Your will be still, don't try

Don't let your heart get heavy child

Inside you there's a strength that lies

formen er mildt sagt elendig, jeg prøver å se det fine og gode, men nå som feberen er borte og antibiotikaen ser ut til å ha satt i gang med å drepe bakteriene som har bosatt seg i halsen og svulmet opp lymfekjertlene mine, gjort ørene vonde og røde- spesielt inni det venstre, tar Mørkets Fyrste litt overtak igjen. Sånn sett var det okei med feber. Det flyttet fokuset, og jeg kunne nesten godt ha vært syk litt lengre, hadde det ikke vært for at det var så utrolig vondt. Hjalp liksom ikke helt å tenke at "hey, dette burde jeg holde ut, år med psykisk sykdom er verre". Det er for så vidt litt sant, for jeg vil heller være litt fysisk syk en stund og så blitt helt frisk igjen. Man kan gipse en brukket fot, eller gi antibiotika for en eller annen betennelse- men det som sitter inni, det finnes det ingen 10- dagers penicillinkur for.
det er ille å være fysisk syk også, det er ikke det jeg mener. For mye fysisk sykdom skader også psyken. Det hele henger sammen, overraskende nok, eller hva?!

Føler meg altså ikke spesielt okei. Er slapp, ikke bra, hodepine, ikke greit, har vært utrolig mye plaget med det den siste tiden. Spesielt hodepine. Lettere migrene. Smertestillende tar det ikke bort, vet ikke om det kan være fordi jeg er så anspent hele tiden eller om det er fordi jeg tenker for mye eller om det er fordi jeg ikke spiser riktig eller om det er for noe helt annet. Vondt i hodet når jeg blir varm, vondt i hodet når jeg gråter, vondt i hodet når jeg vasker klær, vondt i hodet når jeg står opp, vondt i hodet når jeg vasker huset, vondt i hodet når jeg snakker om det som er vanskelig, vondt - hvorfor?!
Ikke godt å si, men det er uansett slitsomt.

Jeg skal ut. Jeg har ikke lyst, men jeg skal gjøre det likevel. Ting blir ikke bedre av å ligge parkert på skinnsofaen selv om jeg er syk, og det er godt å lufte hodet litt. Har uansett avtalt med mamma at vi skal møtes på Nerstranda (kjøpesenter) når hun er ferdig på jobb. Hun skal handle noen greier på romjulssalget, og jeg skal fortsette klesjakt. Kanskje. Hvis jeg klarer. Og så må jeg innom meg selv først; skru av et lys jeg glemte å slå av her om dagen, sjekke posten og vanne blomster. Jeg har ikke grønne fingre, så de har en tendens til å dø fort. Godt at orkideer ikke trenger mye vann.

Synes egentlig ikke at jeg ser ut som meg selv. I alle fall ikke i går. Det har jeg ikke syntes på mange måneder, men i går var det ekstra rart. Det er rart å se seg i speilet og tenke: "hvem i alle dager er du?"

Greit nok. Det får være sånn for nå. Nå må jeg dusje. Ta noen smertestillende. Ut. Hei og hopp.

Be here now, here now

Don't lose your faith in me

And I will try not to lose faith in you

Don't put your trust in walls

'Cause walls will only crush you when they fall

Be here now, here now

Be here now, here now

Jeg er fortsatt syk. Feberen ble på et magisk vis borte i løpet av natten, det var fint, selv om både ørene og halsen verket like mye som både gårsdagen og dagen før der. Hadde egentlig bestemt meg for å ringe legekontoret der fastlegen min hører til i dag, men jeg gjorde det aldri. Har ikke vært der siden september. Burde egentlig bestilt meg time for lenge siden; kroppen min har vært i ulage i flere måneder, og det er sikkert ikke så dumt å ta en blodprøve eller ti av diverse verdier for å se hvordan ting står til og sånn. Burde også få ordnet meg en time for å ta en ny beintetthetsprøve (disse viser om man har beinskjørhet, da jeg tok en i mai var verdiene i korsryggen lave) og få time hos ernæringsfysiolog. Jeg trenger litt hjelp, men vet ikke helt hvordan jeg skal be om det.
Mamma og jeg prøver å snakke om disse fryktelige problemene mine, det ender naturligvis med at jeg gråter litt og sier mange usaklige ting i affekt, og ingen av oss har kommet et skritt nærmere den fasen der man begynner å finne løsninger. Det er så vanskelig når jeg vet at det kommer til å bli bedre, når jeg vet at det kommer til å snu på et eller annet tidspunkt, når jeg vet at jeg før eller siden vil mestre det jeg absolutt ikke får til nå, men likevel ikke TROR at det går.

Det er nemlig der jeg er. I det lille hullet, i gjørma, på det stedet der skylappene er klistret på og man ser ingenting- ikke frem, ikke bak, ingenting, bare stående i midten av ingenmannsland. Det er der. Der katastrofetankene for alvor melder sin ankomst, der verden får samme kinn vendt til gang på gang, der den konstruktive tankegangen stopper. Problemet er ikke evnen til å reflektere. Problemet her, nå, er at jeg er fastkjørt og at jeg ikke helt kommer meg videre. Man er alltid i bevegelse, man lærer alltid noe, men det er så frustrerende når det ser ut til at jeg står i ro. På samme sted som i september. 30.oktober skrev jeg noe i dagboka om alle planene, alle tankene, alle ideene for å få ting til- vel, der er jeg fortsatt. Og jeg har enda ikke klart det. Det. Det kan være så mangt. Mat, blant annet. Problemet er også at desto lengre jeg går uten å oppleve mestring, uten å oppleve å få til det jeg aller helst vil klare, desto mer jeg driver med denne selvreguleringen som ikke fungerer, jo mer nedstemt og deprimert blir jeg.

Så. Dette må snu. Veldig snart. Helst!
Vet jo at ting ikke endrer seg over natta, men det er jo lov å drømme litt...

Ellers har jeg ligget på sofaen store deler av dagen og spist isbiter fra dette utrolig irriterende brettet fra IKEA. Tenkte det ville hjelpe mot halsen, men det gjorde det ikke.

Siden jeg ikke lengre har feber, tok meg en tur til byen i løpet av formiddagen. På med noe annet en alt for store, gjemme-seg-bort-klær! Ut! Tenk det. Ikke verst. Det var fint ute. Julekortfint.

Jeg endte opp på prøverom av alle steder. Og i butikker. Siden humøret var ganske okei, var det et godt utgangspunkt for et forsøk på å få tak i noe nytt å ha på meg. Jeg trenger virkelig det. Problemet er bare at jeg som regel gråter litt i prøverommet før jeg drar hjem og er like sur som det jeg var da jeg kom. Ikke i dag, heldigvis. Heldigvis. Fant til og med to klesplagg. Hurra.


Til slutt, ved byturens ende og da mamma var ferdig på jobb og kom for å hente meg, endte vi likevel opp på legevakta. Det tok to timer, og jeg fikk påvist halsbetennelse med veldig høye CRP- verdier. Flott. 10 dagers antibiotika kur, og der gikk sammenkomsten med gamle venner jeg ikke har sett på år som arrangeres i morgen i vasken, samt nyttårsfeiring med champagne og hurra. Ja, ja.

Jeg var hjemme i Tromsø på påskeferie, og mamma sa de stygge ordene jeg selv var veldig klar over, men som jeg lukket øynene og ørene for, ordene som likevel var realitet og skummelt. Jeg var stygg i speilet. "Nå synes jeg at du har blitt litt vel tynn igjen, Annika". Jeg var mye redd; redd for hvor det kom til å ende, redd for ditt og redd for datt- men det fine i all elendigheten var likevel at jeg SÅ hvordan jeg så ut. For første gang på mange, mange år så jeg at jeg var litt tynn. Manglende vektoppgang, det å balansere på ei syltynn line førte til vektnedgang- men jeg jobbet. Jeg jobbet beinhardt.

Jeg var litt uvenner med psykologen min, utfordret meg selv med å spise når man ikke må, drømte om en mirakelkur, skoleåret på Åsane Folkehøgskole nærmet seg slutten og jeg begynte å sende ting hjem til mamma og pappa i slike fine smartpakker fra posten, var usikker på hva jeg skulle gjøre videre med skolegang og bosted, og drømte mye om frihet.