Jeg lovte dere ord. Mange ord. Tekster opp og ned og i mente; alle tankene, fortellingene fra veien til Santiago de Compostela, fra ferien og fortellinger fra livet og det som hører med. Det og bilder kommer snart.   Har vært i Tromsø i to dager og jeg kan allerede kjenne hvordan de elektriske støtene som ingen lege skjønner bæret av, stritte ut via gjennom nervesystemet mitt. Kan allerede føle hvordan støtene får leppene til å skjelve, øynene til å få blørete syn, knærne til å skjelve og hendene til å riste innimellom. Disse fysiske symptomene eller plagene eller hva jeg skal kalle det, var fullstendig forsvunnet mens jeg var på ferie. Den eneste dagen jeg kjente snurten av elendigheten, var den første dagen - reisedagen - dagen som ble brukt på flyplassen i Tromsø, på Gardermoen, i Frankfurt, på flyet og i Madrid. Men det var kun da og det var fantastisk. Fra å gå fra dager der denne elektrisiteten plutselig var hverdagskost, til å være fri for mystiske støt var litt av en overgang. Det føltes bra. Jeg følte meg fri.

Nå er de tilbake.
Tilbake sammen med tilværelsen som skal forandre bosted. Jeg holder nemlig på å flytte hjem til mamma og pappa igjen; for første gang siden 2008. Jeg har ikke bodd permanent hos dem siden jeg ble innlagt på ungdomspsykiatrisk avdeling 20.mai 2008 - og siden den gang har jeg levd og bodd i pappesker, kofferter, bag'er, ryggsekker og i ulike senger. I Narvik, på flyplasser, i Fredrikstad, i Bergen og Fredrikstad på samme tid, på ferier, på reiser - hit og dit og alle veier. Selv om jeg er rastløs av natur, selv om jeg alltid ønsker noe nytt, en forandring, noe annerledes, lengter jeg allikevel etter en trygg base. Et sted jeg kan være, et sted som kan være mitt og som jeg kan kalle basen min. Av mange grunner har hjemme hos mamma og pappa aldri vært en base, selv om det har vært "hjemme" og barndomshjemmet. På grunn av at det er her, hjemme, innenfor veggene i det hvite huset, alt har skjedd, eller i alle fall, svært mye, er det ikke trygt. Sykdom sitter i veggene. Heldigvis har jeg ikke lengre det gamle rommet mitt og det er i alle fall en begynnelse. Der inne har jeg alt for mange negative minner, alt for mange negative følelser, alt for mye sykdomshistorie og sykdomsdill og dall. Ting jeg vil slippe unna, men som jeg forstår at jeg ikke er helt ferdig med enda. Min egen historie venter enda på å bli forent.

Et nytt rom er en begynnelse på noe jeg ikke helt vet hva er.
Usikkerheten er der fortsatt, usikkerheten på om dette vil fungere, usikkerheten og redselen for at jeg skal utagere, være sinna og slitsom og plagsom igjen dunker på innsiden. For det er sånn det er; når jeg er på en snurr, når jeg ikke har selvinnsikt, når øynene blir sorte og livet vanskelig, går det ut over de menneskene som jeg vet alltid kommer til å være der. De menneskene som har fulgt meg fra jeg var et foster og som har sett utviklingen min gjennom snart 21 år. Det er ikke slik jeg ønsker det skal være, likevel skjer det. Det må være fryktelig vanskelig å være foreldre og søsken til et familiemedlem som ikke alltid er seg selv. Stabilt ustabil, og samtidig mer stabil enn jeg har vært i løpet av hele mitt relativt korte liv.

Jeg vet ikke, jeg.
Må tro at det skal fungere.
Ikke ta sorgene på forskudd.
Likevel gjør jeg det.

Jeg har kjøpt ny datamaskin og jeg har skrevet enormt mange ord i løpet av denne dagen. Jeg skriver til behandleren min som er ute i pappapermisjon og som jeg ikke får se igjen før i september - skriver ned sommeren, skriver ned alt jeg tenker på, alle ordene, alt som er forbudt, alt som ikke kan sies, alt jeg er redd for å få fram men som burde snakkes om likevel. Jeg skriver det ned nå slik at jeg ikke skal glemme og når det blir september, når det blir tid for meg å traske inn gjennom dørene på det psykiatriske sykehuset igjen, når det blir tid for å sitte på kontoret hans og at han nok en gang skal spørre meg hvordan det går og hvordan jeg har hatt det de månedene vi ikke har hatt kontakt, skal jeg overrekke hele bunken som kommer til å bli stor. Om det kommer til å gå, vet jeg ikke. Den litterære, den kreative og formulerende evnen i meg legger jeg til side og skriver. For det handler ikke om å prestere. Det handler om å fortelle det som er vanskelig å snakke om; alt jeg tenker på og alt jeg kanskje burde sagt for lenge siden.

Jeg vet ikke om det er en god ide. Jeg vet ikke om det er for mye å forlange at han skal pløye seg gjennom det som alt har blitt fjorten sider og som sikkert kommer til å runde hundre før det blir september. Nei, kanskje er det ikke det. Det er en tillitserklæring. Og han får betalt for å være behandleren min.

Og ellers...
har jeg det sånn passe.