Jeg er fortsatt syk. Feberen ble på et magisk vis borte i løpet av natten, det var fint, selv om både ørene og halsen verket like mye som både gårsdagen og dagen før der. Hadde egentlig bestemt meg for å ringe legekontoret der fastlegen min hører til i dag, men jeg gjorde det aldri. Har ikke vært der siden september. Burde egentlig bestilt meg time for lenge siden; kroppen min har vært i ulage i flere måneder, og det er sikkert ikke så dumt å ta en blodprøve eller ti av diverse verdier for å se hvordan ting står til og sånn. Burde også få ordnet meg en time for å ta en ny beintetthetsprøve (disse viser om man har beinskjørhet, da jeg tok en i mai var verdiene i korsryggen lave) og få time hos ernæringsfysiolog. Jeg trenger litt hjelp, men vet ikke helt hvordan jeg skal be om det.
Mamma og jeg prøver å snakke om disse fryktelige problemene mine, det ender naturligvis med at jeg gråter litt og sier mange usaklige ting i affekt, og ingen av oss har kommet et skritt nærmere den fasen der man begynner å finne løsninger. Det er så vanskelig når jeg vet at det kommer til å bli bedre, når jeg vet at det kommer til å snu på et eller annet tidspunkt, når jeg vet at jeg før eller siden vil mestre det jeg absolutt ikke får til nå, men likevel ikke TROR at det går.

Det er nemlig der jeg er. I det lille hullet, i gjørma, på det stedet der skylappene er klistret på og man ser ingenting- ikke frem, ikke bak, ingenting, bare stående i midten av ingenmannsland. Det er der. Der katastrofetankene for alvor melder sin ankomst, der verden får samme kinn vendt til gang på gang, der den konstruktive tankegangen stopper. Problemet er ikke evnen til å reflektere. Problemet her, nå, er at jeg er fastkjørt og at jeg ikke helt kommer meg videre. Man er alltid i bevegelse, man lærer alltid noe, men det er så frustrerende når det ser ut til at jeg står i ro. På samme sted som i september. 30.oktober skrev jeg noe i dagboka om alle planene, alle tankene, alle ideene for å få ting til- vel, der er jeg fortsatt. Og jeg har enda ikke klart det. Det. Det kan være så mangt. Mat, blant annet. Problemet er også at desto lengre jeg går uten å oppleve mestring, uten å oppleve å få til det jeg aller helst vil klare, desto mer jeg driver med denne selvreguleringen som ikke fungerer, jo mer nedstemt og deprimert blir jeg.

Så. Dette må snu. Veldig snart. Helst!
Vet jo at ting ikke endrer seg over natta, men det er jo lov å drømme litt...

Ellers har jeg ligget på sofaen store deler av dagen og spist isbiter fra dette utrolig irriterende brettet fra IKEA. Tenkte det ville hjelpe mot halsen, men det gjorde det ikke.

Siden jeg ikke lengre har feber, tok meg en tur til byen i løpet av formiddagen. På med noe annet en alt for store, gjemme-seg-bort-klær! Ut! Tenk det. Ikke verst. Det var fint ute. Julekortfint.

Jeg endte opp på prøverom av alle steder. Og i butikker. Siden humøret var ganske okei, var det et godt utgangspunkt for et forsøk på å få tak i noe nytt å ha på meg. Jeg trenger virkelig det. Problemet er bare at jeg som regel gråter litt i prøverommet før jeg drar hjem og er like sur som det jeg var da jeg kom. Ikke i dag, heldigvis. Heldigvis. Fant til og med to klesplagg. Hurra.


Til slutt, ved byturens ende og da mamma var ferdig på jobb og kom for å hente meg, endte vi likevel opp på legevakta. Det tok to timer, og jeg fikk påvist halsbetennelse med veldig høye CRP- verdier. Flott. 10 dagers antibiotika kur, og der gikk sammenkomsten med gamle venner jeg ikke har sett på år som arrangeres i morgen i vasken, samt nyttårsfeiring med champagne og hurra. Ja, ja.