Søndag, andre juledag og egentlig hadde jeg planer. For første gang på lenge. På grunn av denne håpløse tilstanden jeg befinner meg i, denne depresjonen, har både sosiallivet og aktivitetsnivået mitt blitt innskrenket betraktelig. Jeg vil ikke ut. Jeg vil ikke trene av idiotiske grunner som har noe med hvordan man ser ut i trenignsklær. Jeg vil ingenting. Uansett. Jeg hadde planer i dag, planer som ble tenkt ut i løpet av ettermiddagen i går og som innebar både en tur på trening og lunsj på Egon sammen med Merete - planer som fikk magesekken til å vrenge seg, men som jeg samtidig hadde bestemt meg for å gjennomføre. 1: ting blir ikke bedre av å sitte i ro. 2: trening er den eneste mestringsstrategien jeg har igjen. 3: jeg har godt av å komme meg ut døren.

Dessverre ble det ingenting av noenting. Våknet med vondt i halsen i går morges, feber nærmere 40, vondt i ørenenog diverse annet meldte sin ankomst i går kveld. Febernetter er det verste jeg vet, og ting var strengt tatt ikke så veldig mye bedre da jeg sto opp. Halsbetennelse. 

Jeg kunne krisemaksimert, satt i gang allverdens destruktive tankeganger- depresjoner og dårlig psykisk tilstand har en tendens til å vri og vende på hver minste lille detalj som skjer, forverre situasjonen og trekke dårlige konklusjoner. Men jeg gjør ikke det. Selv om jeg ikke føler meg bra på noen som helst måte (hvem gjør egentlig det når man gruer seg til hver gang man skal svelge overflødig spytt fra munnen...?), gjør det faktisk ingenting. Det er helt greit å være syk. Det er helt greit, fordi jeg slipper å få dårlig samvittighet for at jeg ikke gjør noe. Jeg får ikke dårlig samvittighet fordi jeg ligger hele dagen på sofaen; sover eller ser Bones- episoder sammen med lillesøster. Det, av alle ting, gjør faktisk humøret bedre.

Dessuten er det helt ok å se ut som dritt. Det spiller ingen rolle om håret står til alle kanter, eller om rester av gammel maskara er klint under øynene. Det spiller ingen rolle. Og inni all elendigheten, ser jeg endelig et lite lyspunkt. En ny plan, nye forsøk. Jeg vet ikke om det vil fungere, men det spiller heller ingen rolle. Det er tanken som teller, tanken som skaper håp og litt motivasjon og noen gode tanker. Klarer jeg å utføre det i praksis, er det bra. Det vet jeg ikke enda om jeg får til. Men jeg skal prøve.

Akkurat nå er det ok å være syk. Misforstå meg rett. Jeg trenger ikke å få dårlig samvittighet fordi jeg ikke drar ut på byen i natt eller ikke drar på julebesøk sammen med mamma og pappa. 

Og så er det fint å være hjemme hos foreldrene mine, noen som orker å høre på når man sutrer om kald-svette og ekstremsvette når feberen går nedover, noen som lager isbiter i fryseren og som hamster halstabletter på bensinstasjonen.