lørdag
10 år.
4/23/2011 04:01:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
dag 2: hvor vil du være om ti år?
ja, Annika, hvor vil du være om ti år? hva ønsker du å ha oppnådd? hvor er du på vei, og hvor går veien videre? er du lykkelig?
for meg er ti år lang tid.
veldig lang tid.
det er nesten like lenge som jeg har vært psykisk syk. de årene har vært de verste, vondeste og mest erfaringsinnbringende årene i løpet av mitt tjueårige liv. det er slitsomt å kjempe mot en sykdom som ingen andre enn meg ser eller kjenner (bortsett fra anoreksien, den kan være svært synlig), og selv om jeg ofte- spesielt når det stormer som verst, skulle vært foruten, har jeg på sett og vis slått meg til ro med at det kanskje var den veien jeg måtte gå. måtte. for at jeg skulle bli meg.
for fem, fire og tre år siden hadde jeg ingen framtid. noe av det er beskrevet i innlegget "jeg følte at ingen trodde på meg", men ordene fra nåtiden kan heller ikke beskrive eller fortelle hvordan jeg hadde det med meg selv da. selv om jeg alltid vil huske mye, vil enkelte erindringer forsvinne. noenting velger jeg selv å begrave; hatet og kaoset er ikke ting jeg ønsker å bære med meg videre. ingen fremtid. dystert, sier du? det er akkurat slik det var. dystert.
jeg så også for meg at jeg kom til å være tretti år, ende opp i rullestol på somatisk avdeling med slange i nesa. sonde. til tross for at sykdommen var grodd fast i kroppen, var det ikke det livet jeg ønsket meg. jeg har alltid hatt ambisjoner og ønsker, men når Mørkets Fyrste, Herr Angst og Elefantstemmen tar overhånd, er det lett å glemme. Det var først på Capio at jeg forsto at jeg også hadde muligheter. først og fremst til å bli frisk, men også til å leve det livet jeg selv måtte ønske.
hva ønsker jeg?
hva trenger jeg?
hva vil jeg?
store spørsmål som har blitt enklere å svare på nå som ambivalensen har sluppet taket. før visste jeg kun bare hva jeg ikke ville; hver gang terapeuter sa lignende ting som: "ja, det er greit at du ikke vil det, Annika- men hva VIL du?" ble jeg blank. jeg visste ikke. det var for mange "vil ikke, ønsker ikke, kan ikke," i vokabularet mitt at jeg helt hadde mistet evnen til å forstå hva JEG ønsket meg.
i dag vet jeg.
å planlegge fremtiden i detaljer er ikke noe poeng. men det er lov å ønske seg eller drømme om hvor man vil være om ti år.
jeg gikk i 8.klasse da jeg fikk lyst til å bli psykolog. interessen for psykologi oppsto fordi jeg selv ikke hadde det bra og brukte timevis fremfor datamaskinen mens jeg googlet meg fram til hva som kanskje kunne være galt med meg. jeg ville lære og jeg ville vite. mens mange andre i samme situasjon som meg blir drittlei av psykiatrien og helst ikke vil ha noenting mer med den å gjøre når de selv er ferdig, vil jeg fortsette. jeg ønsker å hjelpe. ønsker å bruke mine erfaringer til noe. om ti år er jeg forhåpentligvis ferdigutdannet. etterpå står kognitiv terapi og spiseforstyrrelser på planen.
går det ikke, blir jeg noe annet. jordmor. psykiatrisk sykepleier.
og så er jeg forhåpentligvis så frisk som jeg kan bli.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
3 kommentarer:
Hei Annika!
Jeg føler meg litt dum, men jeg gråter faktisk en liten skvett av glede på dine vegne når jeg leser de siste innleggene dine. Ingen tvil om at du har det bra!
Har fulgt med på bloggen din en god stund, jeg sliter selv med mye av det som du har vært gjennom.
Det motiverer å se at det faktisk er mulig å kunne føle glede igjen etter å ha gått gjennom helvete, jeg håper at jeg en dag også kommer dit.
Lykke til videre, jeg tror virkelig at du har den styrken og det motet som trengs for å komme deg styrket ut av alt sammen.
"og så er jeg forhåpentligvis så frisk som jeg kan bli."
*Tommel opp for den siste setningen din!*
Og gode ting å kunne bruke dine egne erfaringer- man kan nemlig ikke studere seg rikere enn det man selv har opplevd/ kunnskap om, har jeg fått høre.
Anonym: det er helt okei å gråte :) jeg håper og tror at du også kan komme deg frem og ut av elendigheten. tålmodighet er nøkkelen.
Andrea: tusen takk :)