jeg kryper sammen i den ene gamle, grønne lenestolen som står i stua hjemme hos mamma og pappa og drar ullteppet over hodet, mens tårene renner nedover ansiktet mitt. ingen sminke. ingenting. nakenhet, renhet, like bart og åpenlyst som jeg - meg - og de salte tårene som utbroderer følelsene mine selv om jeg ikke ønsker det. hysj, ikke gråt. tårer er et kommunikasjonsmiddel som kan brukes når man ikke kan snakke. noen ganger skjer den fysiske reaksjonen så raskt at jeg ikke klarer å henge med psykisk. gang på gang må jeg spørre meg selv om hvorfor jeg gråter her og nå, om hvorfor jeg reagerer slik som jeg gjør, men siden det følelsesmessige ofte tar over fornuften, er det ikke alltid enkelt å få svar på spørsmålene jeg stiller meg selv.

jeg vil skrive. på grunn av eksamensforberedelser, eksamen og sosiale sammenkomster har jeg ikke skrevet et ordentlig innlegg på mange, mange dager. jeg vil skrive. alle ordene, alle setningene, alt som rører og velter og surrer på innsiden; om opplevelsen og de frydefulle øyeblikkene og om sommeren som er her, om å sitte på bryggekanten natt til søndag og dingle med beina og om... om... reisen jeg begir meg ut på om noen få dager.

men jeg kan ikke. jeg kan ikke formulere meg når nervesystemet sender elektroniske sjokk rundt i kroppen; små sjokk som går utover balanseevnen, som går utover synet, som får leppa til å riste og beina til å skjelve. jeg ser hvite prikker når jeg snur for raskt på hodet og støtene kommer jevnlig. dette har vært et lite problem siden april og det minner meg om svimmelanfallene jeg hadde i 2009 og 2010. det kommer og går - irriterende - noen ganger varer det i noen minutter, andre ganger en time og i dag har det vart hele dagen. jeg blir redd og engstelig og tør ikke bevege meg. fryser og skjelver om hverandre og er fullstendig utslitt av et nervesystem som er på ville veier. 

utslitt. stemmen har forsvunnet, migrener og hva som verre er. jeg vil helst bare sove.