helga er over. den har vært fin; i alle fall ganske, i alle fall med besøk av søskenbarnet mitt Helle, i alle fall med reker og vin og kos sammen med Merete, Inger og Sunniva. I alle fall med vors og sang og det å høre på black metal igjen, som om det skulle vært år siden sist (noe det også er) og finne et snev av seg selv igjen mellom lydspor 1 og 7. det har vært ville dager, dager i alt for høye sko, vin og fin, dager med knall og fall, utkasting og nektet adgang. men det gjør ingenting. "ingenting personlig," sa dørvakten da jeg konfronterte ham med fredagshendelsen, la oss kalle ham Per, i går og fortalte meg at han hadde lest psykologi i fem år fordi han hadde hatt en samboer som ikke hadde det bra. "så snill du er," sa jeg etter at jeg hadde fortalt ham at jeg var snekker og visste hvordan man hektet en dør av hengslene; hadde vissnok store planer om å ta med meg ytterdøren til utestedet hjem. "Så snill du er," jeg smilte og ønsket innerst inne at det var noen som hadde gjort det for meg også. lest psykologi. studert. for å  forstå det som fortsatt er uforståelig. det som jeg heller ikke forstår meg på. men hvordan forstår man noe uforståelig når det er krøll i papirene, når diagnosene er i uorden, når ting som har blitt sett på som viktige av tidligere terapeuter og skrevet ned på epikriser og henvisninger i uthevet skrift "BURDE VÆRE ET VIDERE TEMA I TERAPIEN" blir glemt og kastet på bålet? hvordan forstår man når man egentlig ikke helt vet hva det er å forstå? når trådene er så mange, knuten så stor og garnnøstet så uendelig at man ikke engang vet hvor man skal begynne?

sannheten er at jeg roter. med meg selv, med livet, med tilværelsen og alt dette, alt dette gjør meg selvsagt sliten. sliten og lei av meg selv. da er det ikke så mye annet å gjøre enn å sove. Helle har dratt hjem til Narvik igjen, jeg har forlatt leiligheten og er tilbake hjemme hos mamma og pappa. krøller meg sammen i senga med en dunkende elektrisk angstball i magen, hører på Josh Groban og studerer hunden vår som har plassert seg på gulvet ved siden av meg. han puster tungt.

jeg er engstelig. hodet løper maraton. katastrofetanker, krisetanker, kaostanker.
ingenting annet å gjøre enn å skrible ord til herr behandler på pappapermisjon i håp om at ordene mine hjelper meg selv, spise rosa nonstop, sove og vente på at det går over.