Det er enkelt å lure seg selv. Lettvint å krølle seg sammen under et hvitt eller rødt ullteppe i den sorte skinnsofaen hjemme hos mamma og pappa, bla opp nettsider der jeg kan se en eller ti episoder med one tree hill gratis uten å måtte laste ned. Den ene laptopen min, som tilhører skolen har blitt innvadert av virus.
Det er enkelt og greit. Det som er verre, er når rulleteksten kommer og virkeligheten kicker inn. Når jeg innser at migrenen for lenge siden har gått over og at jeg strengt tatt ikke har allverdens unnskyldning for å bli liggende sammenkrøllet i fosterstilling, ingen unnskyldning for å ikke gå i dusjen, kle på meg det lille jeg har av klær, for så å gå ut. Møte verden. Gå på praksisjobb. Ingen andre unnskyldninger enn at jeg føler vekten av verden i det jeg kobler ut et annet liv; en eksistens skrevet av en manusforfatter og filmatisert av noen. The weight of the world.
Er det unnskyldning nok? Noen ganger. Men ikke alltid. Man kan ikke alltid skylde på sykdom for å unnvike det man ikke har lyst til å forholde seg til. Noen ganger må man. Eksponerer man seg ikke for angsten, frykten, denne vekten av verden og alt annet som er vanskelig, hvordan i alle dager skal man da lære seg å møte den eller bære tyngden?

Noen ganger må man.
Og man må kjempe. Uansett. For det er alltid en gnist, livsgnist å hente frem. Selv om den i blant ikke ser ut til å eksistere. Det var i alle fall det pappa snakket så fint om da han kjørte meg hjem fra 1430 - 2130 praksisjobbing i ettermiddag/kveld. Jeg vet han har rett.

Så, til tross for denne manglende lysten til å si hei og hallo til noen, til tross for at jeg hadde mest lyst til å sove og glemme og se tvserier og gjøre ingenting, dro jeg på min tredje siste vakt på sykehjemmet. Tre igjen. Og så er jeg ferdig.
Det gikk bra. Over all forventing. Bollebaking og kyssing og klemming. Det er fint, ofte, selv om det er utfordrende.

Jeg fikk aldri ringt den kloke damen i 3.etasje på Capio. Men i morgen. I morgen, da skal jeg gjøre det.