Søndags formiddag satt jeg i senga på rommet mitt med vondt i magen, og jeg vurderte å ringe mamma for å si at jeg hadde veldig lyst til å sykemelde meg de ukene som er igjen før juleferien. Jeg hadde det så lite godt med meg selv, at det virket som et bra alternativ. Ikke møte det som jeg innbilte meg ville skje, ikke være en kriger, gå utenom utfordringene, krype under dyna og forbli skilpadde- Annika en stund til. Bare litt. Bare i tre uker. Noen ganger trenger jeg å være denne skilpadda, har behov for å trekke meg inn i skallet mitt, men det må ikke være for lenge. Da går det galt. Og innerst inne er jeg klar over at tre uker i skilpaddetilværelsen ikke er bra for meg. Tre uker hjemme, tre uker i senga, tre uker på facebook og med F5 knappen under den ene fingere, noen timer på treningssenteret i uka- før det også ville sagt stopp. Ligger jeg mye hjemme, mister jeg både energi, stå- på vilje, og livskvaliteten min blir mye dårligere. For mye tid alene med meg selv og mitt eget hode som det eneste selskapet, har en tendens til å forverre tilstanden min.

Så.. jeg bestemte meg for å dra tilbake til skolen i går. Bestemte meg for å gå. I går og i dag og i morgen. Prøve, teste ut, se hva som skjer. Går det ikke, så går det ikke. Da kan jeg i alle fall si at jeg har prøvd.  Heldigvis var humøret litt bedre på søndagskvelden etter Ingers post- it lappeklistring som i seg selv var ganske så morsomt, julepynting av huset og pynting av et 123 pekkerkakehus- byggesett fra Spar. Det gjorde slik at det ble litt lettere for meg å legge meg på kvelden, og å stille meg inn på "i morgen skal jeg på skolen" modus.

Det gikk. Jeg sto opp, jeg kledde på meg, jeg tok bussen til skolen og jeg var der hele dagen. Det gikk bra. Bedre enn forventet; alle de skrekkelige tingene jeg hadde sett for meg, kom ikke. Jeg fikk ingen kommentarer om den "store" forandringen som har skjedd med meg i løpet av oktober og november, noe jeg hadde vært fryktelig redd for. Ingen sa noe. Alt var som det pleier å være, og når alt kommer til alt, var det helt greit.

Men det er vel egentlig også det eneste. Det gikk plutselig opp for meg; da læreren min begynte å snakke om oppgaven vi skal levere inn i neste uke- en praksisoppgave- at skolen er og blir et stressmoment for meg. Jeg mestrer skolen, jeg får det til, men dette stresset, det mestrer jeg ikke så alt for bra og så er jeg ikke så flink til å kjenne på det heller. Jeg tror alltid at jeg kan klare alt til siste slutt, helt til kroppen blir svimmel og verden begynner å snurre.
For øyeblikket danser stresshormonene fremfor øynene mine, jeg har nok å gjøre, mye å gjøre, selv om det er mindre enn det som var før praksisperioden. Det er nok, evig nok. Spesielt når ting er så vanskelig som de er.

Om tre uker er det juleferie. Jeg klarer det.