor vanskelig. Det gjorde også jula til et mareritt. På mange måter slapp jeg unna mye, siden jeg ikke spiser kjøtt, men det var likevel mange andre ting som det florerte av i hytt og gevær. Mat. Maten. Senere brukte jeg å fortelle en sammenligning til folk, slik at de kunne forstå hvorfor jula var så vanskelig for meg: "I jula er det mye mat. Denne maten står framme hele dagen. Kaker, godteri og allverdens ting og tang. Det er helt normalt for friske folk. Det er slik det skal være. Men for meg er jula et mareritt. Jeg vet at friske folk også synes at det er litt mye mat i jula av og til. Jeg har mat i hodet hele tiden. Enorme mengder mat. Jeg drømmer om mat, jeg tenker på mat. Og for meg, så er jula nesten som om alt jeg har i hodet hele tiden, er tatt ut og plassert i rommet rundt meg."
Jeg var deprimert og hadde matproblemer, og dette gjorde ikke jula noe enklere. Det skapte store kommunikasjonsproblemer for meg og foreldrene mine - jula ble konfliktfylt og i 2006 la jeg jula for hat. Bildet over er en ironisk illustrasjon som jeg tegnet i paint i desember 2007. Jula var vond. Den var vanskelig, det var krangling, det var mat og ingenting passet inn i slik jeg egentlig ønsket at ting skulle være.

Selvfølgelig følte jeg meg som et monster. Jul skulle være fint og jeg forpestet alt som var. Negativ. Jeg karret meg gjennom det, til jeg bestemte meg for at jeg ikke orket mer. Livet var en pain in the ass. Nyttårsaften 2007 endte jeg opp på akutten. I tre dager lå jeg på sykehuset sammen med ei dame med kols. I tre dager fikk jeg beskjed om å tenke positivt og så havnet jeg på ungdomspsykiatrisk.
Mer er det ikke å si om den saken.

Hei. Jeg er Annika. Jeg er 21 år og en måned gammel. Noen ganger føler jeg meg eldre enn 21 år. Noen ganger føler jeg meg som ei gammel dame i en ung kropp. Men jeg er bare 21. Jeg har vært gjennom 22 novembermåneder. Ni av disse har vært vanskelige. Ni. Det er ganske mange. Det har vært mange vanskelige måneder. Jeg teller dem ikke. Det er ikke noe poeng. Det fører til at verden blir sort, og jeg prøver å farge tilværelsen med regnbuer, rosa skyer og flyvende ponnier i pastellfarger. Det er det jeg prøver på.
Ikke at jeg tror på det perfekte, for det gjør jeg ikke. Perfeksjon eksisterer ikke. Perfekte mennesker finnes ikke. Dårlige dager og gode dager rammer alle. Da jeg var syk, pleide jeg å si til behandleren min: "Perfeksjon finnes. Ikke i den forstand jeg ønsker meg, men på en annen måte. På en helt annen skala. Den dagen jeg kan se meg selv i speilet og si at jeg elsker meg selv akkurat slik jeg er, med alle mine skavanker, småfeil og mangler, den dagen er jeg perfekt."


Med andre ord: ikke etterstreb det umulige. Du er alt perfekt. Akkurat slik du er.


























Jeg er Annika. Mamma og pappa skulle egentlig kalle meg Sara. Slik ble det ikke. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje fant de ut at navnet ikke passet da jeg hadde forlatt mammas mage og de holdt meg i armene sine. Det er ikke godt å si. Alt fra det øyeblikket de fant ut at jeg skulle bli til, har jeg vært elsket. Ekstremt høyt. På alle mulige måter. Likevel tok det meg nesten tjue år før jeg forsto det. Det tok meg nesten tjue år før jeg innså at jeg ikke var et monster eller en demon fra underverdenen, et udyr som kun fortjente forråtnelse og fortapelse. Tjue år er lenge. Det er nesten hele livet mitt, det.

























Dette innlegget skulle ikke handle om det å ha det vanskelig eller ha følelsen av å ikke være elsket, eller bli sett. Jeg skal heller ikke skrive om det usynlige barnet, den usynlige tenåringen, den usynlige ungdommen og det usynlige voksne mennesket. Ikke det heller. Men om kroppen min. Huden min, lårene mine, rumpa, hoftene, armene, brystet, hendene. Om ansiktet, om øynene, om ørene. Om håret. Om å akseptere det uperfekte fordi det er akkurat perfekt nok for meg. Det er akkurat bra nok til mitt bruk. Det er jo meg, hva annet kan jeg forlange?

Kropp. Selvfølelse. En tilbøyelighet for å skille kroppen med hodet. Alt det der er ting som henger sammen med det å ha en spiseforstyrrelse. Det er nå ett år siden jeg skiftet "fil" og gikk fra å være rimelig anorektisk i kroppen til å bli normalvektig. Menneskene som jeg ikke levde sammen med (dvs.Inger og Sunniva + foreldrene mine i blant) applauderte. Det så så bra ut. Sannheten var selvsagt annerledes. Den var hard og brutal, gjemt bak enorme mengder med usunn mat, selvmordstanker, isolasjon og tårer. Ingen hjalp meg. Behandlingapparatet visste hva som skjedde, men ingen tok affære. "Det må være opp til Annika," sa de og ignorerte telefoner fra bekymrede foreldre. Uansett. Det er ett år siden anoreksien gikk til overspising, og anorektikeren forsvant for godt.

Det var forjævelig.
Men så gikk det over. Og så ble det bra. Litt mer enn bra.



























Jeg er frisk. Fra anoreksien. Ikke friskmeldt fra spiseforstyrrelsen fra lege og behandler, men jeg har aldri hatt et så avslappet forhold til mat og kropp før. Jeg har friskmeldt meg selv. Jeg har fortsatt tendenser til en uspesifisert spiseforstyrrelse, jeg har fortsatt tanker i perioder og det hender at jeg sliter. Men mat tar ikke tid lengre. Jeg tenker ikke på hva jeg veier. Jeg tenker ikke på hva jeg spiser. Jeg driter i det. Bokstavelig talt.




























At anoreksien ikke lengre er en del av livet mitt, betyr ikke automatisk at jeg er spesielt fornøyd med meg selv. Det betyr heller ikke at jeg plutselig satte pris på kroppen min, eller at jeg kunne beundre ansiktet mitt i speilet. Jeg har aldri likt sånn som jeg ser ut.
Dette året har jeg alltid hatt en eller to menn i livet mitt som kunne gi meg bekreftelse på at jeg var vakker. Det hjalp der og da, men i øyeblikkene jeg var alene med meg selv og tankene mine, sto jeg igjen med den kroniske følelsen av tomhet og en enorm sorg som ikke ville forsvinne. Til slutt forsto jeg at jeg var nødt til å bekrefte meg selv og jeg måtte lære meg å gjøre det. Jeg øver fortsatt. Men det er framskritt. Store framskritt.

Jeg har en kropp. Det er min kropp. Og denne kroppen, den er meg, den også. Jeg bestemmer selv over den. Jeg bestemmer hva den skal gjøre, jeg bestemmer hvem som skal få ta på meg, jeg bestemmer hvordan håret skal se ut, hvilken sminke jeg skal ha på, hvilken klær jeg vil gå i og hvilken farge neglene skal ha. Det er mine valg. Bare mine, og ingen andres.

Jobbe med aksept er kanskje det vanskeligste. Å akseptere hver kroppsdel for det det er. Okei, så har jeg kanskje litt store hofter, da. Men de har sitt formål, og jeg har aldri hørt noen klage over disse hoftene bortsett fra meg selv. Puppene er kanskje ikke så faste som jeg skulle ønske, men det er pupper, de er mine, og de duger til det de skal brukes til. Rumpa er litt for stor, men den er god å sitte på og den er myk. Jeg har et rart ansikt, men jeg er da ikke direkte stygg. Jeg har arr. Jeg har arr over alt, men jeg bærer dem med stolthet. De er kanskje stygge, men de er da mine de også, og jeg bestemmer om jeg vil ta de bort eller om jeg vil ha dem som en påminnelse om alt som har vært. Foreløpig faller valget på sistnevnte. Huden er ikke feilfri, men den er myk. Jeg har babyhud på hele kroppen.

Er det så ille da? 
Nei, det er slettes ikke så ille. 

Jeg aksepterer meg. At jeg er slik som jeg er. Og alt i alt, begynner jeg å bli ganske glad i dette individet, denne skapningen som jeg er. Jeg ville ikke vært noen andre om jeg fikk bytte. Jeg er stolt for at jeg har kriget, stolt for at jeg har overlevd, stolt fordi jeg har kommet meg gjennom det ene nederlaget etter det andre, og det gjør meg glad.

Livet er hardt, men herregud, så vakkert det er.