Jeg var hjemme i Tromsø på påskeferie, og mamma sa de stygge ordene jeg selv var veldig klar over, men som jeg lukket øynene og ørene for, ordene som likevel var realitet og skummelt. Jeg var stygg i speilet. "Nå synes jeg at du har blitt litt vel tynn igjen, Annika". Jeg var mye redd; redd for hvor det kom til å ende, redd for ditt og redd for datt- men det fine i all elendigheten var likevel at jeg SÅ hvordan jeg så ut. For første gang på mange, mange år så jeg at jeg var litt tynn. Manglende vektoppgang, det å balansere på ei syltynn line førte til vektnedgang- men jeg jobbet. Jeg jobbet beinhardt.

Jeg var litt uvenner med psykologen min, utfordret meg selv med å spise når man ikke må, drømte om en mirakelkur, skoleåret på Åsane Folkehøgskole nærmet seg slutten og jeg begynte å sende ting hjem til mamma og pappa i slike fine smartpakker fra posten, var usikker på hva jeg skulle gjøre videre med skolegang og bosted, og drømte mye om frihet.