Jeg har vært ei uke på Samos sammen med Inger - det har vært ei fin og litt vindfull uke med mindre god mat, mye tull og tøys, og veldig mye avslapning. Kom hjem tilbake til Tromsø i går, og så var det skolestart i dag, gitt. Første skoledag på det siste året. Det siste året på videregående. Jeg har ventet på det siden jeg var seksten år, og endelig, endelig er jeg i gang. Hvordan det kommer til å gå, vet jeg ikke. For tiden venter jeg veldig på at behandleren min skal komme tilbake fra pappapermisjonen sin (behandler, hvis du leser dette: du er savnet og det er behov for deg!) og det har jeg vel egentlig ventet på siden, ja, begynnelsen av juli vil jeg tro.
Å være i venteboksen og tankeboksen på samme tid med alt for mye på hjertet, er vanskelig. Dokumentet som jeg begynte på i juni har nå vokst seg til sytti sider, sytti sider som skal leses og gjennomgås og tolkes.
Det er kanskje mye å forlange, men jeg pleier ikke å kreve noe.


 

























Uansett! Skolestart! Hverdagen begynner igjen, høsten er i gang og jeg er spent og skeptisk og har litt sommerfugler i magen for hvordan det kommer til å gå. Jeg har vurdert opp og ned og i mente om jeg kommer til å klare 100% skolehverdag igjen, det var rimelig tøft og hardt sist år, og om jeg kanskje ikke har tatt meg litt vel mye vann over hodet med en god del jobb framover, kurs og diverse annet. Men vi får se. En dag av gangen, og så får jeg ta det derfra.

Før skolestart, som forresten var klokken 13, tilbrakte jeg en times tid på Jordbærpikene sammen med Sofie, der mannefrustrasjon ble utluftet over en kopp kaffe og et sjokoladestykke på deling. Og mens vi satt der, jeg i min dypeste irritasjon og frustrasjon, og Sofie med to ører som lyttet, kom en skokk med voksne mennesker som virket viktige inn. Og der var hun, da. Mennesket jeg har ventet på å se igjen siden juli 2008. Jeg måtte se to - tre ganger, og jeg klarte ikke å ta øynene fra henne da hun satt seg rett ved siden av meg med ryggen til. Jo. Det var henne. Litt eldre, litt annen hårfrisyre, litt annen klesstil og ansiktet var litt mildere, kanskje det blir sånn når man får barn nummer to eller tre, jeg vet ikke, men det var uansett... henne. Behandler L. Kjære, kjæreste behandler L - hun som ga meg symbolet på orkideen, hun som fortalte meg at jeg hadde orkideer inni meg som jeg ikke lot få blomstre, hun som ga meg en orkide i plast slik at den ikke kunne dø på vår siste time sammen. "La dine orkideer få blomstre," skrev hun på kortet. Ordene bærer jeg fortsatt med meg den dag i dag, og det var hennes ord, hennes ord som fikk meg til å gi Capio en orkide i gave da jeg avsluttet behandlingen. Av en grunn: de hjalp meg slik at jeg kunne hjelpe meg selv til å få mine orkideer til å blomstre.

Orkideer er viktige for meg.

Uansett. Behandler L. Hvem er hun? Og hvorfor er hun så viktig for meg? Hvorfor ble jeg så nervøs at jeg ikke klarte å si noenting da hun satte seg og jeg så at det var henne? Hvorfor var den første reaksjonen min heftige blikk til Sofie som satt rett over meg og en forsiktig pekefinger mot ryggen hennes?
JO. Behandler L var i første omgang legen min da jeg begynte på BUP våren 2006 i en alder av femten og et halvt. Hun hadde det medisinske ansvaret, passet på at kroppen min var i god stand og ordnet med medisinen min og blodprøver. Selv om jeg var en tverr, sur, over middels deprimert tenåring som ikke ante hvordan jeg skulle kommunisere om noenting med mennesker som prøvde å hjelpe meg, likte jeg henne. Jeg så fram til jeg fikk innkalling til legetime, og selv om ansiktet mitt var som stein, var det mye enklere å prate med henne enn den daværende behandleren min. Hun så hvor spiseforstyrrelsen holdt på å gå lenge før det ble kritisk, og prøvde å få meg til å forstå hvordan mat og kropp henger sammen, og at ingen mennesker kan leve på luft og vann alene. Supermennesker eksisterer ikke. Dessverre og også heldigvis, gikk den daværende behandleren min ut i sykemelding i alt for lang tid, og da hun kom tilbake, ville jeg ikke snakke med henne mer. Jeg hadde tenkt på det veldig lenge, men turte ikke å si fra fordi jeg var redd for å såre henne. Rart kanskje, men jeg var det. Jeg var redd for at, la oss kalle henne behandler, C, ville bli lei seg og tro at det var noe galt med henne som person. Det var det jo ikke. Det var heller kjemien det var noe galt med. Så jeg fikk en ny behandler, behandler L. Og fra sommeren 2007 ble ting ganske enkelt forandret.

For det første lærte jeg meg å inngå en terapeutisk relasjon, noe som var umulig for meg tidligere. Jeg lærte å åpne meg, lærte å fortelle om det som var vanskelig og jeg lærte meg å sette ord på følelser. Jeg fikk skriveoppgaver om selvskading og om spiseforstyrrelsen, og vi jobbet konkret sammen. Sammen gikk vi gjennom landskap jeg tidligere ikke visste eksisterte og berørte områder som jeg hadde lukket og stengt igjen. Vi jobbet med kognitiv terapi, og det var først da, etter et år sammen med henne, at jeg forsto. Og jeg var ikke lengre jenta som bare ville dø. Selv om spiseforstyrrelsen eksploderte og selv om jeg ble sykere matmessig, ble jeg bedre i hodet på andre måter. Det vistes kanskje ikke utenpå, men jeg kjente det innvendig. Behandler L ble veldig viktig for meg, fordi hun var den personen i helsevesenet som tok meg mest på alvor og så flest sider av meg på det daværende tidspunktet.

Behandler L ble hos meg da jeg ble innlagt på Regionalt senter for spiseforstyrrelser i mai 2008. De ukentlige avtalene våre fortsatte helt til hun gikk ut i mammapermisjon i juli samme år, til tross for at jeg hadde et annet behandlingsopplegg på RSS, og savnet etter henne var sårt. Men uansett satt jeg igjen mer flere verktøy og flere gode minner, enn vonde og når jeg har tenkt på henne i ettertid, har det vært med et varmt hjerte. Behandler L var viktig. Og hun er fortsatt viktig for meg i dag.

Flere ganger i ettertid har jeg tenkt på henne. Underveis i behandlingen på Capio, ønsket jeg å møte på henne. Spesielt da det ble mai og jeg var flere kilo tyngre enn jeg hadde vært sist gang hun så meg. Jeg hadde alltid et brennende ønske om å møte, si hei, fortelle hvordan det gikk, vise at det gikk bra og at den tynne stilken hun en gang hadde strevd med, ikke lengre eksisterte. Jeg ville fortelle henne at behandlingen hennes hadde gitt meg så mye og at RSS ikke var helt for meg, men det gikk bra allikevel. Jeg kom til Capio, jeg lærte, jeg forsto at det handlet om å VILLE og ikke om at andre ønsket det for deg, jeg fikk innsikt, selvrespekt, selvfølelse, og det var akkurat det jeg hadde behov for. Jeg ville fortelle henne og vise henne alt sammen, bare fordi bedringen min egentlig begynte hos henne og jeg ville si takk. "Takk for at du var hos meg da det ikke virket som om noen trodde i det hele tatt og for at du ikke ga opp, selv om jeg var tilnærmet tilbakestående og unnvikende og tverr."

Jeg fikk aldri sagt takk.
Men i dag fikk jeg gjort det allikevel. På en måte.

Behandler L satt der, lys levende bak meg på Jordbærpikene og jeg kunne ikke dy meg. Jeg måtte. Så jeg bet i meg all nervøsitet og pustet med magen og sa navnet hennes, bare for å sjekke om hun reagerte. Hun gjorde det. Snudde seg mot meg, studerte ansiktet mitt og smilte.
"Hei, husker du meg?" spurte jeg.
"Javisst gjør jeg det!" sa hun, og smilet hennes var så stort og voldsomt og sa så mye på en gang, "du har forandret deg."
Jeg nikket.
"Sist var du mørk i håret."
Jeg måtte le, for det er ikke den eneste forandringen som har skjedd på de siste tre årene. "Jeg har forandret meg på mange måter, men det sees kanskje."

Hun fortsatte bare å smile og stråle og skinne på stolen sin, klissete ord, men det er helt sant og den lydløse kommunikasjonen mellom smil kan egentlig ikke beskrives med ord. Det varte i noen minutter og så var det over. Manneproblemene ble ubetydelige etterpå og gleden av å ha sett behandler L igjen, og at hun så meg, er en av disse tingene som gjør livet vakkert.

Jeg skulle gjerne satt meg ned sammen med henne, fortalt henne hele historien, sagt både det ene og det andre, men jeg tror hun forsto likevel. At det går bedre enn det det gjorde da. At det går an å bli bedre. At terapi fungerer.

Jeg vet det gjør det.
Og jeg vet også at det går an å si farvel til anoreksien. Det har jeg fått erfare.

"Det kommer aldri til å gå," hvisker jeg og krøller beina under kroppen min. Meg og mitt, et evig salig kaos uten like, et håpløs prosjekt som jeg ga opp og som jeg begynte på igjen, men som jeg likevel aldri ser ut til å bli ferdig med. Blir man det? Noen gang? Det spørs kanskje hvilke prosjekter det er snakk om. Men i mitt tilfelle oppstår det alltid et nytt når et annet tar slutt. "Prosjekt: leve" og "kampen for tilværelsen," er jeg godt i gang med allerede. Nesten ferdig med, faktisk. Fordi jeg fikk det til. Fordi jeg klarte å gi slipp på anoreksien. Til tross for at de to største prosjektene mine er godt i gang, er det likevel alltid noe annet. Å være takknemlig for de små tingene i hverdagen er det jeg jobber med støtt og stadig, men ofte kan det være vanskelig når det ser ut til at jeg foreløpig "bare" må lære meg å leve med en tilbakevendende depresjon.
"Det kommer aldri i verden til å gå."
Du hører ikke ordene mine, men jeg antar at du vet hva jeg tenker. For jeg har sagt det, og du vet sikkert at jeg er usikker, usikker på både det ene og det andre, og katastrofetankene mine gjør ingenting bedre.

"Hva om jeg bare slutter å tenke, og lar deg stå for den biten?" sier jeg.
"Det er en måte å gjøre det på," svarer du.
"Det kommer aldri i verden til å gå," jeg biter meg i leppa og ser på veggen. "Aldri i verden. Ikke over mitt lik."

Av og til åpner jeg munnen for å prate. Ikke bare prate-prat, for det gjør jeg hele tiden. Snakke kan jeg, men det er ikke alltid jeg forteller alt. Sånn som nesten hele tiden. Men noen ganger føler jeg for å dele noe, og jeg ønsker å dele biter av meg selv med deg. Sånn at du skal forstå hvilken skrøpling jeg kan være til tider, ikke fordi du skal synes synd på meg, ikke i det hele tatt, men mest fordi du skal forstå at jeg kan trampe på telefoner utenfor det psykiatriske sykehuset eller kaste laptoper i gulvet hvis ordene har forsvunnet fra munnen min.
"Han vil at jeg skal snakke om følelser," sier jeg så. "Følelser! Behandleren min, altså. Er det noe jeg ikke kan, så må det være det. Holy Crap. Jeg vet ikke hvordan man gjør det engang. Negative følelser føles likt for meg. Jeg klarer ikke å skille dem fra hverandre. Jeg tenker på følelser i farger, og jeg klarer ikke å se de forskjellige nyansene i dem. Skjønner du hva jeg mener? Uansett. De har sagt det så mange ganger. Den første terapeuten min, hun likte å analysere drømmer, høhø, hun, vet du, HUN sa: 'du viser ikke følelser'. Kognitivt overkompensert og emosjonelt umoden står det i papirene mine. Papirene, skrevet av de som vet."

Du lytter. Eller, jeg vet ikke om du hører etter og glemmer det jeg sier etterpå, men det spiller egentlig ingen rolle. Jeg har i alle fall sagt det, og dette problemet med følelser, det er viktig. Det må ikke tabulegges, ikke legges lokk på. Du ler litt av utsagnet mitt, det med overkompensert og umodent, og legger til: "Du kan snakke om følelser med meg."
"HAHA. Ja, det kan jo bli morsomt..."

Men jeg gjør et forsøk likevel, og på fem minutter lærer du meg forskjellen på noe jeg tidligere ikke har forstått. Når følelser, følelser for ting og for mennesker og humør og meg og det som rører seg på innsiden blir kaos, er jeg som et lite barn. Oppfører meg som et barn. Kan være så barnslig at mitt ellers relativt oppegående jeg forsvinner bort og glemmes. Det er en av grunnene til at jeg skyr enkelte relasjoner. For det kan umulig være enkelt å leve sammen med meg. Ikke fordi jeg er sånn eller slik, men fordi det av og til sier klikk i topplokket og verden blir snudd opp/ned over natten. Jeg krangler ikke med vilje, jeg krangler aldri eller sjeldent, men de konfliktene som rører seg innenfor husets fire vegger i en familierelasjon er som regel bunnet i mangelen på ord når det gjelder følelser. Hva jeg føler. Utageringen er en reaksjon. En reaksjon på mangelen på beskrivende ord og manglende forståelse for mine egne følelser.

Jeg har så mye jeg ønsker å fortelle deg. For eksempel om den manglende selvfølelsen min, den som har vært en del av meg i mange år, den som får meg til å se på deg som om du er et romvesen fra en annen galakse når du forteller meg både det ene og det andre, det som beskriver hvorfor akkurat du er glad i akkurat meg. Det, blant annet.

Men mest av alt, mest av alt ønsker jeg at du skal vite at det føles ut som om livet akkurat har begynt. Som om jeg er nyfødt eller har vært i dvale i nesten tjue år. Jeg trodde livet begynte i 2009 under behandlingen på Capio, men det var bare selve fødselen. Livet som en tjueåring i mengden, livet som en som kan gjøre hva jeg vil når jeg ønsker det, elske, danse og le til solen går ned, reise plutselig til ingenmannsland og andre duppeditter som hører med, den herlige spontaniteten blant annet, kom ikke før nå. Ikke før den nesten halvårige krisefasen hadde forsvunnet. Ikke før alle kiloene som forsvant da anoreksien kom, var tilbake og ikke før anoreksien var forsvunnet, ikke før da. Ikke før nye medisiner var tatt og ga effekt.

Livet som anorektiker ga meg ingenting positivt å se tilbake på. Ingen minner jeg kan le av i ettertid, for hele epoken ligger som en dis eller en tykk tåke over øynene mine og minnefeltet i hodet. Et tomrom, et hulrom med en hel masse ingenting, like lite givende som den kroniske tomheten jeg bærer med meg. Tomheten kan heldigvis fylles opp med noe annet enn, nettopp, ingenting. Anoreksien kunne ikke det. Kanskje trengte jeg den da, kanskje ikke, for meg var det uansett en mestringsstrategi som fungerte der og da. Jeg trenger den ikke lengre. Selvfølgelig er det noen gode minner mellom slagene, som ferieturer og håpløse romanser som førte til huller i hjertet, noen morsomme historier og annet tull, men det viktigste, det viktigste har kommet nå etterpå.

Forståelsen. Forståelsen for livet, for hjerteslag, for hender som holder hverandre, gleden i å fullføre et skoleår eller to - det som gir ordentlig mestring, det som er ekte. Men det er ikke det eneste. Livsvisdommen, evnen til å tørre å røre borti det ukjente, evnen til å våge seg ut på nye farvann, til å bryte egne barierer, til å feile uten at det er verdens undergang og det å akseptere at det finnes mennesker der ute som synes at jeg er bra nok på alle måter og det å kunne tro på det.

Du er viktig. Og selv om du kanskje kommer til å forsvinne, jeg kan ikke holde deg fast, det har jeg ingen rett til, har du uansett lært meg et par ting som jeg ikke forsto fra før. Takk.

Det har vært litt skrivetørke, litt stillestående på bloggfronten og kanskje er det like greit. Jeg har tusen ord i hodet, tekster som burde vært skrevet, setninger som vil ut og historier som jeg vil fortelle, men jeg skriver kladder på papir med stygg skrift og lar det egentlig bli med det.
Forhåpentligvis kommer lysten til å publisere og dele tilbake når skolestart nærmer seg, kanskje når hverdagen min får noen nye impulser, når hodet får noen nye spennende tanker og når det skjer noe som jeg kan skrive om. For tiden går det for det meste i jobb, soving og tenking, og ingenting av det egner seg til et blogginnlegg. Men det kommer noe. Etterhvert.

Jeg har i alle fall en spennende høst i vente. 22.august er det skolestart og jeg skal endelig, endelig begynne på mitt siste år på videregående. Det virker som en evighet siden jeg gikk ut av ungdomsskolen og var utbrent, likevel litt spent, på hvordan det kom til å bli på videregående. 2006. For fem år siden trodde jeg at livet mitt var ferdig planlagt, ikke bare fordi jeg ikke trodde jeg kom til å bli eldre enn sytten, maks atten - toppen nitten år - men også fordi jeg trodde jeg skulle bli ferdig med tre år på rappen, fortsette å være den flinke jenta som alltid var på skolen selv om alt var elendig og gå ut av videregående etter tre år med strålende karakterer og stjerner i margen. Sånn ble det ikke. Det tok ikke lang tid før jeg forsto at jeg ikke fikset skoleåret, det tok ikke lang tid før jeg - for første gang i mitt liv - ga blaffen, og det tok ikke lang tid før jeg mer eller mindre "ga opp". Den flinke jenta med gode karakterer og et fryktelig godt rykte fra ungdomsskolen forsvant bak "hun som ikke leverer inn innleveringene," "hun som kommer for sent", "hun som ikke har gym fordi hun skader seg selv," og ikke minst: "hun som går i behandling og som vi må ha samarbeidsmøter med psykiatrien om for å finne ut hvordan dette skal gå."
I en alder av seksten år ga jeg opp. Skolen, hverdagen, livet. Alt jeg hadde vært så flink til å mestre før. Alt som hadde blitt beundret og verdsatt av lærere og medelever. Engasjementet forsvant; det var ikke noe mer elevråd, ikke noe mer OD komité, ikke noe årbok som skulle ordnes, ikke flere basketlag som skulle trenes og heller ikke noe basketlag som skulle spilles på.

Jenta jeg en gang var, var slik. Engasjert, sterk, trygg, stor i kjeften da det var behov for det, dyktig, flink og kanskje litt i overkant av selvhøytidelig. Hun var livredd for å virke svak eller ulykkelig, og hadde alltid maskara og sminkefjerner med i skolesekken sånn at ingen kunne se at hun gråt på skoleveien til skolen. Å være seksten år, å være sytten år og å sammenligne seg med henne, denne fjortenåringen, denne femtenåringen som sto så tilsynelatende støtt på beina var tøft. Det er fortsatt litt tøft. Spørsmål som: "Hvordan kunne jeg, som var så syk i følelsene mine, som var så deprimert, som ikke tenkte på noe annet enn destruktive ting, være så... flink? Ha så lite fravær? Være så tilstedeværende? Klistre på smilet og late som alt var okei, og så klarer jeg det ikke?" dukker fortsatt opp. Jeg aksepterer det. Og jeg tror kanskje det har noe med at jeg har lært og at jeg har tillatt meg selv å ha det dårlig når ting ikke er bra. Selv om jeg er mye tryggere på meg selv, selv om selvfølelsen min er bedre og selv om jeg generelt sett har det bedre enn det jeg hadde det som tenåring, er jeg ikke like flink. Karakterene er gode, men fraværet er høyt. De siste vitnemålene mine bekrefter det.

Jeg tror det handler om å tørre å kjenne. Tørre å føle at "nå er det ikke spesielt bra, i dag har jeg behov for å hvile og for å være alene." Kanskje dreier det seg om å akseptere at supermennesker ikke eksisterer, og at jeg kanskje tåler litt mindre enn enkelte andre. Kanskje handler det om at jeg forstår ting jeg tidligere ikke forsto, som for eksempel at å stenge alt inne ikke gjør ting bedre og at det å jobbe seg ihjel heller ikke er en spesielt god mestringsstrategi, det har alltid ført til en smell. Kanskje handler det om å kunne sette grenser for seg selv, være, leve og å eksistere. Jeg vet ikke. Jeg har ikke fasitsvar og jeg blir fortsatt litt trist når jeg tenker på den jenta jeg pleide å være på ungdomsskolen, selv om det er lenge siden. Det hender fortsatt at jeg sammenligner meg med henne, men jevnt over lar jeg det bli med det og lar fortiden være historie.

Angående den spennende høsten, ja... tredje år på videregående. Det siste året. Jeg håper jeg klarer det. Jeg håper det går. Og i tillegg til å begynne på skolen igjen, skal jeg noen turer til Capio. Jeg sitter i brukerrådet der til og med neste år. Kurs med mental helse står muligens på planen i september, modulbasert brukererfaringskurs skal gjennomføres og forhåpentligvis, forhåpentligvis får jeg holdt noen foredrag.

Men først er det noen dager med jobb, og så drar jeg på spontantur til Samos sammen med Inger på lørdag. Billettene ble bestilt og betalt i dag og endelig skal jeg bruke bikinien jeg ikke har hatt på meg enda. Det blir skummelt, men jeg ser fram til det.

Når døren går igjen, når hendene har sluppet taket og tomheten er det eneste som er igjen, når "ikke gå" og "ikke forlat meg" har blitt sagt om og om igjen - på tull, fra hjertet, fra bunnen av ingenmannsland og det blir slik likevel, fordi det må bli sånn, fordi det er slik det er akkurat nå, fordi det ikke finnes noen andre alternativer, fordi komplikasjonene er slik og realitetene sånn, ender jeg alltid opp med lengselen rivende fra tærne og til hårrøttene. Stillheten er den eneste lyden; den overdøver musikken, lydene som jeg skviser ut av høyttalere på datamaskinen, høyttalere på stereoanlegget. Stillheten og lyden av mine egne hjerteslag.

"gi det opp," hvisker de, stemmene, deres, og de ser på meg med bekymringsrynker mellom øyenbrynene, den rynken som kommer til å bli mest framtredende i mitt eget ansikt om noen år. "Gi det opp, kan du ikke bare gjøre det?" Jeg nikker på akkurat samme vis som jeg har gjort i en halv evighet, en for kort evighet, for kort tid, for lite tid, likevel, lenge nok til at utfallet kan ende katastrofalt. kanskje mest for meg, kanskje mest fordi jeg er den som holder meg fast i tilværelsen med hvite hender, kanskje fordi jeg er sterkest og svakest på samme tid, kanskje fordi jeg ikke helt vet hvordan jeg skal gjøre det hvis tilværelsen endrer seg drastisk.

frykten melder sin ankomst når klokken har bikket kveld, når kroppen er stelt og tenner pusset, og jeg kryper under dyna. frykten og angsten og panikken. redselen, redselen for å gi meg selv bort og kanskje aldri få muligheten til å få deler tilbake igjen.
vil gjerne bli elsket, men er livredd for å gjøre det. mitt mantra. eller kanskje ikke helt, siden jeg tvilsomt arbeider med bevissthetens subtile energier. hva nå enn det er.

å gi det opp akkurat nå er umulig.
prøv å forstå.
selv om det hender at det ser ut som jeg sitter på et tog med enorm hastighet på vei til ingenmannsland.
for meg er dette virkelig.
og igjen: det er vakkert.