mandag
Med hjertet i halsen.
5/02/2011 09:59:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
opp-ned-og-helt-på-bærtur.
omtrent det eneste bildet jeg tør å vise fram fra årets russelørdagsnatt.
Det har vært veldig lite blogging den siste uka, kanskje ikke så rart med tanken på at jeg har vært opptatt med helt andre ting, uvisst hva jeg egentlig har drevet med. Når det er sagt, er det kanskje heller ikke så viktig.
Den siste måneden har vært fantastisk. Superbra. Dritbra med stor uthevet D. Jeg tror kanskje ting snudde litt etter jeg hadde vært på brukerråd møte på Capio i mars og etter et møte med ei flott dame som tok opp alt jeg sa på lydbånd. Jeg tror den turen var vendepunktet på hele den kritiske fasen jeg fant meg i fra begynnelsen av november og i all evighet. Der fra har det strengt tatt bare gått oppover. Mye takk til medisiner som virkelig har endret livet mitt, men også alle de flotte opplevelsene jeg har hatt den siste tiden. Krisefasen er tilbakelagt - den er over, jeg har overlevd, vokst på erfaringene og strengt tatt lært meg å leve med alle mine ekstremt mange ekstra kilo. Stopp, observer, aksepter og la gå. La det gå, Annika. Bare la det passere.
I påskeferien begynte jeg å skrive på et farvelbrev til anoreksien. Til spiseforstyrrelsen. Av en grunn: jeg tenkte i mitt hypomaniske sinn at det var over for godt. Alt var superbra, alt var strålende, alt var så fantastisk som jeg aldri hadde trodd at det noen sinne kunne bli. Ferdig. Over. Friskheten var og er ikke et faktum, men jeg tenkte at NÅ var det jammen meg ikke langt igjen. Så feil kan man altså ta.
I løpet av påskeferien dukket symptomene opp igjen. Ikke på matproblematikken, men på tomheten. Den som kommer dundrende ut av ingenting like før Mørkets Fyrste melder sin ankomst; den som jeg har kjent på kroppen siden jeg var tretten år gammel. Den. Den som kommer og som holder meg fast, klemmer og knuser. Å beskrive tomheten eller desperasjonen jeg føler når det slår til for fullt, når vekten av verden blir uutholdelig er tilnærmet umulig. Jeg har i årevis prøvd å sette ord på elendigheten og noen ganger går det bra. Andre ganger ikke.
Jeg feide tomheten under teppet og fortsatte å danse i mine lyserosa sko, fortsatte med søvnløse netter og elendig matlyst. Dårlig matlyst som i, ja, nettopp det - ikke tvunget fram av en idiotisk Elefantstemme.
Heldigvis går det greit. Problemet er bare at når man føler seg som sin egen verdensmester og herre i eget liv, helt på en snurr og tjoheifallerei - en fase som dukker opp innimellom, denne gangen lengre og litt mer intens enn jeg har opplevd tidligere (har andre årsaker enn sykdom også, tror jeg), er at jeg rett og slett glemmer å ta det litt rolig i svingene. Her snakker vi om å holde det gående i, i alle fall tretti dager med sinnsyk energi som aldri så ut til å ta slutt. Ikke før på lørdag. Ikke før i går ettermiddag. Da kom murveggen susende i dundrende fart, den velkjente veggen som jeg har stanget hodet inni så mange ganger. Det var ikke enkelt. Og jeg tror jeg innså et par ting som jeg må ta opp med behandleren min på onsdag.
Vet ikke om dere husker det, men da jeg var i krisefasen min skrev jeg i ei bok. Ei skrivebok - ordene jeg ikke turte å si, ordene jeg ikke kunne slippe fram bak fasaden, linjene jeg ikke kunne uttrykke fordi det var for skummelt. Ordene jeg ikke kan forklare, følelsene som ikke dukker opp under overflaten med mindre det er i situasjoner som jeg ikke engang kan beskrive. Behandleren min fikk den i forrige uke. Selv om krisefasen er over, vil det kanskje komme andre episoder, andre situasjoner som kan ligne og ofte opplever jeg dem likedan. Følelsesmessig, altså. Tankemessig. Han får lese. Endelig tør jeg. Og opplevelsene, tankene, hendelsene fra gårsdagen skal ikke feies bort. De skal ordlegges, forklares og beskrives. Selv om det er hull i hodet og selv om det er problematisk og vanskelig.
Å snakke er vanskelig.
Det har alltid vært det.
Bortsett fra det er jeg veldig sliten. Fysisk utmattet og har mest lyst til å sove. Likevel var helga helt fantastisk; besøk i Sørreisa der jeg tilbrakte timer sammen med noen utrolige folk og russedåp i Telegrafbukta. Jeg er en utslitt russ og jeg føler meg ikke så veldig vel i russebukse. Vel - det er bare sytten dager. Femten til. Så er det over.
I morgen er det prøveeksamen og jeg kan ingenting. Som vanlig. Denne gangen tar jeg det nesten ikke så tungt, selv om jeg har hjertet i halsen allikevel.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
4 kommentarer:
Godt å høre at du har hatt det så supert,at du har levd og fått mange fine opplevelser. Dessverre kan en smell komme veldig fort etter å hatt en lang god periode. Jeg synes det er bra at du klarer å skrive ned det du føler,og får levert det til psykologen din. Jeg synes det er mye enklere å skrive enn å prate jeg også,så skjønner deg så godt.
Håper du får fine russedager framover,prøv å ta vare på deg selv vesla,snart er eksamenstiden,og russetiden over,og da er det snart sommerferie. Hold ut den siste tiden :)
Lykke til med eksamen :)
klem <3
Er man ikke russ siste året på videregående? Men går ikke du på andre året nå? Hvilken farge er det på russedressen din? :)
Jeg er blåruss :)
Det er så deilig å høre at du har kommet deg gjennom det verste av krisefasen, og at du ser lyst på ting igjen.
Selv om du har møtt på en liten vegg. Det skjer jo. Men slike vegger kan forseres, trial and error må kanskje til, men dette er ingenting i forhold til det du har vært gjennom. Kjemp på,og se fram imot ferien som kommer~
Håper du klarer å kose deg litt som russ hvertfall. Og masse lykke til på eksamen!