Jeg er hjemme igjen etter vel endt ferie. Hjemme på Kvaløysletta i huset hjemme hos mamma og pappa, der ting har holdt sin faste og vante plass i løpet av de elleve dagene jeg, pappa og lillesøster har vært på farten med ryggsekk på ryggen. Ting er som før, og samtidig allikevel ikke. Tror jeg? Kanskje. Skal ikke si noe sikkert før jeg har landet på føttene igjen og er tilbake til hverdagen - og hverdagen, den kommer fort.

Det har blitt tatt bilder. Drøssevis av bilder; 500 stykker - der sikkert halvparten er av lillesøster og meg med ryggen til, og resten... vel, de er av landskap og av svette, sminkeløse ansikter med grimaser, smil og annet som hører med når man er på en slik ferie som ikke handler om å se pen eller okei ut i det hele tatt. For sminken har vært hjemme. Det samme har rettetanga, hårføneren, hårsprayen og annet dilldall som er en normal del av min hverdag. 

Jeg skal fortelle om reisen min, reisen vår sammen og jeg skal skrive. Masse. Om tenkte tanker, om handlinger, om situasjoner, om tekster som har fått vokse og gro gjennom Nord - Spanias kuperte landskap gjennom joggesko og fjellsko og vannblemmer på tær - tekstene som har fått spire mellom muskelkramper og tårer som spratt av seg selv. Mellom kraftig solbrenthet på skuldre og i nakken; tankene om meg og om livet, om etikk og moral, filmsnuttene som har beveget seg på innsiden av hjernecellene, filmene fra nåtid og fortid og framtid. Alt. Om å føle seg fryktelig misfornøyd og malplassert i egen kropp, om å ha mareritt når man sover i samme rom som ørten andre og om angsten. Men ikke bare det vonde. Om det gode også. Om å finne ro på steder der tid ikke eksisterer, der alt som er, er her og nå. Nået. Det uunngåelige nået som jeg alltid har problemer med å være i. 

Ord. Mine ord. Og dere kan lese hvis dere vil. Hvis ikke, er det okei, det også.

Jeg har kjent. Jeg har følt. Jeg har eksistert. I elleve dager har jeg ikke gjort noe annet enn å være. Kjenne på mitt eget kjøtt og blod, kjenne kroppen bevege seg, kjenne musklenes kraft og musklenes smerte og jeg har, jeg har levd. På en helt annen måte enn før. Jeg prøver å elske det umulige. Kanskje kan jeg klare det.

Turen har vært en psykisk reise så vel som en fysisk.

Jeg elsket hvert minutt av den, men nå er det godt å være hjemme igjen. Jeg trenger tid. Jeg trenger Annika - tid. Minuttene alene før jeg skal legge meg, timene jeg ikke får sove, dagene jeg ikke gjør noe - jeg trenger meg. Jeg trenger å være sammen med meg selv i trakter der jeg kjenner hver krik og krok.

bilder kommer. oppdateringer kommer.

skriverier kommer.