tirsdag og jeg er nå inne i den siste uka av praksisperioden min. snart ferdig og jeg har klart meg bra tross alt. på grunn av dårlig form og lettere migrene, holdt jeg meg hjemme i sofaen i går. nok en mandag; nok en dag der jeg forlot mitt eget liv for en stund og så episoder etter episoder med one tree hill, bare for å bli distrahert. alt er enklere og greiere når jeg slipper å måtte forholde meg til meg selv og mitt eget kaos, men det er likevel ikke riktig: skal jeg overvinne og komme meg gjennom det, må jeg krige og kjempe med alt jeg har. man må møte frykten for å komme seg gjennom den. eksponering.

å møte frykten er vanskelig. i år hadde jeg planer (jeg har det fortsatt, selv om alt ikke går etter punkt og prikke) om å møte det jeg er redd for. problemet er bare det at angsten har blitt så veldig mye sterkere- en ukjent redsel for ting jeg tidligere ikke har ofret en tanke. det kjennes ikke som før- det er ikke den samme hjertebanken, ikke den samme smerten i brystet og det kjennes heller ikke ut som jeg skal både hyperventilere og kveles. ikke sånn. det er noe annet. noe stillegående, som likevel klemmer og presser og skviser. 

jeg er veldig lei og ganske sliten. på mandag skal jeg egentlig til fredrikstad. det var planen. men jeg vet ikke om jeg kan. "selvfølgelig kan du," sier mamma. "du burde dra," sier pappa. selv om jeg vet at det er riktig og rett, er det akkurat som om noe gir meg pusteproblemer av tanken. 

jeg må ringe den kloke damen i 3.etasje. dyktige behandler E, hun som ser og som forstår. jeg må gjøre det. jeg tør ikke. men jeg må.

med en gang.

ønsk meg lykke til.